Armenske sivile flykter fra Nagorno-Karabakh etter ny offensiv fra Aserbajdsjan

Minst 28 000 armenere har siden 20. september flyktet fra den omstridte enklaven Nagorno-Karabakh, da Aserbaidsjans væpnede styrker angrep armenske væpnede styrker som forsvarte regionen og de russiske fredsbevarende styrkene utplassert der, og tvang de armenske troppene til å overgi seg. En betydelig andel av Nagorno-Karabakhs 120 000 innbyggere har nå blitt flyktninger.

Brodermordskrigen mellom de to tidligere sovjetrepublikkene Armenia og Aserbajdsjan er nok en katastrofal konsekvens av det nasjonalistiske stalinistbyråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i 1991, der dette nå inntreffer midt under NATOs krig med Russland i Ukraina. Den første aserisk-armenske krigen over Nagorno-Karabakh begynte i 1989 og varte til 1994, og resulterte i en armensk erobring av regionen. Denne krigen igjen i ferd med å bryte ut, midt under krigen mellom NATO og Russland i det nærliggende Ukraina.

Aserbaidsjans væpnede styrker, bevæpnet med droner og støttet Tyrkias presidenten Recep Tayyip Erdogan, tildelte allerede i 2020 de armenske styrkene som da kontrollerte Nagorno-Karabakh et nederlag. Siden juni i år har den aseriske presidenten Ilham Aliyev blokkert Nagorno-Karabakh, avstengt veiforbindelser over land og avskåret enklaven fra tilgangen til importer av mat og medisiner. Aseriske styrker slo i forrige uke raskt til mot armenske forsvarsstyrker og tvang etter én dag med kamper fram en rask overgivelse.

Titusenvis sivile armenere flykter nå fra Nagorno-Karabakh, midt under ubekreftede rapporter om at aseriske tropper bombarderer spredte landsbyer, og forøvrig kontrollerer en del av enklavens hovedstad Stepanakert (på språket aseri benevnt Khankendi). I en ytterligere tragedie eksploderte mandag et drivstofflager i Stepanakert, der det var omgitt av sivile bilister som forsøkte å skaffe seg drivstoff for deres flukt til Armenia. Minst 68 mennesker ble drept og 290 såret i eksplosjonen, mange av dem med alvorlige brannskader, som det ikke er muligheter for behandling av i den blokkerte enklaven.

Aseriske embetsrepresentanter har benektet at de angriper sivile områder, men sivile som flykter til Armenia har fortalt internasjonale medier at de sto overfor forferdelige betingelser. Petya Grigoryan, en 69-år-gammel sjåfør som flyktet til Armenia, fortalte Reuters at aseriske styrker bombarderte hans landsby Kotsjogot, og sa det var «lastebillass» med døde i gatene. «Det var ingen steder å begrave dem», sa Grigoryan. «Vi tok med det vi kunne og forlot. Vi vet ikke hvor vi skal. Vi har ingen steder å dra.»

Nairy, en bygningsarbeider, flyktet fra landsbyen Sjosj med hans familie, etter at den ble beskutt av aseriske tropper. «Ungene ble skadet. Vi satt i kjellerne inntil fredsbevarerne kom dit og tok folk med ut,» sa han til Reuters. Han og familien flyktet til flyplassen i Stepanakert, der tusenvis sov ute under åpen himmel. «Vi er ekstremt takknemlige overfor de russiske guttene som delte deres rasjoner med barna,» sa han. «De russiske fredsbevarerne gikk sultne for å gi barna deres rasjoner.»

Narine Shakaryan sa hun og hennes familie hadde flyktet i svigersønnens bil, og det tok dem 24 timer å foreta kjøreturen på 77 kilometer over til Armenia, uten mat. «Hele veien gråt barna, fordi de var så sultne,» sa hun. «Vi dro for å kunne holde oss i live.»

Aseri-tropper skøyt også mot de russiske styrkene som var stasjonert i Nagorno-Karabakh som fredsbevarende tropper etter 2020-krigen. Ifølge russiske militærkilder ble fem soldater drept, deriblant Ivan Kovgan, en kaptein av førsterang fra Russlands nordflåte. Aseriske embetsrepresentanter har uttalt at dette var et feiltak, og har lovet en felles etterforskning av drapene sammen med russiske påtalemyndigheter.

Katastrofen som utspiller seg i Nagorno-Karabakh er uatskillelig fra det breiere stupet ut i brodermordskrig i den tidligere Sovjetunionen, i likhet med den nåværende krigen mellom Russland og Ukraina. Dette er det forgiftede resultatet av både det sovjetiske byråkratiets nasjonalisme og dets falske, stalinistiske teori om å bygge «sosialisme i ett land», i tillegg til imperialistmaktenes tiår-lange-krigføring i Midtøsten og Sentral-Asia, i perioden etter oppløsingen av Sovjetunionen.

De vesentlige kapitalistregjeringene er ikke fokusert på å forhindre massakrer eller forhindre sivile fra å bli forvist fra deres hjem, men derimot på å bruke krisa til å forbedre deres strategiske posisjon i krigen. Dette begynner først og fremst med amerikansk imperialisme, som har som siktemål å løsrive Armenia, under den nåværende pro-NATO-presidenten Nikol Pasjinyan, fra landets tradisjonelt tette bånd til Russland og Iran.

Pasjinyan har respondert på den armenske militærfiaskoen med å fordømme Russland. «Som resultat av hendelsene i Ukraina har Russlands evner endret seg» sa han, og la til. «Alt dette ... skulle være innenfor de russiske fredsbevarende styrkenes ansvarsområde, og i den grad disse anliggender eksisterer, har Russlands fredsbevarende styrker mislyktes i deres oppdrag.»

Pasjinyan hilste tirsdag Samantha Power, sjef for USAs internasjonal utviklingsbistand (USAID), velkommen til Armenias hovedstad Jerevan, der hun meldte en appell til den aseriske presidenten Ilham Aliyevs samvittighet. Hun oppfordret Aliyev til å «opprettholde våpenhvilen og treffe konkrete skritt for å beskytte rettighetene til de sivile i Nagorno-Karabakh». Hun foreslo også et «internasjonalt overvåkingsoppdrag» i regionen.

Powers kyniske retorikk er ikke innrettet for å bistå sivile eller kunne påvirke Aliyev, som med hans regime har som siktemål å erobre Nagorno-Karabakh, og der Baku-regimet skryter av at Aliyev bygger en «jernhånd» for å kontrollere enklaven. Power har snarere som siktemål å etablere en breiere NATO-innflytelse langs Russlands grenser, nært de sentrale krigsteatrene i Ukraina.

Kaukasus er ikke bare rikt på verdifulle naturressurser, men er faktisk også strategisk plassert i nærheten av Russlands regioner som grenser til Krim-halvøya og Ukraina. NATOs strategiske og militære tilstedeværelse i Kaukasus ville styrke alliansens forberedelser for å lansere en direkte krig med Russland.

Tyrkias president Erdogan reiste mandag for å møte Aliyev i Nakhtsjivan, Aserbadsjans autonome landlåste eksklave med grenser til Tyrkia, Armenia og Iran. Erdogan hyllet de aseriske troppenes seier i Nagorno-Karabakh, i det Aliyev hevder var en «antiterroristoperasjon». Erdogan erklærte kynisk: «Det er et anliggende av stolthet at operasjonen ble vellykket fullført på så kort tid, med den største sensitivitet for de siviles rettigheter.»

Erdogan og Aliyev signerte også en avtale om en felles gassrørledning for å bringe aserisk naturgass til Tyrkia, levert gjennom områder som Armenia og Aserbajdsjan begge bestrider. I ukene forut for Aserbajdsjans siste offensiv hadde de tyrkiske og aseriske regjeringene begge tatt til orde for åpningen av «Zanzegur-korridoren». Dette er en plan, som har vært motarbeidet av Armenia, for å koble Aserbajdsjan til Nakhtsjivan og Tyrkia, ved å ta kontroll over en vei som går gjennom armensk territorium.

Erdogan sa: «Vi vil gjøre vårt beste for å åpne denne korridoren så snart som mulig. Realiseringen av denne korridoren, som er svært viktig for både Tyrkia og Aserbajdsjan, er et strategisk anliggende og må fullføres.»

Matthew Miller, en talsmann for USAs utenriksdepartement, var ekko av Pasjinyans kommentarer, der også han mandag sa krigen i Nagorno Karabakh viser at Russland er for svakt til å kunne forsvare Armenia. «Jeg mener faktisk Russland har vist at landet ikke er en sikkerhetspartner å kunne stole på» sa Miller, og oppfordret til et «internasjonalt oppdrag» til Kaukasus.

Anatoly Antonov, Russlands ambassadør til USA, repliserte med å beskylde Miller for å ha som mål å «påføre Russland strategisk skade» og «skyve oss ut av regionen».

Den innflytelsesrike tankemia Senter for strategiske og internasjonale studier (CSIS) i Washington D.C. erklærer at den armensk-aseriske konflikten besørger NATO anledningen til å erstatte Russland som den sterkeste militærmakten i Kaukasus. CSIS skriver:

«Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022 har svekket landets evne til effektivt å kontrollere og blande seg inn i den flere-tiår-lange konflikten … Dette har skapt muligheter for andre eksterne aktører – deriblant Tyrkia, Israel og Iran – til å promotere deres egne interesser og agendaer i regionen. Den fornyede aserbajdsjanske offensiven mot Karabakh-armenerne reflekterer denne skiftende maktdynamikken, og besørger vestlige beslutningstakere en anledning til å stille opp som potensielle garantister for fred og stabilitet på lengre sikt i Kaukasus – en tittel som så velkjent har vært hevdet av Russland.»

Det å få stoppet denne krigsspiralen fordrer å få forent arbeiderklassen i den tidligere Sovjetunionen og internasjonalt i en trotskistisk kamp for sosialistisk revolusjon mot imperialisme og stalinisme. NATOs eskalerende krig mot Russland utelukker enhver fredelig løsning av de blodige etniske konfliktene som oppsto etter oppløsingen av Sovjetunionen. Dette krever å bygge en internasjonal, sosialistisk bevegelse i arbeiderklassen, mot imperialisme, krig og de korrupte kapitalistregimene som oppsto etter den stalinistiske restaureringen av kapitalisme i Sovjetunionen.s

Loading