Argentinas ultrahøyre-president Javier Milei signerte onsdag før jul et Dekret av nødvendighet og hast, Un decreto de necesidad y urgencia (DNU), for å nedskalere regjeringen, skrote reguleringer og frata arbeiderklassen eksisterende rettigheter relatert sosiale, lønns-, pensjons- og velferdsytelser. Samme kveld, i en nasjonalt kringkastet fjernsynstale, introduserte Milei hans DNU og beskrev 30 av dekretets 366 tiltak.

Dekreter av nødvendighet og hast, en konstitusjonell metode for å omgå Argentinas nasjonale lovgiverprosess, er kun tillatt under betingelser der det ikke er mulig, eller det ikke er tid, for Kongressen til å handle.

I dette tilfellet er det en udemokratisk og diktatorisk manøver av den nye høyreorienterte regjeringen i dens andre uke i embetet. Kongressen og domstolene vil kunne ugyldiggjøre denne DNU. Mens DNU-bestemmelsene teknisk sett først trer i kraft ni dager etter signeringen, insisterte Milei torsdag på at de allerede har trådt i kraft.

Mileis DNU har støtte fra Wall Street, Det internasjonale pengefondet (IMF) og de bemidlede elitene i Argentina.

Den 19. og 20. desember var 22-årsmarkeringen for massedemonstrasjonene som rystet landet i 2001, under en periode med økonomisk depresjon og massearbeidsledighet, som etterlot 40 døde for politiets hender.

Tusenvis av arbeidere og ungdommer i Buenos Aires og byer over hele Argentina marsjerte for å markere jubileet, der de protesterte mot Mileis tiltak og den pågående krisa, som kombinerer inflasjon og massiv undersysselsetting – betingelser som har drevet nesten halvparten av befolkningen ut i fattigdom.

Før demonstrasjonene begynte hadde departementet for nasjonal sikkerhet tidlig onsdag morgen aktivert en gigantisk styrke bestående av føderalt politi og gendarmer, sammen med marine- og flyplasspoliti. Deres oppdrag var å blokkere 20 tilgangspunkter inn til sentrum av Buenos Aires, og også i deler av selve byen, angivelig for å garantere sirkulasjonsfrihet for biler, lastebiler og busser i området rundt Argentinas regjeringsbygninger og Kongressen. «Om de trår av fortauet, vil den [undertrykkelsen] begynne», erklærte Patricia Bullrich, den høyreorienterte sikkerhetsministeren Milei har utnevnt. Demonstranter ble også truet med tap av deres ytelser og rettigheter om de ble tatt for å bryte disse antidemokratiske reglene, som også inkluderte ingen ansiktsmasker, ingen barn til stede og ingen kjepper.

Det ironiske var at politiet forhindret trafikken, der de blokkerte bruer og veier og forpurret massetransporten som forbinder arbeiderklasseområder med bysentre, spesielt i storbyen Buenos Aires, landets hovedstad og største storbyområde. Protestene ble også overvåket ovenfra av droner. Tilgangen fra Avellaneda og andre arbeiderklasseforsteder ble begrenset av «kampgrupper» og «forvaringsgrupper».

Pueyrredon-brua, der de to militante ungdommene Darío Santillán og Maximiliano Kosteki i 2002 ble brutalt myrdet av politiet under en demonstrasjon, ble okkupert av de militariserte politistyrkene. Transitterminaler og jernbanestasjoner ble patruljert av politiet med hunder. Politiet gikk også ombord i bybusser og tok bilder av passasjerene. Innen lørdag 23 desember var det identifisert 8 000 busspassasjerer som lever på sosiale utbetalinger og kan miste deres ytelser.

Hele operasjonen antok karakter av en militærøvelse, en forberedelse for framtidige handlinger av organisert terror og undertrykkelse mot arbeiderklassen.

Milei klandret i hans 15-minutter-lange tale den nåværende krisa på det «enorme antallet reguleringer» som angivelig blokkerer økonomisk framgang. Tiltakene Milei annonserte er ment fullt ut å underordne staten og det argentinske samfunnet til «markedet» – landbruks- og energiplutokratiene, og gribbefondene som profitterer på Argentinas gjeldskrise. Offentlige selskaper skal privatiseres. Pris- og husleiekontroller skal demonteres, sammen med tiltak som tillater myndighetene «å blande seg inn i argentinske næringsvirksomheters beslutninger», som eksempelvis reguleringer mot mangel på essensielle varer og garantier for at supermarkeder skal føre en minimumsprosent av varer produsert av små forretningsvirksomheter.

DNU-en inkluderer også at reguleringer av arbeidslønninger og -timer sløyes og at eksportkontroller skrotes. For øyeblikket skyldes permitterte arbeidere som har arbeidet uten fast ansettelse, ei månedslønn for hvert år i arbeid; dette er eliminert i Mileis DNU, som gjør det mulig for arbeidsgivere med letthet å si opp arbeidere når det passer dem. Retten til å streike skal bli sterkt begrenset for «essensielle arbeidere», det samme gjelder retten til å samles og iscenesette fabrikkokkupasjoner og arbeid-sakte-aksjoner. Boligleier skal også dereguleres, som gir utleiere makt over lengden på utleieforhold, prisindekser, pålydende valuta (amerikanske dollar, euro, etc.), depositum og vedlikeholdskostnader.

Alt i alt er dette et direkte angrep på arbeiderklassen. En analyse av de nye forslagene fra Argentinas Senter for politisk økonomi (CEPA) antydet for ei uke siden at arbeiderklassen ville betale 43 prosent av kostnadene for Mileis sparepolitikk og innstrammingstiltak. Et slikt angrep kan ikke gjennomføres med fredelige midler, og blir allerede sammenlignet med de diktatoriske tiltakene til den argentinske diktatoren general Jorge Videla og Storbritannias Margaret Thatcher.

Milei har, som et ekko av språket til Donald Trump, som lover å «gjøre Amerika stort igjen», for hans del lovet å returnere Argentina til sin velstående fortid på slutten av 1800-tallet, da landets inntekt per capita var på nivå med USAs. Mileis nostalgi har ingenting å gjøre med den virkelige historien om ulikhet og grov undertrykkelse av argentinske land- og immigrantarbeidere, gruvearbeidere, havnearbeidere, snekkere og jernbanearbeidere, som kjempet mot betingelsene pålagt dem av britisk imperialisme og landets egne rurale oligarkier.

Etter talen samlet hundrevis av demonstranter seg overfor en sterkt barrikadert kongressbygning, der de bestrebet seg for å presse Kongressen med talekor som opponerte mot DNU-tiltakene og forlangte Mileis utkastelse.

Milei reagerte kynisk på onsdagskveldens demonstrasjoner og antydet at de som motsatte seg hans plan enten led av Stockholm-syndromet (gisler som identifiserer seg med deres voktere), eller «folk som elsker og er nostalgiske for kommunisme».

De sosialt korrupte argentinske fagforeningsbyråkratiene, som forrådte arbeidernes massekamper i 2001 og 2002, har kunngjort at de vil anke Mileis DNU for domstolene. Venstrefronten (FIT) og andre partier og allianser av pseudo-venstre og venstrenasjonalister, oppfordrer de samme fagforeningene til å lansere en nasjonal generalstreik, nok en oppskrift for svik.

Et vanlig banner å se i marsjene og demonstrasjonene som fant sted over hele Argentina den 20. desember uttrykte solidaritet med de palestinske arbeiderne og en avvisning av genocidet i Gaza, et uttrykk for den internasjonale karakteren av kampene i denne perioden.

Den argentinske arbeiderklassen har ingen annen mulighet enn å ta den revolusjonære kampens vei. Arbeidere må gå forbi tomme appeller til fagforeningsbyråkratiet og proteststreiker. Situasjonen krever at det dannes arbeideres uavhengige grunnplankomitéer for å forene kampene til argentinske arbeidere og deres kolleger internasjonalt, og forberede kampen om makt og etableringen av et sosialistisk samfunn.

Dette krever et fullstendig og totalt brudd med peronismen, dens pseudo-venstre-satellitter og deres småborgerlige nasjonalistiske politikk. Den kritiske oppgaven arbeidere i Argentina og internasjonalt står overfor er utviklingen av et revolusjonært lederskap. Dette betyr byggingen av Socialist Equality Partier som seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale for å smi arbeiderklassens politiske uavhengighet og bevæpne dens kamp med et sosialistisk og internasjonalistisk program for å få slutt på kapitalismen, kilden til undertrykkelse, fascisme og krig.