Torsdag og fredag denne uka vil argumenter bli hørt i Den internasjonale domstolen (ICJ) i ekstraordinære prosedyrer som er innledet mot staten Israel under Genocid-konvensjonen av 1948.
Disse prosedyrene ble initiert av Sør-Afrika i en formell klage innmeldt 29. desember, som beskriver det pågående angrepet fra israelske væpnede styrker mot sivilbefolkningen i Gaza som «genocidalt av karakter» fordi det utføres med den «spesifikke hensikt», i strid med Genocid-konvensjonen, «å ødelegge, helt eller delvis, ei nasjonal, etnisk, rasebasert eller religiøs gruppe».
Denne ICJ-klagen er på 84 sider med tett tekst, med 574 fotnoter, som nesten hver refererer til en lengre og mer detaljert rapport eller dokument. Den presenterer en knusende, overveldende sak.
Sør-Afrikas klage dokumenterer, per 29. desember, dødsfallene til «mer enn 21 110 navngitte palestinere, inkludert over 7 729 barn – med over 7 780 andre savnet, antatt døde under ruinene.» På toppen av disse dødsfallene har «over 55 243 andre palestinere» blitt skadet, med mange av disse skadene som involverer amputasjoner eller permanent vansiring.
Klagen fortsetter: «Israel har også lagt store områder av Gaza øde, inkludert hele nabolag, og har skadet eller ødelagt i overkant av 355 000 palestinske hjem.» Denne bombekampanjen har tvunget «evakueringen av 1,9 millioner mennesker eller 85 prosent av befolkningen i Gaza fra deres hjem». Det israelske militæret presser disse fordrevne «inn på stadig mindre områder, uten tilstrekkelig ly, hvor de fortsetter å bli angrepet, drept og skadet».
Bombekampanjen er ikke bare «vilkårlig». I en seksjon med tittelen «Ødeleggelse av palestinsk liv i Gaza» dokumenterer klagen Israels målrettede og systematiske ødeleggelse av domstoler, biblioteker, universiteter, museer, historiske strukturer, religiøse steder, skoler, bygninger som huser dokumenter og historiske gjenstander, og til og med kirkegårder.
Klagen dokumenterer også Israels forhindring av «nødvendig mat, vann, medisiner, drivstoff, husly og annen humanitær bistand for det beleirede og blokkerte palestinske folket», med henvisning til advarsler fra eksperter om at «tause, langsomme dødsfall forårsaket av sult og tørst risikerer å overgå de voldelige dødsfallene allerede forårsaket av israelske bomber og missiler.»
«De fleste av det palestinske folket i Gaza sulter nå,» står det i klagen, «med nivåer av sult som stiger daglig». Klagen refererer til bevis samlet av Verdens helseorganisasjon (WHO) for at «enestående 93 prosent av befolkningen i Gaza står overfor krisenivåer av sult, med utilstrekkelig mat og høye nivåer av underernæring».
Anslagvis 70 prosent av ofrene for Israels operasjon har vært kvinner og barn: «Det anslås at to mødre blir drept hver time i Gaza». Klagen beskylder også Israel for bevisst å pålegge «tiltak ment å forhindre palestinske fødsler» gjennom en blokade av medisinske forsyninger.
Klagen sammenstiller denne detaljerte faktaberetningen om Israels herjing mot Gaza med uttrykk for genocidal intensjon som kommer direkte fra israelske lederes munn, inkludert statsminister Benjamin Netanyahu, som 28. oktober uttalte: «Dere må huske hva Amalek har gjort mot dere», med henvisning til en bibelsk passasje som sier: «gå og angrip Amalek ... Spar ingen, men drep både menn og kvinner, spedbarn og diende barn.»
Nissim Vaturi, Deputy Speaker i Knesset og medlem av utenriks- og sikkerhetskomitéen, skrev 7. oktober: «Nå har vi alle ett felles mål – å slette Gazastripa fra jordas overflate. De som ikke er i stand vil bli erstattet.»
Forsvarsminister Yoav Gallant uttalte 9. oktober at Israel «påla Gaza en fullstendig beleiring. Ingen strøm, ingen mat, ikke noe vann, ikke noe drivstoff.» Israels landbruksminister erklærte 11. november: «Vi ruller nå faktisk ut Gazas Nakba», med henvisning til Nakbaen i 1948, da mer enn 80 prosent av den palestinske befolkningen ble tvunget fra deres hjem.
Giora Eiland, en generalmajor og reservist i den israelske hæren, skrev 6. november at Israel «trenger å skape en humanitær krise i Gaza . . . Gaza vil bli et sted der ingen mennesker kan eksistere.» Han fortsatte med å erklære at «alvorlige epidemier sør på Gazastripa vil bringe seieren nærmere».
Medlemmer av det israelske Knesset har gjentatte ganger oppfordret til at Gaza skal «utslettes», «utflates», «utraderes» og «knuses . . . på alle dens innbyggere.» I mellomtiden blir «genocidale meldinger» «rutinemessig kringkastet – uten tilbakeholdenhet eller sanksjoner – i israelske medier». Disse inkluderer «Gaza burde raseres» og «det er 2,5 millioner terrorister», som refererer til hele den palestinske befolkningen.
I forventning at israelske embetsrepresentanter vil påkalle hendelsene 7. oktober for å rettferdiggjøre deres opptreden, påpeker klagen at i årene av det tjueførste århundre før 7. oktober 2023 ble «anslagsvis 7 569 palestinere, derav 1 699 barn» drept i «fire asymmetriske kriger».
Siden Sør-Afrikas klage ble innlevert har den blitt godkjent av minst 60 land, inkludert hele Organisasjonen av islamske land, som inkluderer Saudi-Arabia, Pakistan og Iran, sammen med Malaysia, Tyrkia, Jordan og Bolivia.
Klagen vil imidlertid ikke ha noen effekt på Israels gjennomføring av genocidet, eller på imperialistmaktenes støtte. Netanyahu-regimet fordømte klagen som «latterlig» og en «absurd blodsbeskyldning».
John Kirby, Biden-administrasjonens talsmann for nasjonal sikkerhet, responderte på Sør-Afrikas klage ved å kalle den «uten belegg, kontraproduktiv og fullstendig uten noe som helst grunnlag i virkeligheten». Matt Miller, en talsperson for utenriksdepartementet, hevdet at den amerikanske regjeringen «ikke ser noen handlinger som utgjør genocid».
Disse uærlige unndragelsene får bistand av de store amerikanske avisene og nyhetsprogrammene på fjernsyn, som generelt har nektet å rapportere klagens faktiske innhold.
Den internasjonale domstolen, International Court of Justice (ICJ), noen ganger kalt Verdensdomstolen, er De forente nasjoners (FN) høyeste rettsorgan. Klagen framsatt av Sør-Afrika kan ta år å finne sin vei gjennom ICJs prosedyrer, som vil omfatte den formelle presentasjonen av bevis og argumenter. Høringene denne uka vil fokusere på forespørselen i klagen om «foreløpige tiltak», inkludert Sør-Afrikas forespørsel om at Israel blir beordret til umiddelbart å «slutte å drepe og forårsake alvorlig psykisk og kroppslig skade på palestinske mennesker i Gaza».
Det er absolutt nok faktiske bevis beskrevet i klagen til å berettige ikke bare en umiddelbar stans av Israels operasjoner i Gaza, men den umiddelbare arrestasjonen av hele den israelske regjeringen, sammen med deres medskyldige og medsammensvorne i Washington og de andre imperialisthovedstedene. Hver dag som går mens disse krigsforbryterne er på frifot er en skandale og en tiltale mot hele den kapitalistiske samfunnsordenen og alle dens institusjoner over hele verden.
ICJ-klagen fungerer også som en knusende tilbakevisning av bestrebelsene som pågår i mange land for å delegitimere og kriminalisere all kritikk av den israelske regjeringen som «antisemittisme».
De overveldende faktabevisene for at Israel er engasjert i genocid impliserer også de nasjonale lovene i mange land, inkludert de i USA, som nominelt forbyr økonomisk og annen støtte til utøverne av genocid. For det formålet ble en detaljert klage som beskylder Israel for brudd på Genocid-konvensjonen allerede i november innlevert av Center for Constitutional Rights til en amerikansk føderal domstol.
ICJ-klagen tjener også til ytterligere å understreke israelske soldaters plikt under folkeretten – og for den saks skyld amerikansk militærpersonell – til å nekte å adlyde ordre som ville gjøre dem medskyldige i krigsforbrytelser. Som det ble slått fast i rettssakene mot nazifunksjonærer i Nürnberg, er det «å følge ordre» ikke noe forsvar når det kommer til forbrytelsen genocid.
Ingen som er kjent med FNs historie, som selv i løpet av det siste tre-kvart-århundre har vært implisert i utallige blodige imperialistiske aggresjonskriger, vil imidlertid plassere noen tiltro til organisasjonens prosedyrer for å få slutt på Israels genocidale kampanje i Gaza, enn si å straffeforfølge krigsforbryterne i Washington og Tel Aviv. Lenins beskrivelse av FNs forgjenger, Folkeforbundet, som et «tyvenes kjøkken», er ikke mindre sant om FN i dag.
Fra 2015 til 2022 vedtok FNs Generalforsamling ikke mindre enn 140 resolusjoner som fordømte Israel, sammenlignet med totalt 68 resolusjoner som fordømte alle andre land til sammen, men FN mislyktes med noen vesentlige skritt for å håndheve dem, og Israel har rett og slett ignorert dem. I desember stemte totalt 153 av 193 FN-medlemsland for en resolusjon som oppfordret til en «våpenhvile» i Gaza, med bare 10 land imot. Men den resolusjonen tjente verken til å bremse Israels genocidale operasjoner eller strømmen av massivt destruktive våpen til Israel fra USA.
ICJ, som består av 15 dommere valgt av Generalforsamlingen, har for sin del ingen mekanisme for å håndheve sine avgjørelser direkte.
Uansett det endelige resultatet av disse prosessene – og uansett motivene til den sørafrikanske regjeringen og de andre kapitalistregjeringene som støtter klagen, som gjør det av deres egne kyniske og betingede politiske grunner – betydningen av klagen til ICJ ligger i dens grundige og objektive presentasjon, på ett sted, for hele verden å lese, av en knusende avsløring av det som, faktisk og juridisk og i alle betydninger av ordet, er et genocid, der den israelske regjeringen er fullt ut involvert, sammen med sine imperialistiske støttespillere, hovedsakelig USA.
Etter å ha utnevnt seg selv til «verdens politimann» i kjølvannet av likvideringen av Sovjetunionen – blandet seg inn, invadert, sanksjonert og bombet sin vei rundt i verden under påskudd av «menneskerettighetene» og et «ansvar for å beskytte» – er verden konfrontert med skuet av en amerikansk regjering som nå forsvarer utøverne av genocid på høylys dag, mens den fortsetter å levere våpnene som brukes til å utføre det.
Avsløringen av svindelen med «menneskerettighetsimperialisme», som gjenspeiles i genocidet i Gaza og i saken som presenteres i ICJ, er i seg selv en refleksjon av verdenskapitalismens krise. Ute av stand til å overvinne sine indre motsetninger innenfor et kapitalistisk rammeverk, stavrer dette systemet tilbake til det forrige århundres mest grufulle former for barbari. I denne sammenhengen er genocidet i Gaza, til tross for all dets kriminalitet, bare en forsmak på grusomhetene som kommer dersom disse motsetningene ikke blir adressert og løst.
Av denne grunn må de overveldende bevisene på at genocid faktisk blir begått i Gaza besørge en presserende hast til arbeidet med å heve til et høyere nivå den uavhengige bevegelsen av den internasjonale arbeiderklassen, i opposisjon til alle kapitalistregjeringer, partier og institusjoner, og forene den på et historisk bevisst og sosialistisk program.