Det originale mottoet til Sikkerhetskonferansen i München, «Fred gjennom dialog», har alltid vært et narrespill. Samlingen av høytstående representanter fra politikk, militær, etterretningstjenester og forsvarsindustrien fra hele verden, som sist helg fant sted for 60. gang, har alltid vært et arnested for intriger, konspirasjoner og krigsforberedelser.
Talene og debattene foran kameraene er hovedsakelig for propagandaformål, mens konferansens faktiske arbeid finner sted på bakrommene. Det å møtes på nært hold legger til rette for diskusjoner og avtaler som ellers knapt kunne funnet sted.
Årets møte i München gikk lenger enn noen tidligere har gjort. Det tjente direkte og umiddelbart til å intensivere pågående kriger. Konferansen beskjeftiget seg ikke med «fred gjennom dialog», men med å demonisere opponenten og promotere militær eskalering.
Russland og Iran, NATOs to nåværende hovedmotstandere var ikke engang invitert til konferansen. En delegasjon kom tilreisende fra Kina, og den kinesiske utenriksministeren møtte den amerikanske utenriksministeren, men det var for å kartlegge terrenget før den neste militære eskaleringen.
Konferansen var preget av en stemning av fortvilelse og bitterhet. Deltakerne reagerte på det ødeleggende forløpet av Ukraina-krigen, som er fastlåst etter to år og hundretusenvis av dødsofre, og på den voksende globale forargelsen over genocidet mot palestinerne i Gaza, ved å gripe oksen ved hornene, bevæpne seg selv mer og forberede for en atomkrig.
Konferansens offisielle motto var «Tap-Tap», det motsatte av «Vinn-Vinn» – en skarp innrømmelse av at det bare kan være tapere i dette kappløpet om våpen og utvidende kriger. «Tap-tap, det er en situasjon der det ikke er noen vei utenom. Og det er slik noen ting ser ut i München,» kommenterte Frankfurter Allgemeine Zeitung. Münchner Merkur skrev: «Vesten har aldri vært så usikker, til og med desperat, som på Sikkerhetskonferansen i 2024.»
David E. Sanger og Steven Erlanger, to mangeårige korrespondenter for New York Times, beskrev atmosfæren på konferansen som følger:
I München var stemningen både engstelig og ufortøyd, da ledere møtte konfrontasjoner de ikke hadde forutsett. Advarsler om Putins mulige neste trekk var blandet med Europas voksende bekymringer om at de snart kan bli forlatt av USA, den ene makten som har vært kjernen av kontinentets forsvarsstrategi i 75 år.
Opptrapping av krigen mot Russland
President Vladimir Putin reiste i 2007 personlig til München og advarte USA og NATO i presserende termer mot å fortsette å strebe etter verdensdominans med makt. Han var spesielt imot en ytterligere utvidelse av NATO mot øst, som han beskrev som en «provoserende faktor», og han påminnet garantiene Sovjetunionen hadde fått før dens oppløsing.
NATO ikke bare ignorerte dette, men akselererte utvidelsen østover. Washington og Berlin hjalp i februar 2014 et regime avhengig av dem med å komme til makten i Ukraina, som deler ei 2 000 kilometer lang grense med Russland, og begynte systematisk å bevæpne landet. Moskva responderte i februar 2022 med et militært angrep på Ukraina.
Selv om vestmaktene siden har støttet Ukraina med € 250 milliarder, er krigen i ei blindgate. Mens den ukrainske hærens initielle militære suksesser ble feiret på Sikkerhetskonferansen i München i 2023, er hæren nå på defensiven. Ved starten av konferansen kom nyheten om den ukrainske tilbaketrekningen fra den hardt omstridte byen Avdiivka – et alvorlig nederlag.
I tillegg er det tiltakende vanskeligheter med å erstatte de opptil 500 000 ukrainske soldatene som så langt har blitt forbrukt som kanonfôr, så vel som mangel på ammunisjon på grunn av de amerikanske republikanernes blokade av midler og europeernes manglende evne til på kort sikt å skru opp deres egen produksjon.
Noen dager før konferansen truet den republikanske presidentkandidaten Donald Trump med å trekke tilbake amerikansk støtte fra europeiske stater som ikke investerer tilstrekkelig med midler i militæret og å «oppmuntre Putin til å gjøre hva faen han vil med disse allierte».
Die Zeit spurte: «Vil Europa snart finne seg selv uten amerikansk beskyttelse – eller med et løfte om støtte som ingen lenger tar på alvor?»
Sikkerhetskonferansen i München reagerte på denne krisa ikke med en retrett, men med en ytterligere eskalering. Selv om Putin gjentatte ganger har signalisert hans forhandlingsvilje, sist i et intervju med den høyreorienterte amerikanske programlederen Tucker Carlson, ble ingen slik løsning vurdert. Bare tanken på en slutt på krigen uten militært nederlag for Russland, en atomvåpenmakt, anses nå som forrædersk i NATO-kretser.
Konferansen åpnet med en improvisert opptreden av Yulia Navalnaya, som tre timer tidligere hadde fått vite om hennes ektemann Alexei Navalnyjs død. Selv om dødsfallet, enn si årsaken, enda ikke var bekreftet, ble hun møtt av de forsamlede regjeringssjefene og militærlederne med stående ovasjoner og rytmisk applaus i flere minutter.
«Putin og alle dem som jobber for ham – jeg vil at de skal vite at de vil bli straffet for det de har gjort mot landet, familien min og mannen min,» ropte Navalnaya ut. «Jeg oppfordrer verden til å bekjempe det onde.»
Etter konferansen kunngjorde hun i en video at hun ville ta hennes manns plass og fortsette hans politiske arbeid. Tilsynelatende hadde hun i München blitt overbevist om å ta dette skrittet, som hun tidligere alltid hadde avvist.
Zelenskyj og Scholz fordømmer Putin
Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, som var personlig til stede, viet mesteparten av hans tale til å fordømme Vladimir Putin. Han beskyldte den russiske presidenten for drapet på Navalnyj og sa det bare var to alternativer for ham: En rettssak ved Den internasjonale straffedomstolen i Haag eller attentat av en av hans medskyldige.
Zelenskyj beskyldte Putin for å true hele Europa og mange andre land. Den russiske invasjonen av Ukraina for to år siden markerte slutten på verden slik vi kjenner den,» sa han. 2024 var året hvor den regelbaserte verdensorden måtte reetableres.
Zelenskys tale kulminerte i en oppfordring om ytterligere militærhjelp og sanksjoner. Han oppfordret hans publikum til ikke å være redde for hva som kan skje dersom Vladimir Putin skulle lide et nederlag – med andre ord, ikke være redd for en mulig atomkrig.
Tysklands kansler Olaf Scholz fokuserte likeledes hans tale på krigen i Ukraina og angrep den russiske presidenten heftig. «Det er åpenbart for meg at Navalnyj ble drept,» hevdet han, uten fnugg av bevis. To år etter krigens start, erklærte han, burde alle spørre: «Gjør vi nok for å signalisere Putin?» Han la til: «Vi er med på lang sikt.»
En russisk seier i Ukraina ville bety «slutten på Ukraina som en fri, uavhengig og demokratisk stat og ødeleggelsen av vår europeiske fredsorden», sa kansleren. «Den politiske og økonomiske prisen vi da måtte betale ville bli mange ganger høyere enn alle kostnadene ved vår støtte til Ukraina – i dag og i framtiden.»
Scholz påpekte stolt at EU og unionens medlemsland så langt hadde besørget nesten € 90 milliarder og hadde blitt enige om å besørge ytterligere € 50 milliarder. Tyskland alene hadde besørget eller lovet € 28 milliarder i militær støtte. Selv om pengene manglet andre steder, sa han: «Uten sikkerhet er alt annet ingenting.»
Umiddelbart før sikkerhetskonferansen hadde Scholz og Zelenskyj undertegnet en bilateral sikkerhetsavtale i Berlin, som garanterer Ukraina permanent militær støtte fram til landets planlagte opptak i NATO. «Betydningen av dette dokumentet kan neppe overvurderes,» understreket Scholz.
Det er den første gangen at Forbundsrepublikken Tyskland har opptrådt som en garantistat i denne formen. Avtalen legger blant annet opp til leveranser av våpen, opplæring av ukrainske soldater og støtte til minerydding og gjenoppbygging. Skulle det bryte ut krig igjen etter en våpenhvile, forplikter den tyske regjeringen seg til å diskutere rask og effektiv militærstøtte innen 24 timer.
Zelenskyj hadde også oppnådd en lignende avtale i Paris med president Macron, som ikke selv kom til München. Det foreligger allerede en med Storbritannia, som inkluderer en hemmelig tilleggsseksjon.
Genocid i Gaza
Det andre sentrale temaet på sikkerhetskonferansen var Midtøsten-konflikten. Her bestrebet representantene for NATO-maktene seg for å involvere de arabiske regimene i deres planer for en omorganisering av regionen under deres dominans, og å utvikle de nødvendige formlene som ville tillate dem å redde ansikt midt under genocid mot palestinerne.
Utenriksministrene i USA, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Italia møttes til konfidensielle samtaler med deres kolleger fra Saudi-Arabia, Egypt, Jordan, Qatar og De forente arabiske emirater (UAE). Tyrkia var også inkludert i samtalene.
Som den saudiske utenriksministeren seinere rapporterte fokuserte samtalene på å normalisere relasjoner mellom Saudi-Arabia og Israel i bytte mot løftet om en palestinsk stat og reform av Den palestinske myndigheten.
Israels president Izchak Herzog, som også var i München, beskrev normaliseringen av relasjoner med Saudi-Arabia som en «game changer» for regionen. Han la imidlertid til at det ikke ville bli noen palestinsk stat «dersom vi ikke finner reelle løsninger på spørsmålet om Israels sikkerhet».
Statsminister Benjamin Netanyahu avviste i en uttalelse «bestemt alle internasjonale diktater angående en permanent ordning med palestinerne».
Oppfordring om atomvåpen
Scholz snakket i hans tale i München også indirekte om framveksten av Den europeiske union som en atomvåpenmakt. Han nevnte at det ble holdt samtaler med Frankrike og Storbritannia om utviklingen og introduksjonen av «stand-off presisjonsvåpen».
Da den tyske regjeringens nasjonale sikkerhetsstrategi fra i fjor sommer allerede annonserte utviklingen av mellomdistansevåpen og Scholz nå knytter dette til atomvåpenmaktene Frankrike og Storbritannia, antar eksperter at disse våpnene vil bli i stand til å føre nukleære stridshoder.
Representanter for alle etablissementspartiene i Tyskland har de siste ukene reist krav om det, deriblant finansminister og leder for liberal-demokratene (FDP) Christian Lindner, den nylig avdøde kristelig-demokrat-politikeren (CDU) Wolfgang Schäuble, tidligere utenriksminister Joschka Fischer (De grønne) og medlemmene av Europa-parlamentet Manfred Weber (CSU) og Katarina Barley (SPD).
Den polske regjeringssjefen Donald Tusk og sjefen for Airbus-konsernet René Obermann har også uttalt seg for.
Det er snakk om å bruke det franske arsenalet av atomvåpen for hele Europa, slik president Macron har tilbudt. Til forskjell fra britenes er de franske atomvåpnene fullstendig uavhengige av USA. Sekstifire av de nesten 300 nukleære stridshodene er stasjonert på fire ubåter og har en rekkevidde på opptil 6 000 kilometer. De kan bli skutt opp selv om Frankrike ble ødelagt av atomvåpen, og anses derfor som et spesielt effektivt avskrekkende virkemiddel.
Bevæpningen, finansieringen av krigen mot Russland, støtten til Ukraina og utviklingen av en europeisk nukleær styrke sluker enorme pengesummer. Det er kalkyler om at Tyskland må bruke fire prosent av sitt BNP i stedet for to prosent, for å nå alle målene som er satt. Dette ville bety en dobling av forsvarsbudsjettet ved å legge til ytterligere € 85 milliarder i året – som ville bli innhentet gjennom kutt i sosiale utlegg.
Krigsvanviddet går hånd i hånd med en enorm intensivering av klassekampen. Den britiske historikeren Tim Mason skrev om dynamikken som dreiv Tyskland inn i den andre verdenskrig på 1930-tallet:
Den eneste «løsningen» som var åpen for dette regimet av de strukturelle spenningene og krisene produsert av diktaturet og opprustingen, var mer diktatur og mer opprusting, deretter ekspansjon, så krig og terror, så plyndring og slaveri. Det kalde, alltid tilstedeværende alternativet var kollaps og kaos, og derfor var alle løsninger midlertidige, hektiske, hånd-til-munn-affærer, stadig mer barbariske improvisasjoner rundt et brutalt tema.
I dag setter kapitalismens dype globale krise den samme dynamikken i bevegelse, som ingen partier som forsvarer kapitalismen kan unnslippe. De grønne, hvis framvekst på begynnelsen av 1980-tallet var nært tilknyttet masseprotestene mot utplasseringen av nukleære Pershing II-mellomdistansemissiler, oppfordrer i dag mest høylytt for atombomba. Bare en uavhengig bevegelse av arbeiderklassen som kombinerer kampen mot utbytting og krig med et sosialistisk program for å styrte kapitalismen kan bryte denne dynamikken.