[original]

George Galloway wins Rochdale by-election landslide in de facto referendum on Gaza

https://www.wsws.org/en/articles/2024/03/01/hmlk-m01.html

[/original]

[heading]George Galloway skredvinner i Rochdale-mellomvalg, i de facto referendum om Gaza[/heading]

George Galloway, som stilte for hans eget Workers’ Party of Britain, vant mellomvalget i Rochdale som ble avholdt torsdag med et valgskred, der han fikk 40 prosent av stemmene. Andreplassen, med 21 prosent, ble inntatt av en uavhengig kandidat, forretningsmannen David Tully.

Labour Party stupte med 44 prosentpoeng i forhold til partiets 2019-prestasjon og Det konservative partiet med 19 prosent. Valgdeltakelsen var rundt 40 prosent, i tråd med de siste valgene.

Mellomvalget var i all hovedsak et referendum om Gaza-genocidet og britisk imperialismes medvirkning til det.

Labour-kandidaten, Azhar Ali, ble fornektet av partiet etter at hans kommentarer til et privat møte ble lekket, der han hevdet Israel hadde tillatt Hamas’ 7. oktober-angrep. Dette fant sted for seint til å endre hans valgstatus, som betyr at Ali stilte på Labour-stemmeseddelen, men ville ha sittet i parlamentet som uavhengig om han hadde vunnet. Han vanæret seg raskt ved å knele for Labour-partileder sir Keir Starmers heksejakt på opposisjon mot den israelske regjeringen.

Labour-hovedkvarteret forbød enhver valgkamp på Alis vegne i Rochdale, og rapporter antyder at han personlig trakk seg helt.

Under disse betingelsene intervenerte Galloway eksplisitt på spørsmålet om Gaza, der han opponerte mot Labour Party framfor alt for partiets støtte til Israels krig. Anliggendet var allerede spesielt poengtert i en valgkrets med nærmere 30 prosent muslimsk befolkning.

Galloway erklærte i hans seierstale: «Keir Starmer – dette er for Gaza. Og du vil betale en høy pris, for å muliggjøre, oppmuntre og dekke over for den katastrofen som for tiden pågår i det okkuperte Palestina på Gazastripa.»

Han fortsatte: «Jeg vil framfor alt fortelle Mr. Starmer at platene har forskjøvet seg i kveld. Dette kommer til å utløse en bevegelse, et jordskred, en forskyvning av de tektoniske platene i titalls parlamentariske valgkretser... Labour er varslet, de har tapt tilliten til millioner av deres velgere som lojalt og tradisjonelt stemte på dem, generasjon etter generasjon...»

«Keir Starmer og Rishi Sunak er to kinn av samme baken, og de har begge fått en skikkelig smekk i kveld!»

Alt dette er korrekt. En Labour-talsperson hevdet som respons at «George Galloway vant bare fordi Labour ikke stilte.» Men grunnen til at Labour i realiteten ikke stilte er at partiet ikke kunne få på plass en innbitt pro-sionistisk kandidat. Partiet saboterte sin egen valgkamp i stedet for å stille engang en lojal blairist, som privat hadde erkjent virkeligheten av Israels forhåndskunnskap om 7. oktober, for å støtte opp hans egen kjernevalgkrets, opprørt over Israels handlinger.

Hadde Labour vært i stand til å føre valgkampen for ubegrenset støtte til den israelske regjeringen som partiet ønsket, ville Gaza-protesten mot partiet stort sett ha bestått.

I tillegg ble i dette mellomvalget hele det politiske etablissementet avvist, der Toryene bare sikret 12 prosent ved siden av Labours mindre enn 8 prosent. Dette hang sammen med år med omsorgssvikt og innstramminger – Rochdale er blant de mest berøvede 30 boroughs i Storbritannia, med 28 prosent av barna som lever i fattigdom – men den rasende protesten ble framfor alt ansporet av begge partienes støtte til den genocidale israelske regjeringen.

Politiske kommentatorer har allerede hastet til med å understreke det «unike» settet av omstendigheter i Rochdale-valget – der det pekes på Labours kandidaturfiasko, Rochdales store muslimske befolkning og Galloways erfaring og høye offentlige profil – for å insistere at det ikke kan trekkes noen lærdommer for generalvalget satt til å bli kalt i år.

Det er ikke nødvendig å komme med noen forutsigelser basert på torsdagens resultater om hvordan mandatene vil falle i et nasjonalt parlamentsvalg. Det som betyr noe, og det som er ubestridelig, er at politikken i Storbritannia blir omkalfatret av det imperialiststøttede genocidet i Gaza og radikaliseringen av millioner av mennesker, spesielt unge arbeidere og studenter. En antiimperialistisk, antikrigopposisjon mot Labour- og Tory-partiene bygges og søker en politisk løsning.

Det er hvordan det blir det forstått i styringskretser.

I en ekstraordinær fjernsynskrigkastet uttalelse utenfor Downing Street fredag kveld avleverte statsminister Rishi Sunak en utblåsing mot «islamske ekstremister» som var et utilslørt angrep på venstreorienterte, der han forsøkte å kriminalisere demonstranter mot Gaza-genocidet. «Vi har de siste ukene og månedene sett en sjokkerende økning av ekstremistforstyrrelser og kriminalitet,» erklærte han. «Det som startet som protester i våre gater har falt ned til nivået av intimideringer, trusler og planlagte voldshandlinger.»

Der Sunak fordømte valget av Galloway uttalte han: «Og det er mer enn alarmerende at mellomvalget i Rochdale i går kveld returnerte en kandidat som avviser grusomheten av det som fant sted den 7. oktober, som glorifiserer Hizbollah og støttes av Nick Griffin, den tidligere rasistiske lederen [av British National Party].»

Sånn var den nakent antidemokratiske konsekvensen av å målrette et mellomvalg som en manifestasjon av ekstremisme, der han hevdet å opprettholde «rettsstaten», at den publiserte transkripsjonen av hans tale fjernet disse passasjene med en påføring med fet skrift i hakeparentes, «Vennligst, vær oppmerksom på redigert politisk innhold her».

En prosess av politisk radikalisering er på gang internasjonalt. I Michigans Demokratiske partis primærvalg, som ble avholdt tidligere denne uka, ble over 100 000 proteststemmer, mer enn 13 prosent, avgitt mot «Genocide Joe» Biden for hans støtte til Israel.

Men akkurat som «uncommitted»-kampanjen i USA ikke tilbyr noen vei videre for arbeidere og unge mennesker i opposisjon mot genocidet i Gaza – som holder deres opposisjon innesperret i det blodgjennomtrukne Demokratiske partiet – fremmer Galloway ingen måte å mønstre en vellykket kamp mot britisk imperialisme.

Galloway er en tidligere Labour MP (1987-2003) som nå har forpurret partiet tre ganger: i valgkretsene Bethnal Green og Bow i 2005 og Bradford West i 2012, begge der han stilte for Respect Party, og nå Rochdale. Hver gang har han utnyttet ulmende opposisjon mot Labours høyreorienterte politikk, framfor alt partiets krigshistorikk. Han ble utvist fra Labour for hans motstand mot invasjonen av Irak og vant valget i 2005 i Bethnal Green i vesentlig grad på grunn av denne holdningen.

Galloway brukte imidlertid ikke på noe tidspunkt hans plattform til å bygge en masseopposisjon mot krig og Labour Party. Respekt ble etablert, på initiativ fra Socialist Workers Party, som en opportunistisk allianse av krefter som av forskjellige grunner opponerte mot krigen i Irak og «nyliberal» politikk. Men den avviste eksplisitt alle sosialistiske prinsipper, som ble fordømt som «sekteriske»; appellerte spesielt til «det muslimske samfunnet», behandlet som en homogen identitet uten klasseforskjeller; og orienterte seg tungt i retning av Labour Party. Galloway erklærte etter hans seier i 2012: «Jeg appellerer til Labour Party om å bli et Labour Party igjen» og oppfordret året etter til å stemme på Ed Miliband.

Disse råtne fundamentene førte til partiets splittelse i 2012, tilbakegang og til slutt til at det i 2016 ble oppløst.

Siden den gang har Galloway fremmet en nasjonalist-populistisk politikk som har sett ham fordømme immigrasjon og slå seg sammen med slike som Nigel Farage og dele en plattform med Trumps tidligere fascistrådgiver Steve Bannon. Da han opptrådte på et podium sammen med Farage til støtte for Brexit, gjorde han sin orientering eksplisitt, der han slapp fra seg: «Venstre, høyre, venstre, høyre, fremad marsj». Han forsøkte seinere å stille for Farages Brexit-parti (UKIP).

Galloways opposisjon mot imperialistkrig, alltid basert på støtte til deler av styringsklassen i Midtøsten, har i tiltakende grad blitt fokusert på støtte til kapitalistoligarkiet i Russland og Kina, begge tildelt en nøkkelrolle i en «multipolar» opposisjon mot amerikansk imperialisme. Verken Moskva eller Beijing har mønstret et prinsipielt forsvar av palestinerne, og ingen av dem er i stand til fredelig å begrense eksplosjonen av USA-ledet NATO-militarisme rettet mot deres ødeleggelse.

Den eneste veien til å beseire amerikansk og verdens imperialisme, og massemordet og etnisk rensing av palestinerne av Washingtons israelske klient, er gjennom byggingen av en massebevegelse mot krig, mobiliseringen av den internasjonale arbeiderklassen mot kapitalistklassen, dens statsapparat og alle dens partier i en kamp for sosialisme.

Socialist Equality Party (USA) lanserte tirsdag partiets valgkamp for det amerikanske presidentvalget for å slåss for dette programmet mot Det demokratiske og Det republikanske partiet – spydspissen i en internasjonal kampanje ført av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) mot genocid, fascisme, diktatur, krig og ulikhet.

Socialist Equality Party (Storbritannia) vil bringe denne kampanjen inn i det britiske generalvalget, og stille kandidater mot det felles Tory-Labour-partiet for genocid, innstramminger og krig.