Den 24. juli talte Israels statsminister Benjamin Netanyahu til en fellessesjon av den amerikanske Kongressen, og mottok applausen fra de forsamlede senatorene og representantene, demokratene og republikanerne. Netanyahus opptreden midt under genocidet i Gaza demonstrerte den amerikanske regjeringens totale medvirkning til massemord.

Utenfor Capitol-bygningen ble det holdt to demonstrasjoner mot Netanyahus besøk. Den ene ble organisert hovedsakelig av ANSWER Coalition og var godkjent av Democratic Socialists of America (DSA), CODEPINK og andre organisasjoner som opererer i periferien av Det demokratiske partiet. Den andre ble organisert av Socialist Equality Party.

Stevnet arrangert av ANSWER, som er tilknyttet Partiet for sosialisme og frigjøring, Party for Socialism and Liberation (PSL), var typisk for demonstrasjonene organisajonen og andre grupper har holdt siden genocidet startet i oktober i fjor. Det var mange tomme slagord og demagogi, skuespillet typisk for middelklassepolitikk, uten noe perspektiv for å stoppe slaktingen. Eller rettere sagt, deres perspektiv er basert på troen at bare de roper høyt nok vil Det demokratiske partiet eller en del av det lytte. Deres oppfatning er at politikk essensielt sett er et problem av megafoner og akustikk.

Ingen av talerne kom med noe som nærmet seg en politisk analyse av genocidets opprinnelser. Det var ingen henvisning til USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina, og de involverte gruppene har ingen enighet seg imellom om dette spørsmålet. Framfor alt var det ingen av talerne som koblet kampen mot krig sammen med kampen for sosialisme.

PSL-presidentkandidat Claudia De la Cruz ropte ut om «mennesker i beistets buk som blir frigjøringskjempere» og at «Gaza vil frigjøre oss alle». Jill Stein, presidentkandidat for miljøpartiet De grønne, erklærte at «folket» ikke vil ha genocidet, at «vi vil stå sammen, og vi vil stoppe det.»

Og hvordan vil «folket» stoppe genocidet? Det ble det ikke sagt noe om. Faktisk har demonstrasjonene som har involvert millioner av mennesker i USA og internasjonalt de ni siste månedene ikke hatt noen innvirkning på regjeringens politiske orienteringer. Bak de emosjonelle forestillingene har det hersket en påtakelig stemning av demoralisering.

Mange av talerne hyllet «arbeiderbevegelsen», hvor det menes fagforeningsapparatet, for angivelig å komme ut mot genocidet. Dette inkluderte Region 9A-direktør Brandon Mancilla fra United Auto Workers (UAW), som er tilknyttet DSA. Mancilla refererte det angivelig «historiske» brevet signert av syv fagforeningsledere, der de oppfordret til en våpenhvile. Brevet er en anklagende appell til Biden personlig, som oppfordrer hans administrasjon til «umiddelbart å stanse all militærhjelp til Israel som del av arbeidet for å sikre en umiddelbar og permanent våpenhvile i krigen i Gaza».

De samme tjenestepersonene for fagforeningene hyllet av Mancilla og andre har godkjent Biden, støttet Det demokratiske partiet og støttet krigen mot Russland.

Politiske tendenser gjenspeiler klasseinteresser. Mens mange av dem som deltok i ANSWER Coalition-demonstrasjonen uten tvil er oppriktige i deres skrekk over genocidet i Gaza, representerer de ulike organisasjonene som er involvert forskjellige strata av middelklassen, orientert mot og tilknyttet partiene til den kapitalistiske styringseliten, spesielt Det demokratiske partiet. Deres lederskap består av individer som er godt trente i en form for politisk bedrag som er rettet mot arbeiderklassens politiske uavhengighet.

Arrangementet i regi av Socialist Equality Party var av en helt annen karakter. Demonstrasjonen og det påfølgende møtet fremmet et klart program og perspektiv som motstanden mot genocidet må utvikles på.

Der de fokuserte på den politiske situasjonens ulike aspekter la alle talene vekt på visse grunnleggende temaer:

• Den essensielle årsaken til krig ligger i det kapitalistiske nasjon-stat-systemet, gigantselskapenes globale økonomiske interesser, og den amerikanske styringsklassens uopphørlige pådriver for verdenshegemoni.

• Kampen mot krig krever mobiliseringen av den amerikanske arbeiderklassens enorme makt og dens politiske uavhengighet fra demokratene og republikanerne, styringsklassepartiene for imperialistkrig.

• Bevegelsen mot genocid og krig må være internasjonal, og forene arbeidere globalt basert på deres felles klasseinteresser.

Talene tiltalte ikke bare Netanyahu for genocidet, de forklarte sammenhengen mellom grusomhetene i Gaza og den breiere imperialistkrigen den er en del av. De koblet den eskalerende globale krigen til veksten av fascisme i USA og internasjonalt, angrepet på demokratiske rettigheter og den sosiale krisa arbeiderklassen konfronterer.

Talene tok opp kritiske politiske og historiske spørsmål som må avklares i utviklingen av en bevegelse mot krig. Will Lehman, en representant for nettverket International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) og en tidligere UAW-presidentkandidat, avslørte den uredelige forstillingen i påstandene – promotert av ANSWER Coalition-stevnet – om at fagforeningsapparatet er i opposisjon til krig.

«[UAW-president] Shawn Fain har kommet med noen få meningsløse uttalelser om opposisjon mot genocidet i Gaza,» sa Lehman, «mens han gir støtte av full hals til Biden og nå Harris. I mellomtiden har UAW-byråkratiet holdt produksjonen i gang ved UAW-fabrikkanlegg som produserer våpen og utstyr til de israelske okkupasjonsstyrkene.»

Joseph Kishore, presidentkandidat for Socialist Equality Party, gjennomgikk det han omtalte som borgerlig politikks «råtne skuespill», med det ene partiet, republikanerne, på vei ned i fascisme, og det andre, demokratene, fullstendig fokusert på eskaleringen av krig. «Socialist Equality Party og vår valgkamp» sa han, «insisterer på at det ikke er et spørsmål om å appellere til krigsforbryterne om å endre deres kurs. Nei, vi bønnfaller ikke forbryterne om å opphøre med deres forbrytelser.»

Kishore rettet spesiell oppmerksomhet på slike som Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez, som «kombinerer uoppriktig kritikk med absolutt støtte for Det demokratiske partiet. Trotskij refererte til prestene av halvsannheter, av kvarte sannheter, det er den verste formen for usannheter.»

David North, styreleder for det internasjonale redaksjonsrådet til World Socialist Web Site og SEPs nasjonale styreleder, trakk i hans bemerkninger til stevnet på de historiske erfaringene fra protestene mot Vietnamkrigen for 55 år siden, som fremmet et perspektiv om å appellere til styringselitenes samvittighet.

«Hvilke lærdommer», spurte han, «må trekkes av det faktum at her er vi et halvt århundre seinere og protesterer mot enda større forbrytelser? Det store problemet vi sto overfor den gang var problemet om historisk kunnskap, evnen til å trekke politiske lærdommer fra erfaringene fra revolusjonære kamper over hele verden. Det er betydningen av trotskistbevegelsen.»

«Ingenting som blir sagt ved andre demonstrasjoner», sa North, «forsøker å sette fram det vi marxister kaller perspektiv». De er rettet mot å skjule de grunnleggende anliggendene, som North oppsummerte som følgende:

Oppbyggingen av en antikrigsbevegelse krever mobiliseringen av arbeiderklassen som en internasjonal styrke. Det krever etablering av arbeiderklassens politiske uavhengighet. Og det krever et perspektiv som ikke har som mål å protestere til kapitalistene, appellere til dem om å vedta en fredelig politikk, men å forklare arbeiderklassen at dersom de ønsker å få slutt på disse grusomhetene, dersom de ønsker å sikre framtiden, da må de erobre makten.

«De som ønsker å snakke om å få slutt på krig, uten å snakke om å få slutt på kapitalismen», sa North, «ville gjøre best i å ivareta taushet og holde deres ignoranse unna resten av verden».

Utviklingen av en bevegelse i arbeiderklassen mot genocidet i Gaza, imperialistkrig og kapitalisme er forbundet med en kamp for å undergrave den politiske innflytelsen til alle de organisasjonene som binder arbeiderklassen til kapitalistisk politikk. Dette krever den systematiske kampen for å utvikle arbeiderklassens politiske bevissthet på grunnlag av historiens lærdommer, gjennom byggingen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI). Stevnet arrangert av Socialist Equality Party 24. juli markerte et avgjørende skritt framover i denne prosessen for politisk differensiering og avklaring.

Se alle talene som ble holdt på Socialist Equality Party-stevnet her.