Tysklands forsvarsminister Pistorius på oppdrag for verdenskrig i Stillehavet

Tysklands forsvarsminister Boris Pistorius’ (sosialdemokrater, SPD) turné i Stillehavet kan bare beskrives som et oppdrag for verdenskrig. Pistorius brukte hans tallrike opptredener, taler og intervjuer på Hawaii, i Sør-Korea og Filippinene for å understreke Tysklands nye stormaktsaspirasjoner. Mens tidligere SPD-forsvarsminister Peter Struck i 2004 erklærte at Tysklands sikkerhet «også skulle forsvares i Hindu Kush», gjelder dette 20 år seinere tilsynelatende hele regionen Indo-Stillehavet.

Tysklands forsvarsminister Boris Pistorius, til høyre, overleverer Tysklands nasjonalflagg på Camp Humphreys, det amerikanske militærhovedkvarteret i Pyeongtaek, sør for Seoul, fredag 2. august 2024, under en seremoni der Tyskland offisielt tilsluttet seg den USA-ledede FN-kommandoen (UNC) i Sør-Korea, og ble det 18. landet som deltar i kommandoen. [AP Photo/Anthony Wallace]

Pistorius la ikke skjul på de økonomiske og geostrategiske interessene som blir forfulgt av tysk imperialisme. «Det er også av stor betydning for oss og for Europa som helhet at regionen Indo-Stillehavet er stabil. Og at den regelbaserte internasjonale orden også gjelder i regionen Indo-Stillehavet – og blir observert og beskyttet,» forklarte han. Tyskland er «som andre handelsnasjoner avhengig av frie og trygge skipsleier. Tyskland er avhengig av det faktum at internasjonale handelsrelasjoner kan opprettholdes og sikres.»

Bemerkelsesverdig var at Pistorius kom med hans uttalelser om det tyske krigsskipet «Baden-Württemberg». Fregatten deltok i den USA-ledede marineøvelsen Rim of the Pacific (RIMPAC) sammen med forsyningsskipet «Frankfurt am Main», så vel som deler av Luftwaffe (tre Eurofighter-jagerfly og to transportfly av typen A-400 M). Med mer enn 25 000 soldater fra 29 nasjoner og 40 skip, 3 ubåter, 14 nasjonale landstyrker, over 150 fly og helikoptre, representerte den verdens største internasjonale marineøvelse.

Øvelsen var en direkte del av USAs krigsforberedelser mot Kina og ble følgelig fordømt av Beijing. «Portretteringen av Kina som en hypotetisk motstander og gjennomføringen av øvelser med målet å senke det de-kommisjonerte amfibiske angrepsskipet USS Tarawa er ment som en klar strategisk avskrekking rettet mot Kina,» sa en kommentar i China Daily, publisert av Kinas kommunistparti.

Under manøveren erklærte Pistorius selv provoserende at intensjonen er «å forbli i dialog med Kina, men fortsatt klart å posisjonere oss hvor vi står.» Hvor Berlin posisjonerer seg med øvelsen og Pistorius’ reise er klart: på siden for krigsoffensiven mot Kina. Til tross for landets fortsatt tette økonomiske bånd til Kina har det fullt ut tilsluttet seg den USA-ledede militærmarsjen.

Ifølge Bundeswehr (de tyske væpnede styrker) «trente de deltakende væpnede styrkene et breit spekter av evner – fra katastrofebistand til maritime sikkerhetsoperasjoner, fra maritim kontroll til komplekse krigføringstiltak». Treningsplanen inkluderte blant annet «amfibiske operasjoner, skyteøvelser, missil-, antiubåt- og luftvernøvelser».

Bundeswehrs økende tilstedeværelse i regionen Indo-Stillehavet understreker hvor aggressiv tysk imperialisme er i ferd med å bli igjen etter nederlag i to verdenskriger og grufulle forbrytelser på 1900-tallet. Berlin spiller ikke bare en ledende rolle i NATO-offensiven mot Russland og i å støtte Israels genocidale krig i Midtøsten, men også i USAs forberedelser til krig mot Kina.

Hele forsvarsministerens reise var innrettet på å presse konfrontasjonen med Kina til det ekstreme. Pistorius erklærte provoserende i Sør-Korea at et tysk krigsskip snart kunne passere gjennom Taiwanstredet, hevdet av Kina. I løpet av av Indo-Stillehavsutplassering 2024 skal den tyske marinen også delta i håndhevingen av sanksjoner mot Nord-Korea. Pistorius sa dette er et viktig bidrag for å vise at «dette angår oss alle. Fordi spesielt Nord-Korea forflytter seg inn i søkelyset gjennom sin støtte for Russland i krigen mot Ukraina, ved å undergrave sanksjonene mot Russland.»

I et ytterligere skritt tilsluttet Berlin seg også til FN-kommandoen, som, ledet av det amerikanske militæret, overvåker etterlevelsen av våpenhvilen på grensa mellom Sør- og Nord-Korea. I tillegg tilsluttet Pistorius og hans sørkoreanske kollega Shin Won-sik seg til de andre for å utvide det «allerede gode samarbeidet» i forsvarssektoren. «Vi må avskrekke fra en styrkeposisjon», understreket Pistorius.

Pistorius og Won-sik støttet Prinsipperklæringen for Indo-Pacific Defense Industrial Base Collaboration. Samarbeidet ble avduket av USA på sidelinja av årets Shangri-La-dialog i Singapore og koordinerer den militære oppbyggingen mot Kina. Denne avtalen vil «hjelpe sikkerhets- og forsvarsindustrien i de deltakende landene til å arbeide enda tettere sammen slik at vi bedre kan dele industrielle kapasiteter», skrøyt Pistorius.

Den tyske forsvarsministeren Boris Pistorius, til venstre, og den filippinske presidenten Ferdinand Marcos jr., ser på en suvenir mens den filippinske forsvarsministeren Gilberto Teodoro ser på, under deres møte på Malacanang-palasset i Manila, Filippinene, mandag 5. august 2024. [AP Photo/Ezra Acayan]

Pistorius slo også kreftene sammen med hans filippinske motstykke Gilberto Teodoro og presidenten på Filippinene og diktatorsønnen Ferdinand Marcos jr. mot Kina – det var en tysk forsvarsministers første besøk til Manila – og de ble enige om et tettere militært samarbeid. «Konkret betyr dette å bygge langsiktige relasjoner mellom de væpnede styrkene og lære av hverandre, så vel som mulig samarbeid på området våpen,» ifølge en rapport fra forsvarsdepartementet. «Her kan det tenkes luftvern, kystvern, anskaffelsen av transportfly eller treningssamarbeid og ekspertdiskusjoner i løpet av bilaterale aktiviteter.»

Som med krigsoffensiven mot Russland, som står i kontinuitet med Wehrmachts utslettelseskrig mot Sovjetunionen i den andre verdenskrig, trekker tysk imperialisme også på sine mørke tradisjoner når de inngår en krigsallianse mot Kina. For nesten nøyaktig 124 år siden, den 27. juli 1900, holdt Kaiser Wilhelm II hans beryktede antikinesiske «Hun-tale» i Bremerhaven, som var opptakten til en militærintervensjon av imperialistmaktene i Kina.

Der han tok farvel med Den tyske østasiatiske ekspedisjonsstyrken som ble sendt ut for brutalt å kvele Bokseropprøret, beskyldte Wilhelm II Kina for å ha «omstøtt nasjonenes lov; de har hånet utsendingens hellighet, gjestfrihetens plikter, på en måte som er uhørt i verdenshistorien.» Så utstedte den tyske keiseren den beryktede trusselen at tyskernes navn i Kina, i likhet med hunerne i Europa, ville bli «bekreftet av dere på en slik måte i Kina at ingen kineser noen gang igjen vil våge å se korsøyd på en tysker.»

Under den andre verdenskrig var Nazi-Tyskland alliert med Japan, som okkuperte store deler av Kina og begikk uhyrlige forbrytelser mot sivilbefolkningen der. Berlin gjenoppliver også denne alliansen. Rett før RIMPAC-manøveren gjennomførte de tre Eurofighters og de to Luftwaffe-transportflyene en fellesøvelse («Nippon Skies») med det japanske luftvåpenet. Det var første gang det tyske luftvåpenet holdt en manøver over Japan.

Den fornyede aggressive utbasuneringen av tysk imperialisme vil ytterligere eskalere situasjonen i regionen. Imperialistmaktenes offensiv under ledelse av Washington har som mål å underlegge seg Kina og redusere landet tilbake til statusen av en semikoloni. Selv om dette prosjektet risikerer en ødeleggende tredje verdenskrig, er tysk imperialismes ambisjon å være i frontlinja når det gjelder kontroll og deling av den ressursrike og geostrategisk avgjørende sentrale regionen.

Som med krigsoffensiven mot Russland var tysk intervensjon i Indo-Stillehavet forberedt og planlagt i god tid. Allerede på NATO-toppmøtet i Madrid i 2022 vedtok NATO en ny strategi som eksplisitt innordnet militæralliansen med en omfattende krig mot de atomvåpenbestykkede maktene Russland og Kina. Og i september 2020 publiserte Tysklands føderale utenriksdepartement deres såkalte «Retningslinjer for Indo-Stillehavet», som erklærer regionen å være «nøkkelen for å forme den internasjonale orden i det 21. århundre».

Strategidokumentet formulerte eksplisitt tysk imperialismes aspirasjon om å hevde sine interesser i Det fjerne østen, om nødvendig med militære midler. «Himalayafjellene og Malaccastredet kan synes langt unna. Men vår velstand og geopolitiske innflytelse de kommende tiårene vil avhenge nettopp av hvordan vi samarbeider med stater i Indo-Stillehavet,» hevdet det. Tyskland har, som en globalt aktiv handelsnasjon, «ikke råd til å nøye seg med en tilskuerrolle» hva angår militære operasjoner.

Loading