Rutos nye kenyanske koalisjonsregjering skal gjeninnføre avviste skattetiltak

Etter to måneder med ungdomsledede protester i opposisjon mot den innstrammingsdrevne 2024-finansloven, som brutalt ble undertrykt av politi og statsstøttede bøller, gjeninnfører den nyopprettede «breibaserte» regjeringen til William Ruto nå skatteøkninger.

Ruto, som nå leder en nasjonal enhetsregjering sammen med opposisjonen Orange Democratic Movement (ODM) ledet av millionæren Raila Odinga, antydet lørdag nye skattetiltak for å tette et inntektsunderskudd på $ 2,7 milliarder etter den tvungne tilbaketrekkingen den 25. juni av Det internasjonale pengefondets (IMF) utformede Finanslov.

Kenyas president William Ruto taler i State House i Nairobi, Kenya onsdag 26. juni 2024

Finansloven var ment å reise det samme beløpet gjennom økninger av regressive skatter, inkludert meromsetningsavgiften (moms), og laste hele byrden av den økonomiske krisa på ryggen til arbeiderklassen og de fattige på landsbygda.

Ruto sa: «Vi hadde gode planer med de ekstra Sh 300 milliarder i 2024-finansloven, men den ble avvist. Jeg har fortalt Malulu Injendi [MP for valgkretsen Malava] og andre MP-er her, at vi går og planlegger på nytt for nye [skatte-] tiltak».

ODM, som poserte som sympatisk til de ungdomsledede protestene, skal spille en ledende rolle. John Mbadi er den nye finansministeren, en av de fire ODM-opposisjonslederne, valgt av Odinga og godkjent av Ruto for den nasjonale enhetsregjeringen.

Ungdommen, arbeiderne og bygdemassene står ved et politisk veiskille.

Den forhatte kenyanske styringsklassen fortsetter å laste den fulle økonomiske krisa og gjelda over på de kenyanske massenes skuldre, som allerede lider av massearbeidsledighet, skyhøye levekostnader, intensivert av Covid-19-pandemien og NATOs krig mot Russland i Ukraina. De vil fortsette å konspirere og bruke alle våpen og skitne triks de har til rådighet for å splitte ungdommene og arbeiderne, og knuse deres motstand.

Dette vil bety fortsatt politistatsvold, med Rutos blodige represjon som de to siste månedene har etterlatt minst 60 døde, 601 skadde og 1 376 arresterte. Ytterligere 66 personer har blitt bortført eller er meldt savnet, ifølge Kenya National Commission on Human Rights.

Men det vil også innebære forsøk på å kjøpe lederne av ungdomsprotestbevegelsen, som erklærte seg som «lederløs og stammeløs», til godt betalte stillinger innen statsmaskina. Forrige uke samlet mer enn 400 unge mennesker seg ved FNs kontorer i Nairobi for Africa Youth Forum 2024, for å diskutere hvordan afrikanske stater kan gå i «dialog» med ungdommen.

The Guardian snakket med Faith Norah Lukosi, som skrev en artikkel i Kenyas sentrale Daily Nation under tittelen «Kenya er moden for revolusjon ledet av ungdom». Lukosi sier hun er «tilfreds med at mine sentimenter har blitt stadfestet i 2024 ... jeg tror vi er på rett vei». Men Lukosis versjon av en «revolusjon» indikeres av at hun representerer et nasjonalt fond som er ment å hjelpe unge kenyanere med å etablere kommersielle foretak.

Den notoriske Nairobi-guvernøren Sakaja Johnson, en av landets mest korrupte politikere, som angivelig står bak å sende ut betalte bøller for å terrorisere og bryte opp protester, skisserte oppkjøpsstrategien. Sakaja sa på forumet: «De unge menneskene i Kenya, Millennials og Gen Zs, tigger ikke om å bli hørt. Hvis de ikke er på bordet, da er det ikke noe bord... Vi må lytte, vi må ha diskusjoner med ungdommene våre.»

Den tredje strategiske pilaren i borgerskapets offensiv mot arbeiderne og de undertrykte massene er fagforeningsbyråkratiet, ledet av Central Organization of Trade Unions (COTU-K), bestående av 36 fagforeninger som representerer over 1,5 millioner arbeidere. COTU har nektet å mobilisere sine medlemmer mot innstramminger og statsrepresjon. Midt under voksende harme og oppfordringer til streikeaksjoner blant lærere, universitetsansatte, helsetjenestearbeidere, statsansatte, kaffearbeidere, blant annet på grunn av lønninger, prekære ansettelsesvilkår og subsidiekutt, lover COTU å undertrykke klassekampen.

COTU-generalsekretær Francis Atwoli møtte tirsdag arbeidskabinettsekretær (CS) Alfred Mutua for å tilby hans polititjenester i arbeidslivet. Atwoli sa: «Jeg ba den nye CS om å sikre at han strengt observerer sosial dialog for å styrke arbeidslivsrelasjoner i landet, og sikrer arbeidslivets fred.»

COTUs tilknyttede organisasjon, flytransportfagforeningen Kenya Aviation Workers Union har allerede handlet på dette perspektivet. Den kalte ut sine medlemmer i streik på mandag mot privatiseringsplaner som involverer salget av lufthavna Jomo Kenyatta International Airport (JKIA), bare for å utsette den i to uker, i påvente av «dialog» med Ruto.

Den eneste måten å opponere mot denne politiske konspirasjonen er ved at arbeiderklassen og ungdommen bygger en uavhengig bevegelse for sosialisme på tvers av hele Afrika og internasjonalt, for å slåss mot IMFs innstramminger, og opptrappingen av krig og politistatstyre som er forankret i det kapitalistiske systemet.

Gen Z-protestene, næret av dyp sosial ulikhet, utbredt arbeidsledighet og uutholdelige levekostnader, avslører nødvendigheten av en politisk kamp mot hele det kenyanske politiske etablissementet, kapitaliststaten og kreftene bak den – IMF og de store imperialistmaktene USA og Europa.

Rutos beslutning om å trekke tilbake 2024-finansloven var en taktisk tilbaketrekning for å stagge masseopposisjonen utløst etter hendelsene Bloody Tuesday (den 25. juni), da politiet skøyt ned dusinvis av protesterende demonstranter mot innstramminger i gatene i Nairobi, og over hele landet. Dette var del av en konspirasjon klekket ut blant styringsklassen, som involverte ODM, COTU og innflytelsesrike kristne og muslimske presteskap, tett assistert av USA og EU, for å kjøpe tid.

Denne svindelen ble promotert av pseudo-venstre-tendenser som Revolutionary Socialist League, en seksjon av International Socialist League (ISL), som hevdet: «Befolkningen i Kenya har oppnådd en veldig betydelig seier», og det stalinistiske Kenyanske kommunistpartiet (CPK), som erklærte at «de kenyanske massene» hadde «tvunget deres hånd». Begge fokuserer på kravet om at Ruto personlig skulle trekker seg, og unnlater å ta opp hva slags regime som skal erstatte Ruto. Selv nå presenterer CPK et batteri av reformer uten noen forklaring på hvem de skal implementeres av.

Pseudo-venstre insisterer at protester må være «lederløse», «ingen politikk» og «ingen bannere». Ezra Otieno, en RSL-leder, sa til den australske pseudo-venstre-gruppa Socialist Alternative:

«Jeg tror dette er en god taktikk, ikke å ha ledere som oppstår nå, fordi regjeringen leter aktivt etter ledere. […] Som RSL drar vi dit med en hensikt, fordi vi må være i solidaritet med massene – vi er helt enige i det de sier. Så vi går ut i gatene, vi prøver å organisere våre folk. Når vi blir med bærer vi ikke bannere, da folk bare går uten noe, for å bevege seg rundt.»

CPK hevder for deres del at «vår umiddelbare oppgave er å bygge det høyeste organisasjonsnivået med de beste lederne for å styre et Kenya etter Ruto. Vi må imøtegå narrativet at menneskene i gatene er lederløse, stammeløse og anarkister», og tilbyr som et alternativ en tvetydig «organisasjon for de fattige».

Partiet hevder: «Vår kampanje må klargjøre at massene krever genuint, menneskesentrisk lederskap. Vi må legge grunnlaget for en formidabel organisasjon for de fattige, med uselviske ledere.»

Det eneste formålet med et slikt lederskap ville være å kontrollere folkelig misnøye, der det hevdes at dette ville «stikke hull på regjeringens propaganda som feilrepresenterer vår bevegelse og dens mål».

Begge tendensene er fiendtlige til den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen og kampen for et sosialistisk og internasjonalistisk program. De representerer deler av den øvre middelklassen og insisterer på at arbeidere og unge mennesker må begrenses til gateprotester, for å forsterke appeller til partiene i borgerskapet. Ved å opponere mot enhver kamp for å bygge et sosialistisk lederskap i arbeiderklassen sår CPK og RSL desorientering, som fører til en eventuell demobilisering.

Hvis noen vil ha et eksempel på hvordan slike angivelige «lederløse» protester førte til opprettelsen av kapitalistiske «folkevennlige» partier, bør man se til Spania. Der brøyt indignados-protestene ut i 2011, etter at arbeiderklasseoppstander veltet diktaturene i Tunisia og Egypt. Arbeiderklassens revolusjonære offensiv i Nord-Afrika vant den politiske sympatien til arbeidere og ungdom i Spania og internasjonalt. Tusenvis av ungdommer imiterte okkupasjonen av Tahrir-plassen og okkuperte torg i Madrid, Barcelona og byer over hele Spania, og protesterte mot drakoniske EU-pålagte innstramminger og massearbeidsledighet etter kapitalistkrasjet i 2008.

Politiske krefter i slekt med Kenyas CPK og RSL, Spanias Anticapitalistas, intervenerte for å fremme krav om «ingen politikk», «ikke noe lederskap» og en «horisontal» struktur. Uten en orientering mot arbeiderklassen endte disse samlingene i tomme diskusjoner dominert av Anticapitalistas, som sørget for at de radikaliserte ungdommene ble gjerdet av fra arbeideres kamper.

Det som oppsto ut av denne bevegelsen var det «venstrepopulistiske» Podemos, et parti skapt av stalinistiske krefter og Anticapitalistas, som gikk hen til å regjere med Spanias hovedkapitalistparti, Sosialistpartiet (PSOE), fra 2019 til 2023. Under Podemos delte regjeringen ut milliarder av euro i EU-redningsmidler til bankene på bekostning av fattige arbeidere, mens inflasjonen økte over hele verdensøkonomien. Den innførte innstramminger, knuste streiker, økte militærbudsjettene og bevæpnet både det ukrainske og det israelske regimet for krig med Russland og det palestinske folket.

Kenyansk ungdom må ikke følge den veien. De som forkynner «ingen politikk» og «ikke noe lederskap» tjener til å opprettholde strupetaket av den rådende politikken til borgerskapet og dets småborgerlige medskyldige, og er utelukkende et virkemiddel til å forhindre arbeidere og ungdom fra å adoptere et sosialistisk politisk alternativ.

Den eneste styrken som med suksess kan bekjempe det kenyanske borgerskapet og de mektige imperialistkreftene som står bak det, er den kenyanske, afrikanske og internasjonale arbeiderklassen. Dette ville forvandle hver fabrikk, plantasje og nabolag til et senter for motstand mot politikken til IMF og dets politiske støttespillere i den kenyanske styringsklassen.

Det kritiske spørsmålet er hvordan å vende Gen Z-bevegelsen til arbeiderklassen og arbeiderklassen til Gen-Z-bevegelsen. For dette krever arbeiderklassen og bygdemassene deres eget gjennomarbeidede politiske perspektiv for revolusjonær sosial endring av en internasjonal skala. Arbeidere må mobilisere deres uavhengige klassestyrke i kampen for et sosialistisk handlingsprogram for å motarbeide innstramminger og IMF, og for å sikre anstendige jobber, helsetjenester og utdanning for alle.

Det betyr å forene arbeiderklassen på tvers av alle skillelinjer basert på hudfarge, stammer og kjønnsidentiteter, og på tvers av landegrensene, i en kamp for sosialisme.

Betingelsene som nærer den kraftfulle Gen-Z-bevegelsen eksisterer ikke bare i Kenya, men over hele Afrika, og hele verden forøvrig. Nøkkeloppgaven er å besørge denne bevegelsen med en politisk og programmatisk retning ved å bygge seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale i hvert land.

Loading