USAs president Joe Bidens tale på demokratenes nasjonale årsmøte mandag kveld var et bilde av uvirkelighet. Presidentens beskrivelse av resultatene av hans fire år i embetet var vrangforestillinger, og hans framstilling av den sosiale og økonomiske situasjonen i dag hadde ingen sammenheng med de faktiske betingelsene det store flertallet av befolkningen står overfor.
Biden kom imidlertid med én uttalelse som var av enorm betydning. Han erklærte, mot slutten av hans bemerkninger, at dette valget vil være det første siden Trumps kuppforsøk den 6. januar 2021. «På den dagen,» sa han, «mistet vi nesten alt om hvem vi er som et land. Og den trusselen, dette er ikke overdrevet, den trusselen er fortsatt veldig levende.»
Biden uttalte:
Donald Trump sier han vil nekte å godta valgresultatet dersom han taper igjen. Tenk på det. Han lover et blodbad dersom han taper, med hans egne ord. Og at han vil bli en diktator på dag én, med hans egne ord.
Som for å motvirke enhver skepsis fra hans publikum, la han til:
Forresten, denne sugeren mener det. Nei, jeg tuller ikke. Tenk på det. Noen andre sa at tidligere skulle du tro at han var gal, du skulle tro det var en overdrivelse, men han mener det.
Man må anta at han, som president i USA, baserte denne bemerkningen på etterretning han har mottatt så vel som de offentlige uttalelsene fra Trump selv.
Det er flere bemerkelsesverdige fakta om uttalelsen. Først er det responsen, eller ikke-responsen, på selve årsmøtet. Presidenten og lederen av Det demokratiske partiet uttalte at han tror kandidaten til Det republikanske partiet ikke vil akseptere resultatet av valget, bare to-og-en-halv måned unna, og vil oppildne til vold over hele landet dersom han taper.
Man kunne forvente at dette ville innføre en tone av alvor til forløpet. Ingenting av den slags. Bidens uttalelser er forbigått uten kommentarer, og årsmøtet fortsatte tirsdag som om de aldri ble ytret.
For det andre, praktisk talt ingenting har blitt sagt om dem i media. Nyhetsrapportene om Bidens tale i New York Times, Washington Post og Politico nevnte dem ikke engang. Mens han ikke refererte eksplisitt til uttalelsene om Trump, kritiserte Times-spaltist David Brooks Biden for å være «lite smilende» og «belærende» i stedet for «sprudlende og oppstemt». Brooks la til: «Sinne og indignasjon er ikke den ånden Amerika nå hungrer etter.»
Styringsklassen ønsker åpenbart ikke å diskutere – eller mer presist, varsle befolkningen om – det faktum at valgene finner sted under betingelser av et eskalerende sammenbrudd av hele den politiske strukturen i USA.
For å gå tilbake til selve talen til Biden, mens han advarte at Trump forberedte vold under og etter valget, indikerte ikke Biden at han ville gjøre noe med det. Den eneste løsningen han foreslo er å stemme på Kamala Harris i valget – der han nettopp hadde uttalt at Trump ikke ville akseptere resultatene.
Biden påpekte ikke det grunnleggende faktum at han, i kontrast til for fire år siden, vil være USAs president dagen etter valget, og fram til innsettelsen. Han indikerte ikke at han ville bruke hans embetes fullmakter for å sikre at intet kupp ville lykkes.
Både responsen på Bidens uttalelser og hans egen presentasjon uttrykker den politiske dynamikken i det amerikanske presidentvalget. Faren Trump og Det republikanske partiet utgjør er veldig reell. Den tidligere presidenten har lovet, om han kommer tilbake til makten, å utplassere militæret over hele landet for å runde opp immigranter og voldelig undertrykke folkelig opposisjon. Han taler for seksjoner av oligarkiet som har brutt med enhver form for konstitusjonelle styreformer og som vender seg i retning fascisme og autoritarisme.
Det er imidlertid ingen betydelig oppslutning innen styringsklassen, inkludert Det demokratiske partiet, for bevaringen av demokratiske styreformer. De siste fire årene har Biden-administrasjonens sentrale prioritet vært opptrappingen av krig – for det første, ansporingen av USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina, som går inn i en ny og farlig fase, og for det andre, det imperialist-støttede genocidet i Gaza.
For å gjennomføre denne krigen har Biden søkt tverrpartienighet med republikanerne, som begynte med hans uttalelse etter kuppet den 6. januar som oppfordret til et «sterkt» Republikansk parti. Faktisk var Biden nøye, selv mens han advarte om et andre kupp, med å presentere det utelukkende som et spørsmål om individet Trump, og ikke Det republikanske partiet selv.
Dette er fordi Det demokratiske partiet forsvarer de samme sosiale interessene og det økonomiske systemet som Trump og republikanerne. Uansett deres meningsforskjeller er de begge partier av selskaps og finansoligarkiet.
I motsetning til portrettet av sosial virkelighet Biden presenterte i hans bemerkninger har på Bidens vakt arbeideres gjennomsnittlige realinntekter kollapset. Hans administrasjon orkestrerte den største overføringen av sosiale ressurser til finansoligarkiet i USAs historie, større til og med enn finanskrisa i 2008. Amerikansk milliardærformue, per mars 2024, var opp 88 prosent i løpet av Biden-Harris-administrasjonens fire år. Denne rekorden står for Trumps evne til å kapitalisere på bredt basert misnøye som ikke finner noe uttrykk innen det politiske etablissementet.
Socialist Equality Party skriver, i resolusjonen som ble vedtatt på partiets Nasjonalkongress tidligere denne måneden: «De fundamentale objektive årsakene til styringsklassens vending i retning fascisme og diktatur er: 1) den eskalerende globale imperialistkrigen; og 2) den ekstreme veksten av sosial ulikhet.»
Nettopp disse prosessene har blitt enormt styrket i løpet av Biden-administrasjonens fire år.
Det ville være det alvorligste feiltaket å tro at demokratiske rettigheter kan sikres og diktatur motarbeides gjennom støtte til Det demokratiske partiet. Som SEP-resolusjonen sier:
Selv om Trump blir beseiret i valget i november – og ikke klarer å gjennomføre nok et statskupp – de objektive økonomiske og sosiale motsetningene i amerikansk imperialisme driver styringselitene, med eller uten Trump, til diktatur. Trumpisme er et symptom på ei systemkrise som ikke kan løses demokratisk innenfor rammeverket av kapitalisme.
Forsvaret av demokratiske rettigheter er uatskillelig forbundet med mobiliseringen av arbeiderklassen i opposisjon til selskaps og finansoligarkiet. Dette krever et absolutt politisk brudd fra Det demokratiske partiet. Det er ikke gjennom Det demokratiske partiet fascisme kan beseires, men i kampen mot begge partier og det kapitalistiske profittsystemet.