Som forventet ga Federal Reserve-styreleder Jerome Powell i hans tale fredag til sentralbankkonklavet i Jackson Hole, Wyoming, klarsignal for et rentekutt på septembermøtet.

Han kunne knapt ha gjort noe annet gitt at det var en risiko for betydelig uro på Wall Street og i finanssystemet breiere sett, om han ikke hadde.

Ved begynnelsen av måneden hadde markedene deres dårligste par dager på mer enn fire år, på bakgrunn av tegn på resesjon i USA – stigningen av arbeidsledigheten – og avviklingen av såkalte carry trades i japanske yen etter at Bank of Japan hevet deres rentenivå.

Under oppløpet til talen presenterte kommentarer i media den økonomiske situasjonen som å være ved et vendepunkt. New York Times sa Powell sto overfor et «økonomisk veiskille», mens Wall Street Journal sa det ville bli et «make or break-øyeblikk» som ville bestemme økonomiens skjebne.

Slike overskrifter indikerer at underliggende for påstandene om at den amerikanske økonomien er på vei mot en «myk landing» – det vil si, inflasjonen vil komme ned til nært Feds mål på 2 prosent uten en resesjon – er det reell frykt for at dette på ingen måte er garantert, og at den amerikanske økonomien er på en knivsegg.

Powell prøvde generelt å være optimistisk og begynte hans tale med det politiske etablissementets store løgn – at Covid-pandemien er i bakspeilet.

«Fire-og-et-halvt-år etter Covid-19s ankomst falmer de verste av de pandemi-relaterte forvrengningene,» sa han. Slike påstander ignorerer det faktum at antallet Covid-infeksjoner fortsetter å stige gjennom befolkningen, og at de økonomiske effektene av Long Covid, med økende hyppighet etter flere infeksjoner, bare begynner å vise seg.

Powell hevdet at inflasjonen hadde avtatt betydelig, at arbeidsmarkedet ikke lenger var «overopphetet» og at tilbudsbegrensninger hadde blitt «normalisert». Mens inflasjonen kan ha falt ifølge offisielle data fortsetter den å øke for grunnleggende varer som utgjør hoveddelen av utgiftene til arbeiderklassens husholdninger.

Han sa at selv om oppgaven enda ikke var fullført hadde Fed gjort en «god del framskritt» i retning av å gjenopprette prisstabilitet. «Min tillit har vokst for at inflasjonen er på en bærekraftig vei tilbake til 2 prosent.»

Som tilfellet har vært siden inflasjonsstigningen begynte har ikke Feds sentrale bekymring vært å håndtere dens underliggende årsaker – profittutskvising og spekulasjoner, spesielt for mat og energi, etter utbruddet av pandemien. Den har vært å sørge for at arbeiderklassens kamper for å sikre lønnsøkninger for å kompensere for prisøkningene har blitt undertrykt.

I hans Jackson Hole-tale for to år siden påkalte Powell navnet til Paul Volcker, Fed-styrelederen på 1980-tallet, for å gjøre det klart hvor langt han var beredt til å gå. Volcker satte rentenivåene opp så høyt som til 20 prosent for å pålegge en ødeleggende resesjon for å knuse arbeiderklassens lønnsbevegelse.

Om Powell ikke har måttet gå så langt som Volcker gjorde er det i stor grad fordi han har mottatt fagforeningsbyråkratiets uvurderlige hjelp, som Biden har karakterisert som hans «innenlandske NATO», i påleggingen av under-inflasjonære lønnsavtaler i alle seksjoner av industrien.

Rentehevingene som har løftet Fed-renta til det høyeste nivået på 20 år har hatt en effekt, som Powell bemerket i hans kommentarer.

Han sa arbeidsmarkedet hadde «avkjølt seg betydelig fra dets tidligere overopphetede tilstand». Arbeidsledigheten begynte å stige for mer enn et år siden og var nå på 4,3 prosent. Den er lav i historisk målestokk, men et helt prosentpoeng høyere enn ved begynnelsen av 2003, der mesteparten av denne økningen har funnet sted de seks siste månedene.

En annen indikator på forverrede økonomiske utsikter var nedjusteringen av antallet skapte jobber i året fram til slutten av mars, med 818 000.

Stigningen i arbeidsledighetsraten har fått noen observatører til å referere til den såkalte Sahm-regelen. Den sier at når tre-månedersarbeidsledigheten stiger med 0,5 prosent eller mer fra dens laveste nivå på 12 måneder, er en resesjon på vei.

Powell sa at lønnsvinningene hadde «moderert» og at arbeidsmarkedsbetingelsene nå var «mindre stramme» enn før pandemien i 2019. Det var usannsynlig, sa han, at arbeidsmarkedet ville være en kilde til forhøyet inflasjonspress med det første.

«Vi verken søker eller ønsker ytterligere kjøling av arbeidsmarkedsbetingelsene,» kommenterte han.

En slik forsikring tilbys bare fordi Powell mener at fagforeningsbyråkratiet har situasjonen under kontroll. For to år siden gjorde han det helt klart at en markant forverring av arbeidsledigheten var akkurat det han ville besørge dersom det var nødvendig.

Han tror nå at Fed kan etterkomme kravene fra Wall Street og finansmarkedene om et rentekutt. Dette har blitt forlangt siden starten av året av frykt for at spekulative avtaler basert på gjeld pådratt til renter nært null vil begynne å rakne opp dersom rentene holdes på deres nåværende høye nivå.

Mens Powell indikerte at «tiden er inne for å justere politikken», vil timingen og tempoet for rentekutt bli bestemt av innkommende data.

Dersom kuttene ikke finner sted raskt nok kan enkelte områder av finanssystemet fortsatt bli negativt påvirket på grunn av den forsinkede innvirkningen av Feds tidligere hevinger.

Mediedekning av Powells tale berømmet hovedsakelig hans suksess med å styre økonomien. En rapport publisert på Bloomberg besørget imidlertid en mer nøyaktig vurdering.

Talen, kommenterte den, var Powells «mest avgjørende signal til nå om at hans inflasjonskampoppdrag har blitt fullført [og] har bidratt til å gjenopprette orden til markeder som for bare tre uker siden ble oppslukt av den verste omveltningen siden pandemien.»

En tilbakevending til ro «skaper nå nye rikdommer på Wall Street», og etter den tidlige august «dippen på tvers av finansmarkedene befinner Wall Street og Jerome Powell seg nå på samme arket».