Der president Emmanuel Macron i dag avslutter hans møter med gruppelederne for Frankrikes parlamentariske partier, trapper koalisjonen Den nye folkefronten (NFP) ledet av Jean-Luc Mélenchon opp deres appeller til Macron om å la den danne en regjering. Macron har til dags dato nektet å la Mélenchons parti Ukuelige Frankrike, La France unsoumise (LFI), og de andre partiene i NFP, som vant parlamentsvalgene den 7. juli, prøve å danne et parlamentarisk flertall.
I nesten to måneder siden valgene har Mélenchon og fagforeningsbyråkratiene som støtter NFP ikke tatt noen grep for å mobilisere arbeidere mot Macrons tråkking på valgresultatene. De reaksjonære implikasjonene av denne politikken framstår raskt. Etter Mélenchons uttalelser denne helga er det åpenbart at han og LFI forbereder seg på å tjene som parlamentariske supportere av en høyreorientert NFP-regjering kontrollert av Macron.
Mélenchon opptrådte lørdag ettermiddag på TF1-nyhetene for å kunngjøre at overfor Macrons avslag på å utnevne en regjering dersom den inneholdt LFI-ministre, ville LFI gjerne støtte en NFP-ledet regjering der LFI ikke deltar. Spurt om LFI ville støtte en NFP-regjering ledet av den 37-år-gamle finansdepartementbyråkraten Lucie Castets uten noen LFI-ministre, svarte han:
«Vi vil aldri være på problemets side, vi vil alltid være på løsningens side. Så for å svare oppriktig på ditt spørsmål, har jeg på min side et spørsmål til de tre pro-Macron-partiene og høyresiden. Dersom regjeringen til Lucie Castets ikke inneholder noen LFI-ministre, lover dere ikke å stemme for å sensurere den og å tillate den å anvende det programmet som er basert på det vi kom til å vinne parlamentsvalgene på?»
Arbeiderne må fortelles sannheten. En NFP-regjering uten LFI-ministre vil være en regjering ledet av big business Sosialistpartiet (PS) til tidligere president François Hollande, og vil inneholde noen få stalinistiske og grønne ministre med historikk for å alliere seg med PS. Arbeidere over hele Europa har lang og bitter erfaring med politikken for innstramminger, krig og politistatsreaksjon pålagt av PS, og Europas andre sosialdemokratiske partier.
Mélenchons argument at en slik regjering ville implementere de få symbolske sosiale programmene lovet i NFPs program, er en politisk svindel. Hollandes PS-regjering, med dens program for krig i Mali, pensjonskutt, dens drakoniske arbeidslivsreformer, dens to-år-lange unntakstilstand, satte fra 2012 til 2017 i gang politikken til Macron av i dag. Macron tjente faktisk i Hollandes regjering som økonomiminister.
Mélenchon haster på for å støtte en høyreorientert PS-ledet regjering fordi han er livredd for at Macrons åpenlyse nedtråkking av 7. juli-valgresultatet kan radikalisere arbeiderne, og utløse en bevegelse langt til venstre for hva han er villig til å tåle.
Dette er innholdet i det siste notatet på Mélenchons blogg, med tittelen «Siste advarsel til kapteinen på Titanic». Det har ikke til hensikt å kalle til kamp de millioner av arbeidere som stemte på ham i 2022-presidentvalget og for NFP i 2024-parlamentsvalgene. Snarere bønnfaller det Macron om å endre kurs før hans angrep på NFP diskrediterer den franske kapitaliststatens institusjoner i arbeiderklassen.
Der han advarer at det politiske etablissementet og befolkningen inneholder «ulike generasjoner … hver med erfaring eller mangel på erfaring med politiske kriser, og spesielt kriser for styre», fortalte Mélenchon hans motstandere om å «tenke godt om budskapet de sender til landet». Han advarte at nektingen av å respektere resultatet av valgene kan presse masser av arbeidere i Frankrike til å trekke politiske konklusjoner med vidtrekkende implikasjoner:
«Hva vil de fortelle landet? At det ikke er noen juridisk klagerett mot en autokrat? At det ikke finnes virkemidler innen institusjonene for å opponere mot et kupp mot demokratiet? At parlamentarisk demokrati, slik det forstås og praktiseres av praktisk talt alle land i verden, ikke lenger er gyldig i Frankrike? Eller at det ikke nytter å stemme? … Hvilken vei legger de dermed ut på, hvilke voldshandlinger oppildner de dermed til?»
Franske arbeidere har konkludert at Macron styrer mot folket, der han forfølger en agenda for krig og innstramminger i møte med overveldende folkelig motstand. Meningsmålinger viser at 90 prosent av franskmenn avviser både oppfordringen fra Macron om å sende tropper til Ukraina for en krig med Russland og hans pensjonskutt i fjor for å finansiere krig på arbeidernes bekostning. Det er også dyp opposisjon mot det israelske genocidet i Gaza støttet av NATO-maktene.
Mélenchon taler imidlertid ikke for å oppmuntre arbeidere til å trekke revolusjonære konklusjoner, men for å advare Macron at gitt hans vedvarende og nå åpenlyse tråkking på opinionen, vil NFP kanskje ikke være i stand til å kontrollere den politiske harmen i arbeiderklassen.
For arbeidere framholdt Mélenchon bare fantasien at PS og fraksjoner av Macron-regjeringen selv ville flytte seg dramatisk til venstre, og begynne å bygge opposisjon mot Macron. Han forsøkte å promotere illusjoner i nettopp den typen regjering han diskuterte på TF1 i helga. Han skrev at PS forflyttet seg for å støtte LFIs oppfordringer om å riksrettstiltale Macron, som møter motstand fra et breit flertall i Nasjonalforsamlingen:
«Advarslene fra LFI har allerede hatt et resultat: De radikaliserte PS, som nå støtter et mistillitsforslag som partiet mener er bedre enn oppfordringer til en riksrettstiltale. Dette er et godt resultat. Mistillitsforslaget er følgelig garantert å bli vedtatt. Vi kan allerede si at presidentmanøvrer har en mindre framtid. De som har bestemt seg for å gå ombord på Titanic for å fullføre cruiset vil derfor absolutt måtte revidere deres drømmer om å ha makt.»
Men PS og kreftene som arbeider for å styrke deres bånd til Macron forflytter seg ikke for å vedta de symbolske sosiale løftene gitt av LFI i NFPs valgprogram. De forflytter seg for å implementere NFP-programmets løfter om å sende tropper til Ukraina, og for å styrke franske etterretnings- og militærpolitibyråer. Dette kom fram i kommentarene fra Raphaëm Glucksmann – sønnen til den avdøde tidligere 1968-studentdemonstranten André Glucksmann, og leder av partiet Offentlig torg, Place publique (PP), som ledet PS-valglista i Europa-valgene i juni 2024.
Glucksmann, beryktet for offentlig å benekte det pågående israelske genocidet i Gaza, fortalte pro-Macron-magasinet Le Point i forrige uke at han var en fast bestemt opponent av selv de begrensede sosiale innrømmelsene til arbeidere foreslått av LFI.
«Jeg har aldri trodd på magisk vis å kunne overvinne de ekstremt dype meningsforskjellene vi har med LFI,» sa Glucksmann. Der han fordømte «svakheten» til dem i PS som opprettholder alliansen med Mélenchon i NFP, sa han: «Mitt ansvar er å bygge en intellektuelt dominerende sosialdemokratisk kraft, med et troverdig prosjekt for å transformere samfunnet, implantert over hele landet, og som kan slå det ytre høyre ved de neste valgene.»
Arbeidere og ungdommer er konfrontert med et sammenbrudd av demokratiske styreformer der kapitalistklassen stuper ut i krig, og uholdbare nivåer av sosial ulikhet. Det faktum at dette finner sted i Frankrike samtidig som Donald Trump fortsetter kuppkonspirasjonene som førte til det forsøkte fascistiske putsch på US Capitol den 6. januar 2021, understreker denne krisas internasjonale karakter. Arbeidere må trekke de mest vidtrekkende konklusjoner. Frihet, likhet og brorskap vil være en død bokstav med mindre arbeidere starter en kamp for å ta makten ut av styringsklassens hender og bygger sosialisme.
Den essensielle forutsetningen for en slik kamp er at den har internasjonal karakter og ikke kan føres gjennom nasjon-statens eksisterende politiske institusjoner og fagforeninger. Den krever organiseringen av arbeiderklassen uavhengig av stalinistiske og sosialdemokratiske fagforeningsbyråkratier på det trotskististiske perspektivet for permanent revolusjon. Kraften som slåss for dette i Frankrike er ikke NFP eller dens ulike politiske pseudo-venstre satellitter, men Parti de l’égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).