Ifølge den siste rapporten om verdens ungdomsledighet, Global Employment Trends for Youth (GET for Youth), publisert av FNs internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO), er hele 256 millioner (20,4 prosent av verdens ungdomsbefolkning på 1,2 milliarder) ikke i arbeid, under utdanning eller opplæring, not in education, employment or training (NEET).

NEET-raten for unge menn er 13,1 prosent, mens andelen for unge kvinner er dobbelt så høy med 28,1 prosent, som betyr at to av tre NEET-er er unge kvinner. NEET-status er også en langt mer permanent situasjon for unge kvinner enn for unge menn. Den er høyere på landsbygda enn i urbane områder, og høyere i lavinntektsland enn i høyinntektsland.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) prøver å male det beste bildet den kan av ungdommens dystre framtid, der den peker på en generell bedring i ungdomsarbeidsledigheten etter toppen av Covid-19-pandemien – et tiltak som ignorerer den utbredte utøvelsen av tilfeldig arbeid og gatesalg som utgjør «sysselsettingen» for de fleste i lavinntektsland. Men denne gjenvinningen var ikke universell. Ungdomsarbeidsledigheten i 2023 i de arabiske statene, Øst-Asia og Sørøst-Asia og regionen Stillehavet var høyere enn i 2019. Enn videre, mens ungdomsledigheten hadde fortsatt å stige i de arabiske statene, var denne økningen en reversering for de asiatiske sub-regionene som tidligere hadde sett økonomisk vekst og jobber for ungdom.

Realiteten for de fleste ungdommer rundt om i verden, om de faktisk finner arbeid, er at de må skrape seg til livsopphold i stedet for å ha en trygg jobb og et anstendig arbeid. At så mange berøves for deres rettferdige andel av fordelingen av verdens rikdom skapt av den internasjonale arbeiderklassen og blir dømt til et liv i knusende fattigdom, er en skoldende tiltale av det kapitalistiske systemet med produksjon for privat profitt, som har oppnådd et uforlignelig nivå av global integrasjon.

ILO kan ikke annet enn noe haltende bemerke: «Med usikre tider i vente, ungdommens velvære er en voksende bekymring.» Rapporten påpeker at på grunn av Covid-19-pandemien hadde få land nådd deres 8.6-mål for bærekraftig utvikling (SDG) som oppfordret land til «Innen 2020, betydelig å redusere andelen ungdom som ikke er i arbeid, under utdanning eller opplæring».

NEET-raten på 20,4 prosent i 2023 var bare marginalt bedre enn 2015-raten på 21,3 prosent, med framgang som stoppet opp selv før pandemien. Forøvrig, det globale tallet skjuler enorme regionale variasjoner. Mens NEET-ratene har forbedret seg i noen regioner viser flere regioner som allerede hadde noen av verdens høyeste rater en regressiv trend – de arabiske statene (33,2 prosent NEET), Nord-Afrika (31,2 prosent), Sør-Asia (25 prosent) og Afrika sør for Sahara (20 prosent).

De arbeidsledige i ungdommens NEET-rate inkluderer både de arbeidsledige og de utenfor arbeidsstyrken, outside of the labour force (OLF) – verken i arbeid eller på jakt etter arbeid (OLF inaktiv NEET-status). Det er de OLF-inaktive som står for den største andelen av ungdomsledigheten, og de er spesielt framtredende blant unge kvinner.

ILO forventer at NEET-raten for ungdom forblir på 20,4 prosent i 2024 og 2025 og vil øke i tre sub-regioner hvor de har vært relativt lave: Øst-Asia, Øst-Europa og Nord-Amerika. I Sør-Asia, hvor ratene allerede var blant verdens høyeste, forventes ungdommens NEET-rater å stige til 26,6 prosent i 2025, med bare små forbedringer for de arabiske statene og Nord-Afrika.

Undersøkelser viser at mange unge mennesker er engstelige for deres økonomi og jobbutsikter, samtidig med frykt for å miste deres jobber, jobbstabiliteten, en lavere levestandard enn deres foreldre, mangelen på muligheter og en nedgang i det generelle tilfredshetsnivået, i regionene preget av knusende fattigdom, brutal arbeiderutbytting og skrikende sosial ulikhet.

Det er 1,2 milliarder unge mennesker i alderen fra 15 til 24 år, som utgjør 16 prosent av verdensbefolkningen på 8 milliarder. Innen 2030 – måldatoen for SDG-målet 8.6 – forventes antallet ungdommer å nærme seg 1,3 milliarder. Unge mennesker vil utgjøre en stadig større andel av verdens arbeidsstyrke, for tiden på rundt 3 milliarder og som økte fra 1,2 milliarder i 1980 som del av overgangen fra «gårdsbruk til fabrikk».

Den største befolkningen av ungdom (60 prosent) er konsentrert i Asia og regionen Stillehavet. Rundt 90 prosent lever i lavinntektsland, hvor de utgjør en stor andel av befolkningen. Innen 2025 vil en tredjedel av verdens ungdom være i Afrika sør for Sahara.

Afrika har den yngste befolkningen på verdensbasis, med 60 prosent av kontinentets 1,25 milliarder innbyggere under 24 år, 40 prosent under 15 år og mindre enn tre prosent over 65, en brutal indeks for den lave forventede levealderen. I Afrika sør for Sahara var i 2023 rundt tre av fire arbeidende unge voksne i usikre arbeidsrelasjoner; én av tre tjente mindre enn medianlønna; og mer enn én av to skrapte ut en tilværelse i landbrukssektoren.

Disse betingelsene vitner om den krutt-tønna Afrika er, og faktisk store deler av verden. Som ILO sier: «Hvordan afrikanske land skal skape anstendige jobber for så mange som kommer inn på arbeidsmarkedet er et anliggende av global bekymring.»

FN sier: «Der ungdom i tiltakende grad krever mer rettferdige, rettmessige og progressive muligheter og løsninger i deres samfunn, har nødvendigheten for å imøtekomme de mangesidige utfordringene unge mennesker står overfor (som tilgangen til utdanning, helsetjenester, sysselsetting og likestilling) blitt mer presserende enn noen gang.»

Bekymringene til disse institusjonene som ble opprettet av amerikansk imperialisme og dens europeiske allierte i kjølvannet av den andre verdenskrigen for å regulere internasjonale affærer i deres interesse, er ikke de uhyrlige betingelsene som unge mennesker blir tvunget til å utholde. De frykter snarere trusselen dette reiser for det kapitalistisk styrets stabilitet, der myndighetene mister kontrollen over de vidstrakte slumområdene og slumbyene som kan ses på tvers av hele «utviklingsverdenen».

Ungdomsledede protester har brutt ut i flere afrikanske land de siste månedene, der de krever politisk endring. Unge mennesker i Kenya tok i flere uker til gatene i protester mot den gjennomgående korrupsjonen og de høye skattene som ble pålagt av president William Rutos regime. I Uganda ble i juli masseprotester mot de høye levekostnadene, fattigdommen og regjeringskorrupsjonen voldelig undertrykt av politiet, etter at president Yoweri Museveni advarte at dem som tenkte på slike protester «leker med ilden».

Tidligere denne måneden tok unge mennesker til gatene over hele Nigeria for å protestere mot de høye levekostnadene, fjerningen av eletrisitetssubsidier, høy arbeidsledighet og den gjennomgående korrupsjonen til president Bola Tinubus regjering. Nigerias tidligere president Olusegun Obasanjo advarte for at Afrika stirret ned i avgrunnen. I et intervju med CNN-tilknyttede Citizen TV sa han: «Over hele Afrika, vi sitter på ei krutt-tønne,» og han la til: «Det er praktisk talt intet unntak (noe land) i Afrika hvor ungdommene ikke er rasende. De er arbeidsledige … maktløse og de ser ingenting annet enn håpløshet.» Obasanjo advarte at «dersom det ikke gis tilstrekkelig oppmerksomhet til ungdommens behov i Afrika ... det vil bli veldig stygt for oss alle.»

Samtidig som han talte førte studenters masseprotester i Bangladesh over jobbkvoter og økende sosial ulikhet militæret til å føre landets mangeårige statsminister Sheikh Hasina ut av landet i et forsøk på å stabilisere det borgerlig styret.

Styringselitene er bevisste på at de ikke har noen Nelson Mandela-lignende figurer som kan trilles ut for å imøtegå ungdommen og arbeiderklassen, bevare kapitalismen på deres egne vegne og forhindre dens kollaps, som ville igangsette en kjedereaksjon i nabolandene. Faktisk viser historikken til Mandela og Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) i Sør-Afrika, den mest velkjente av antiimperialistbevegelsene, at å beseire imperialismens ødeleggelser krever byggingen av et revolusjonært alternativ i arbeiderklassen. Grunnlaget for dette er forsvaret av Permanent revolusjon ført av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale.

Trotskijs teori om Permanent revolusjon forklarer at kapitalistklassen ikke lenger kan lede kampene for demokrati slik den gjorde i de borgerlige revolusjonene i det attende århundre i USA og Frankrike. Av frykt for proletariatet, og – i de tidligere kolonilandene i Afrika og Asia – avhengige av utenlandsk imperialisme, må kapitalistene undertrykke demokratisk styre. Demokrati og sosial likhet, inkludert retten til anstendig betalt arbeid, kan bare etableres ved at arbeiderklassen griper statsmakten og legger alle økonomiens ressurser under kontroll av arbeiderne og de undertrykte massene, som del av kampen for en sosialistisk verdensrevolusjon.