Avisa Guardian publiserte 28. august en lederartikkel med den klare tittelen, «Guardians syn på fagforeningene: de er bra for kapitalismen». Skrevet som et forsvar for Labour-statsminister sir Keir Starmer mot de mest avhengslede delene av de høyreorienterte media og Det konservative partiet, gjør lederen det klart hvordan de mer veloverveide delene av styringsklassen ser på fagforeningsbyråkratiet.

Artikkelen ble publisert én dag etter at Starmer forklarte at hans umiddelbare prioritet var å finne utgiftskutt på £ 22 milliarder i Labours oktoberbudsjett, som forlenger en periode med innstramminger som går tilbake til 2010. Labours videreføring av Tory-innstramminger kommer imidlertid med et markant skifte i tilnærmingen, innrettet på å bringe fagforeningsledere inn fra kulda, for å arbeide som korporative partnere med regjeringen og big business.

Uansett hvilke troper som rulles ut av Daily Telegraph og andre om Starmer som gir etter for «fagforeningsbaroner» og «militante streikere», er Labours partnerskap med fagforeningsbyråkratiet uatskillelig knyttet til Starmers planer om å implementere et «smertelig» budsjett på den arbeidende befolkningen.

Dette ble understreket av intervjuet generalsekretær Paul Nowak i [det sentrale fagforbundet] Trades Union Congress (TUC) ga til Radio 4 samme uke, der han beskrev Starmers innstrammingstale som «en alvorlig melding fra en seriøs statsminister om at hans regjering er forpliktet til å rette opp det som gikk galt i løpet av de foregående 14 årene.»

Guardian prøver å smøre hjulene for denne operasjonen ved raskt å avvise finansminister Rachel Reeves’ insistering på at det ikke vil være «noen blankosjekker» og presentere Labours «nullstilling» av arbeidslivsrelasjoner – deriblant oppgjørene som ble forhandlet fram i de utestående bitre konfliktene fra streikebølga i 2022-2023 av juniorleger og lokførere – som at arbeidere endelig får deres rettferdige andel.

I begge tilfeller, lederne av British Medical Association (BMA) juniorlegekomité og ASLEF har anbefalt lønnsoppgjør bare marginalt forbedret fra dem tilbudt av Sunak-regjeringen. Deres hovedformål er å forankre den langsiktige nedgangen i reallønninger. Labour tilbød vekslepenger, og fagforeningsbyråkratiet rullet over på første forespørsel.

Selv dette vil bli utvunnet gjennom strammere arbeidsbetingelser basert på et partnerskap med regjeringen for å sikre «kostnadseffektivitet», «arbeidsplassreform» og ytterligere privatisering i det offentlige helsevesenet, National Health Service (NHS), og Labours fornyede versjon av De konservatives Great British Railways.

Forstillelsen av sympati med den dystre situasjonen sykepleiere og lærere står overfor er desto mer opprørende, siden de bare har blitt tilbudt 5,5 prosent i år. Likevel snakker Guardian om «mangelen på leger og lærere» og beklager «lønninger kuttet i reelle termer under sparepolitikken». Når man leser lederartikkelen, som velger ikke «å dømme hvert og ett av lønnskravene», kunne man bli tatt for å tro at det blir gjennomført en stor omfordeling av rikdom.

Antydningen om at Labour-regjeringen er forpliktet til folkehelsen og utdanningsvesenet er et bedrageri. Det som av Starmer og hans klikk av høyreorientert ministre har blitt stemplet som «reformer» i disse sektorene, har ingenting å gjøre med ordets historiske betydning, lenge usurpert av dets pro-markedspåkallelser under Blair og hans etterfølgere. Reform i deres munn betyr å snu opp ned på de siste restene av sosiale vinninger vunnet av arbeiderklassen.

Der Guardian bruker det samme språket argumenterer avisa mot sine antifagforeningsopponenter at om de «ikke er bekymret av den sosiale krisa, burde de i det minste akseptere at mangelen [på leger og lærere] er et markedssignal om at disse jobbene og deres vilkår og betingelser ikke er opp til standard».

At de forskjellige lønnsavtalene det refereres til enda ikke er akseptert av medlemskapet bemerkes ikke av avisa, som tilsynelatende tar fagforeningsledernes anbefalinger som det endelige ord.

Dette utgjør en hån av det lamme forsøket på å framstille fagforeningene som de mest demokratiske av samfunnets organisasjoner: «Disse ‹fagforeningsbaronene› er valgt og ansvarlige overfor deres medlemmer, på en måte som ingen FTSE-administrerende direktør [indeksen Financial Times Stock Exchange] er virkelig ansvarlig overfor ansatte, leverandører eller aksjonærer. Og deres medlemmer er vanlige arbeidere... som i løpet av de fire siste tiårene har blitt fratatt mange av deres essensielle rettigheter til å organisere og demonstrere.»

Sannheten er at fagforeningsledere har vært villige medskyldige i å bruke antistreikelover for å disiplinere arbeiderklassen. Dette er grunnen til at de har støttet Labours løfte om kun en delvis opphevelse av disse lovene, der det stoppes ved 2006, og beskriver det som «transformerende». Dette lar batteriet av lovgiving som ble introdusert under Thatcher og opprettholdt av Blairs Labour-regjering stå urørt, som bidro til å bringe arbeidslivskampen til dens laveste nivåer i historien.

Et av de viktigste kraktertrekkene ved streikebølga i 2022/2023 var måten det byråkratiske apparatet ble strammet til for å undertrykke arbeidernes militans, med nedlagte veto mot streikemandater, handling isolert til der det ikke kunne forhindres, og til og med de umiddelbare kravene om økninger for å dekke levekostnadene forrådt for å håndheve utsalgsavtaler.

Den falske framstillingen av fagforeningslederne som arbeidernes representanter blir så forlatt i det siste avsnittet, og det Guardian anser som sitt coup de grâce.

Der den vender seg til det avisa informerer leserne er «ikke mindre en autoritet enn Det internasjonale pengefondet [IMF],» skriver redaktørene at «Fagforeningssvakhet har også svekket kapitalismen». Poenget blir framsatt med en forbigående henvisning til en rapport om kjølvannet av finanskrasjet i 2008-2009, «som argumenterer for at en stor årsak til krasjet var at arbeidere ble drevet til å låne mer», og svarer med en oppfordring om en «gjenoppretting av lavinntektsgruppas forhandlingsmakt».

Denne obskure rapporten er selvfølgelig en røykskjerm, og den virkelige grunnen til å referere til verdens fremste håndhever av innstramminger, privatisering og ulikhet, som en alliert – som mest er assosiert med «sjokkterapi»-tiltak rundt om i verden – er åpenbar.

Lederartikkelen konkluderer: «Sharon Graham og Mick Lynch er gode for kapitalismen – IMF sier det.» Her har man det: De to mest prominente fagforeningsfigurene, Graham fra Unite og Lynch fra Rail, Maritime and Transport Union (RMT), ofte presentert som «militante» ledere, anses av Guardian som respektable pilarer i det kapitalistiske etablissementet, og dets bestrebelser for å holde finanskapitalens ledende institusjon over vannet.

Selv om det bare er antydet, er avisas hovedanliggende, og Labours, å gjøre det så enkelt som mulig for fagforeningsbyråkratiet å utøve sin politifunksjon overfor arbeidere og skape et streikefritt miljø for regjeringens høyreorienterte agenda, hjemme og i utlandet. Gitt prisstigninger på energiregningen, skriver avisa, «ville det bare ha bygget seg opp et press for å gjøre noe med offentlig sektors lønninger. Som Ms Reeves med rette bemerket, var det ‹en kostnad ved ikke å komme til enigheter.›»

Blant andre målsettinger er det korporative oppsettet mellom Starmer-regjeringen og fagforeningene godkjent av Guardian ment å avvæpne klassekampen mens regjeringen gjør sin støtte til Gaza-genocidet og mulig regional krig i Midtøsten og NATO stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina stadig dypere.

Omfavnelsen av fagforeningene som en «essensiell del av en moderne [kapitalistisk] økonomi» av den degraderte stemmen til britisk liberalisme bekrefter erfaringene til arbeidere rundt om i landet. Hver gang de prøver å lansere en vesentlig kamp blir de møtt med fagforeningsbyråkratiets sabotasje.

Det å bryte et selskaps- og finansoligarkis grep om samfunnet, som suger livet ut av demokratiet, styrer over et uforlignelig nivå av sosial ulikhet og driver menneskeheten i retning av katastrofal krig, krever bygging av ekte demokratiske organer for arbeiderklassens kamp mot det nasjonalt baserte og pro-kapitalistisk fagforeningsbyråkratiet, i den internasjonale kampen for sosialisme. Dette er oppgaven som tas opp av Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).