Spanias statsminister Pedro Sánchez fra koalisjonsregjeringen PSOE-Sumar, erklærte i Dakar, Senegal, sist onsdag, at utvisning av papirløse migranter og flyktninger fra Spania er «essensielt». Der han talte under en turné i Vest Afrika, med siktemål å dempe migrasjonen til Spania og Europa, hevdet han at disse utvisningene sender et «avskrekkende, klart og kraftfullt budskap til mafiaene og til de som legger seg selv i deres hender». Han hevdet at sikkerhet er hans «topprioritet».

I en lov-og-orden-tale som kunne ha blitt holdt av enhver europeisk ytre høyre-politiker eller for den del den amerikanske presidentkandidaten Donald Trump, hevdet Sánchez at mafiaene «bare leker med livene til våre landsmenn, og bryter framtidsutsiktene til mange unge mennesker som blir bedratt og håpene til familiene som stoler på dem, men de forbinder seg også med og sprer andre forbrytelser som illegal handel av alle slag og også terrorisme.»

Slike påstander er latterlige. Mens mange migranter betaler smuglere for å hjelpe til med å transportere dem på farlige reiser, vanligvis i provisoriske båter over Middelhavet eller gjennom den enda farligere ruta til Kanariøyene utenfor kysten av Vest-Afrika, ligger ikke grunnårsakene til dette i «mafiaer». De er å finne i fattigdom, kriger, selskapers ødeleggelse av levebrød – spesielt fiske – og klimaendringer som i seg selv er et produkt av kapitalismens krise.

I løpet av de fem første månedene av dette året døde over 5 000 flyktninger – et gjennomsnitt på 33 døde per dag – på den farlige Atlanterhavsruta til Kanariøyene, nå den dødeligste migrasjonsveien i verden. Denne krisa forsterket seg etter at avtaler mellom EU og Tunisia førte til en nedgang på 66 prosent av ankomster til Italia – hovedsakelig på grunn av brutal politivold mot migranter fra tunisiske myndigheter. Følgelig er ruta til Kanariøyene raskt i ferd med å bli siste utvei for mange desperate flyktninger.

Sánchez’ forsøk på å koble «terrorisme» med papirløs migrasjon er grunnløs og del av en breiere strategi for å kriminalisere immigranter og besørge påskudd for å fremme spansk imperialismes geopolitiske interesser i Vest-Afrika. Under den forrige PSOE-Podemos-regjeringen presset Sánchez med suksess på NATO for å definere migrasjon som en «hybrid trussel» i alliansens strategidokument fra 2022, som også understreket behovet for å forsvare NATOs «sørlige flanke».

Madrid lanserte et morderisk angrep på flyktninger og asylsøkere, med én grusomhet som kom bare dager før NATO-dokument ble vedtatt. PSOE-Podemos-regjeringen orkestrerte den beryktede Melilla Massakren, der spanske og marokkanske sikkerhetsstyrker forårsaket minst 100 migranters død gjennom kvelning av tåregass, brutal banking og det påfølgende stormløpet. Dette avslørte den spanske styringsklassens intensjon om å bruke ankomsten av noen få tusen flyktninger som et påskudd for nykoloniale intervensjoner i ressursrike regioner i Nord-Afrika og Afrika sør for Sahara.

Masser av migranter flykter fra kriger støttet av spansk imperialisme. Mange nyankomne stammer fra Mali og passerer gjennom den fattige nasjonen Mauritania, som i dag innkvarterer 200 000 maliske flyktninger, til tross for at landet selv bare har 4,7 millioner innbyggere.

I 2021 brøyt det ut krig i Mali mellom militser og jihadistgrupper og landets myndigheter. Selve krigen brøyt ut etter at landet ble kastet ut i kaos etter NATOs intervensjon i Libya i 2011, som var imperialismens respons på arbeiderklassens revolusjonære oppstander i Tunisia og Egypt samme år. Spania, under en PSOE-regjering, deltok også i krigen, som ble ledet av daværende sjef for forsvarsstaben general Julio Rodríguez Fernández. Han skulle seinere bli rekruttert av pseudo-venstre-partiet Podemos som kandidat til parlamentsvalget i 2015.

Kapitalisme-induserte klimaendringer fortrenger også et stort antall migranter på grunn av økningen i overflatetemperaturer, ekstreme varmerekorder, havnivåstigning, høyintensiv nedbør, så vel som hyppighet og alvorlighetsgrad av kystflommer. I 2022 opplevde Nigeria aleine over 2,4 millioner interne forflytninger, hovedsakelig forårsaket av alvorlige flommer. Ifølge Verdensbanken kan klimaendringer tvinge opptil 86 millioner mennesker i Afrika sør for Sahara til å migrere innenfor deres egne land innen 2050.

I land som Senegal spiller europeiske fiskeriselskaper, spesielt Spanias, også en rolle i å ødelegge levebrødet til lokale fiskere, der industrien sysselsetter 17 prosent av befolkningen. Overfiske, industriell konkurranse mellom senegalesiske trekanoer og store europeiske fartøyer som fanger langt større mengder fisk, og virkningene av klimaendringer på volumet av fiskeressurser, provoserer alle sammen en kollaps i de lokales levestandard.

Til tross for Sánchez’ fascistiske antimigrant-oppfordringer kan ikke den spanske styringsklassen klare seg uten migrantarbeid. På hans turné signerte Sánchez sirkulære migrasjonsavtaler med Mauritania, Gambia og Senegal.

Disse tillater spanske selskaper å ansette billig arbeidskraft fra opprinnelseslandet med sikte på å bringe arbeidere til Spania for å jobbe sesongmessig i sektorer som står overfor større utfordringer med å fylle ledige stillinger på grunn av lave lønninger og usikre arbeidsvilkår, som landbruk, byggebransjen, tekstil og hotel og bevertning. Når deres kontrakter – som vanligvis er tidsbestemte, og ikke kan vare mer enn ni måneder hvert år – utløper, må arbeideren returnere til hjemlandet.

Denne mekanismen er ikke et «progressivt alternativ» som framstilt av PSOE og partiets allierte, Sumar, men har som målsetting å skape en helt ny kategori av utbyttede arbeidere, praktisk talt uten rettigheter og fullstendig prisgitt deres arbeidsgivere og regjeringen, som kan trekke deres kontrakter etter eget forgodtbefinnende, og deretter utvise dem tilbake til opprinnelseslandene ved den minste protest.

PSOE-Sumar-regjeringens ukelange kvalmende antimigrant-forestilling fikk selskap av de andre borgerlige partiene. Alberto Núñez Feijóo, partileder for det høyreorienterte Folkepartiet, Partido Popular (PP), beskyldte Sánchez og hans sirkulære migrasjonsprogrammer for å provosere fram mer migrasjon. «Det er uansvarlig å oppmuntre til en trekk-faktor i den verste irregulære migrasjonskrisa,» sa han. Faktum er at det reaksjonære programmet er basert på migrasjonsloven vedtatt i år 2000 av både PP og PSOE.

Santiago Abascal, partileder for det nyfascistiske partiet Vox, intervenerte for å oppildne til pogrom-type angrep på migranter. «De promoterer en invasjon. De gjør det hånd i hånd med Folkepartiet og alle deres internasjonale mestere, fra Ursula [von der Leyen] til Kamala. Spanierne må begynne å forsvare seg. Men seriøst. Fordi regjeringene […] har direkte forrådt, lurt og solgt dem ut.»

Podemos, som nå poserer som å være «venstre»-opposisjonen til PSOE-Sumar-regjeringen, mens partiet er ei sentral støtte for å opprettholde minoritetsregjeringen, kritiserte Sánchez og PP. Podemos-leder Ione Belarra uttalte: «PP er like ansvarlig som PSOE for en migrasjonspolitikk som setter liv i fare, og tvinger mennesker til å risikere deres liv på havet. [Svaret er] åpne legale og trygge veier, og å innvilge statsborgerskap til migranter som bor her uten rettigheter.»

Podemos har imidlertid, sammen med PP og PSOE, hovedansvaret for å fremme den fascistiske antimigrantagendaen forfektet av Vox og EUs drakoniske «Fortress Europe»-politikk. Under koalisjonsregjeringen PSOE-Podemos (2019 til 2023), druknet titusenvis av migranter i forsøk på å nå Kanariøyene. De som overlevde den farefulle reisa ble innesperret i interneringssentre, bygget i regi av PSOE og Podemos, hvor de utholdt usanitære og umenneskelige betingelser i påvente av deportasjon.

Podemos skrev også historie ved å utplassere militæret mot flyktninger. I mai 2021, mer enn ett år før Melilla Massakren, som også fant sted under Podemos’ vakt. Regjeringen, med støtte fra EU, reagerte på desperate migranter som krysset fra Marokko til Spania ved å utplassere hæren og spesialstyrker – som markerte første gang militæret ble brukt mot flyktninger i Spania. Denne regjeringen brøyt videre folkeretten ved å tvangsreturere hundrevis av uledsagede barnemigranter til Marokko.

Angrepene på migranter av hele det regjerende etablissementet nyter imidlertid ikke massestøtte blant befolkningen, som motsetter seg angrep på demokratiske rettigheter, innstramminger, krig og militarisme.

Dette klassegapet ble vist for fullt sist søndag under Aste Nagusia-festlighetene i Bilbao, Baskerland, da hundrevis av mennesker dannet en menneskelig mur rundt gateselgere – for det meste papirløse migranter – og ropte ut «Manteroekin Bat!» (Med gateselgerne!) for å stoppe politiet fra å kaste dem ut og trakassere dem.

Forbundet av arrangører av festlighetene, Bilboko Konpartsak, utstedte en uttalelse som fordømte politiet: «Vi kunne liste opp de spesifikke hendelsene, siden det har vært mange angrep mot disse menneskene. Det blir brukt voldelig språk, de identifiserer dem, konfiskerer deres varer (som er deres levebrød), og noen ganger stjeler de til og med deres personlige eiendeler. Dessverre skjer dette gjennom hele året, inkludert under Aste Nagusia. Vi finner den aggressive og voldelige oppførselen til politibetjentene uakseptabel, og vi vil understreke at alt dette er et resultat av en politisk beslutning.»

Den utbredte motstanden mot antimigrantpolitikken må omgjøres til en bevisst bevegelse som forsvarer de demokratiske rettighetene til hele arbeiderklassen. Det å beskytte immigranter kan ikke skilles fra å opponere mot imperialistkriger og den reaksjonære nasjonalismen de avler. En sann løsning på krisa immigrantarbeidere står overfor ligger i foreningen av arbeiderklassen i en felles kamp for et sosialistisk program, et program som garanterer retten for arbeidere av alle nasjonaliteter til å bo og arbeide i det landet de velger, med fulle og like rettigheter.