Perspective

Protester og generalstreik i Israel reiser nødvendigheten for å bryte med sionismen

Folk deltar på en demonstrasjon i Jerusalem som krever en våpenhvileavtale og umiddelbar løslatelse av gisler holdt av Hamas på Gazastripa, etter seks gislers død i det palestinske territoriet, mandag 2. september 2024. [AP Photo/Leo Correa]

Masseprotestene i Israel de to siste dagene har avslørt den breie folkelige opposisjonen mot den høyreekstreme Netanyahu-regjeringen, men også den politiske blindgata konfrontert av enhver opposisjonell bevegelse som forblir fanget innen et sionistisk perspektiv.

Hundretusener tok til gatene på søndag, inkludert betydelige seksjoner av arbeidere, i det som var den største protestdagen siden Israels genocidale krig i Gaza startet i oktober i fjor. Demonstrasjonene fordømte regjeringens unnlatelse av å sikre en gisselutvekslingsavtale og ble foranlediget av funnet av seks døde israelere fra Gaza dagen før. Fagforbundet Histadrut responderte med å varsle en generalstreik for mandag.

Raseri ble oppflammet av nyheten at statsminister Benjamin Netanyahu og hans kabinett hadde effektivt torpedert en gisselutvekslingsavtale bare dager før, på torsdag, ved å insistere på fortsatt okkupasjon av Philadelphi-korridoren mellom Gaza og Egypt. Ifølge det israelske helsedepartementets post mortem, hadde de seks gislene blitt drept så seint som torsdag eller fredag, samtidig med kamper mellom Israels forsvarsstyrker og palestinske krigere.

Begivenhetene avslørte klart den israelske regjeringens forakt ikke bare for livene til palestinere i Gaza, men også gislenes – som den kynisk bruker som et påskudd for å føre en utslettelseskrig med siktemål å myrde og utvise så mange palestinere som mulig fra Gaza og i økende grad også fra Vestbredden. Eskalerende israelske militære angrep mot Hizbollah i Libanon, så vel som mot Syria og Iran, truer en katastrofal eskalering av konflikten på tvers av regionen.

Siden den første og eneste utvekslingen i november-desember 2023 – av israelske gisler for palestinere holdt fanget i Israels fengsler – hver gang en tilsvarende avtale har sett ut til å være mulig, har Netanyahu-regjeringen gjort noe for å sabotere den. Det israelske regimet prøver ikke å redde liv, det massakrerer palestinere og truer et regionalt blodbad av arabere og israelere i forfølgelsen av dets målsetting om etnisk overherredømme.

De seks gislenes død brakte en brei del av det israelske samfunnet ansikt til ansikt med denne virkeligheten. Men det kan ikke bli endret, som dagens protesters perspektiv antyder, ved å legge press på Netanyahu eller ved å erstatte ham med andre krigsforbrytere.

Ingen progressiv kamp kan bli tatt opp mot den israelske regjeringen uten å opponere mot genocidet som har krevd minst 40 000 – og mest sannsynlig nærmere 200 000 – palestinske liv.

Histadrut-styreleder Arnon Bar-Davids løfte at «vi vil ikke tillate at liv bli forlatt» må behandles med forakt. Det er nettopp dette det nasjonalistiske Histadrut-byråkratiet har gjort de siste 11 månedene. Der det har ignorert oppfordringen fra Den palestinske generalføderasjonen av fagforeninger Gaza, om internasjonal solidaritetsaksjon for å stoppe genocidet i Gaza, og har arbeidet for å splitte jødiske fra arabiske arbeidere og tillate massakren av uskyldige menn, kvinner og barn å fortsette. Anliggendene reist av masseprotestbevegelsen som feide over Israel i første halvdel av 2023 er reist igjen, brakt til et nivå av ekstrem hast av krigen.

I den bevegelsen, der en betydelig prosentandel av det israelske samfunnet protesterte mot Netanyahus forsøk på å gjennomføre et juridisk ytre høyre-kupp, ble daværende forsvarsminister Yoav Gallant, tidligere forsvarsminister Benny Gantz og tidligere statsminister Yair Lapid satt fram som opposisjonsledere. Protestarrangørene baserte seg på fullstendig støtte for sionistprosjektet og nektet å ta opp spørsmålet om det undertrykte palestinske folkets demokratiske rettigheter.

Det perspektivet er i vesentlig grad ansvarlig for katastrofen som siden har utspilt seg. Som World Socialist Web Site skrev på det tidspunktet:

Denne massebevegelsen har imidlertid en svakhet, til tross for dens enorme omfang, som vil vise seg å bli fatal om den ikke bekjempes: Den har så langt ikke på noen måte omfavnet det palestinske folkets kamper....

For å ha noen som helst sjanse til å lykkes må jødiske arbeidere og ungdommer kaste av seg den sionistiske ideologiens skylapper og adoptere en sosialistisk strategi...

Det er umulig for jødiske arbeidere og ungdommer å forsvare deres demokratiske rettigheter under betingelser der den palestinske befolkningen i Israel og de okkuperte territoriene forblir under brutal militær undertrykking og utsatt for vigilanters og bosetteres stadig mer åpne voldsanvendelse. Det kan ikke være militærdiktatur på Vestbredden og i Gaza, og demokrati innen Israel.

Protestene ble avviklet, selv om overgrep mot palestinerne under ytre høyre-regjeringen fortsatte.

Etter inntrengingen den 7. oktober sluttet Gallant og Gantz seg til Netanyahus krigskabinett og deltok i dets forbrytelser, mens Lapid tok på seg rollen som en urokkelig lojal «opposisjon». Nå blir de igjen brakt fram som svaret på ei krise plassert utelukkende ved døra til Netanyahu, Smotrich og Ben Gvir, og fortsatt innrammet utelukkende i begreper om skaden påført israelere.

Gallant blir hyllet for hans eneste opposisjonsstemme i torsdagens kabinettmøte mot Netanyahus insistering på å inkludere Philadelphi-korridoren som en betingelse. Gantz hadde i juni forlatt regjeringen.

Men dette er en tvist blant krigsforbrytere. Både Gallant og Gantz har vært villige deltakere på det høyeste nivå i Israels genocid – Gallant, sammen med Netanyahu, er gjenstand for en arrestordre fra Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Deres uenighet er reint taktisk, på grunnlag av det samme sionistperspektivet; og forøvrig med et øye for å fremme Israels krigsplaner mot Libanon og Iran, som spesielt Gallant føler er undergravd av unødvendig fastlåsing av israelske soldater i Gaza.

Den politiske fallitten av en antiregjeringsopposisjon som baserer seg på disse figurene ble indikert mandag, da protestene ble redusert i størrelse og streiken ble sterkt begrenset. Mange demonstrasjoner og arbeidsstanser hadde mer karakter av en sørgedag for de drepte gislene enn av en kamp mot Netanyahu. Histadruts nitide ledelse av bevegelsen ble oppsummert ved at den fulgte en rettskjennelse som avsluttet streiken klokka 14:30, i stedet for som planlagt klokka 18:00.

Foruten at en ny akse for politisk kamp blir tatt opp av den israelske arbeiderklassen, i enhet med og i kamp for frigjøringen av de palestinske massene fra sionistundertrykking, vil det israelske regimet fortsette med sin politikk for genocid, etnisk rensing og apartheid, enten det er under Netanyahu, Gallant eller noen andre.

Som alltid, Netanyahus umiddelbare respons på trusselen mot hans personlige politiske posisjon er å eskalere israelsk aggresjon i et forsøk på å skape det mest mulig høyreorienterte klima og å oppmuntre hans fascistsupportere, der han fortalte en spesielt kalt pressekonferanse: «Vi vil ikke overgi oss til press.»

Netanyahu vet han kan handle så ustraffet fordi han har den fulle militære og diplomatiske støtten fra NATO-imperialistmaktene, som støtter genocidet i Gaza som del av en eskalerende global krig, inkludert USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina.

Arbeidere i Israel konfronterer enorme politiske spørsmål, som bare engang kan begynne å bli besvart av et brudd med sionismen. Ved å opponere mot deres styringsklasse må de plassere helt i sentrum opposisjon mot genocidet i Gaza og den etno-religiøse ekskluderingen som danner grunnlaget for den israelske staten.

Den eneste veien ut av den nåværende katastrofen er en felles kamp fra den internasjonale arbeiderklassen, inkludert jødiske og arabiske arbeidere, i kamp for De forente sosialistiske stater av Midtøsten, for å få en slutt på den historiske forfølgelsen og berøvelsen av palestinerne som den stadig mer morderiske og diktatorisk utviklingen av israelsk politikk er uløselig sammenflettet med.

Loading