Jernbanearbeidere, fortell oss hva dere synes om den nye tentative avtalen og hvordan forholdene er på deres oppstillingplass eller terminal. Alle innsendinger vil bli holdt anonyme.

En seniorrepresentant for en jernbanefagforening utstedte en offisiell Labor Day-melding i løpet av helga, mens han og andre tjenestemenn prøver å banke gjennom en ny runde med utsalgskontrakter på rundt 100 000 jernbanearbeidere. Tjenestemannen er Jeremy Ferguson, leder av SMART-TD, den nest største jernbanefagforeningen i USA.

Arbeidere på de største klasse I-jernbanene arbeider for tiden under en kontrakt de hadde avvist, men som ble pålagt dem av Kongressen og Biden på slutten av 2022. Dette avslørte regjeringens karakter som et instrument for klassestyre, så vel som fagforeningsbyråkratiets rolle, som samarbeidet med regjeringen for å blokkere en streik.

Avtalen de nå søker å pålegge er enda verre enn den Kongressen påla dem på diktatorisk måte. Den inneholder kun 17,5 prosent i lønnsøkning, fordelt på fem år.

Den nåværende avtalen utløper ikke før nyttårsdagen, og den lovlig foreskrevne nasjonale forhandlingsprosessen begynner ikke offisielt før i november. Men jernbanene og fagforeningene har annonsert minst 20 individuelle avtaler, brutt opp fagforening for fagforening og jernbaneoperatør for jernbaneoperatør, for å omgå denne prosessen. De søker å innføre en nasjonal avtale i alt unntatt navnet (vilkårene for alle disse kontraktene er nesten identiske) for å forhindre et nytt grunnplanopprør fra jernbanearbeiderne som det som fant sted i 2022.

Under disse betingelsene hadde Ferguson mage til å oppfordre arbeidere til å «lære om arbeiderhistorie». Han fortsatte: «Den kollektive makten til fagforeningssolidaritet er like viktig for våre liv i dag som den var for arbeidere på 1800-tallet. Standpunktene vi inntar mot selskapsledelsens grådighet er de samme kampene som har pågått i hundrevis av år.»

Men Ferguson sier ingenting om historien de to siste årene, inkludert sviket i 2022. Han sier ikke engang noe om nåtiden, og erkjenner ikke engang avtalene de prøver å presse gjennom.

«Lover mot barnearbeid, minstelønninger, helsetjenesters hellighet som del av kompensasjonen for vårt arbeid, BLE IKKE GITT TIL OSS [uthevelse i originalen],» fortsetter Ferguson. «De ble kjempet for, fordi vi i arbeiderbevegelsen inntok et standpunkt.»

For en svindel! Arbeidere har måttet innta en posisjon mot Ferguson og fagforeningsbyråkratene, som har gitt opp alle av fortidens vinninger.

Arbeiderne var i 2022 fast bestemt på å slåss og stemte med over 99 prosent for å streike. Men Ferguson og selskapets respons var å fordømme og true dem. Han hevdet til og med på et tidspunkt at den amerikanske Konstitusjonen forhindrer jernbanearbeidere fra å streike.

Byråkratkollega Tony Cardwell, leder av Brotherhood of Maintenance of Way Employees (BMWED), angrep Jernbanearbeidernes grunnplankomité (RWRFC) som ei «utkantgruppe» for å forlange at medlemskapets vilje til å streike skulle respekteres.

Byråkratiets standpunkt er med andre ord at arbeidere ikke har noen rettigheter.

«Perspektiv er et kraftfullt verktøy», fortsetter Ferguson. Dette er sant nok, men historiens lærdommer virker bare for hans ulempe. Hans uttalelse om at railroaders [betegnelse for jernbanearbeidere] er i den samme kampen «som har pågått i hundrevis av år» er en implisitt erkjennelse av at byråkratiet har hjulpet jernbaneoperatørene med å skru tiden generasjoner tilbake.

Klassekampens historie, inkludert sentrale kamper som Den store jernbanestreiken i 1877, Pullman-streiken i 1894 og andre, viser at arbeidere er i en kamp ikke bare mot jernbanebossene, men også mot de prokapitalistiske domstolene og regjeringene. Jernbanearbeidernes historiske kamper har uunngåelig reist fundamentale spørsmål om kapitalistsamfunnets reelle karakter og spørsmålet om politisk makt. Dette er grunnen til at railroaders har produsert noen av de mest framragende sosialistiske revolusjonære, som Eugene Debs.

Disse historiske spørsmålene var ved kjernen av 2022-kampen, så vel som i den pågående klassekampen rundt om i verden. I månedene etter streikeforbudet arbeidet Det hvite hus sammen med andre fagforeningers tjenestepersoner for å banke gjennom utsalg i bilindustrien, ved UPS, på havneanleggene på vestkysten, og andre. Canadiske jernbanearbeidere slåss for tiden mot den føderale regjeringens bindende voldgiftsmekling som frarøver dem retten til å stemme over deres kontrakt.

I Europa har railroaders i Tyskland, Storbritannia, Frankrike og andre land gjennomført ei rekke nasjonale streiker. I hver av disse har arbeiderne konfrontert ikke bare selskapsledelsen, men nasjonale regjeringer og en forent kapitalistklasse fast bestemt på å skru opp utbyttingen.

Men det er nettopp disse kreftene Ferguson og fagforeningsbyråkratene er allierte med. «De siste fire årene har vært blant de mest produktive i historien til dette landets arbeiderbevegelse,» hevder han. «Vinninger oppnådd av jernbanearbeidere og også for den amerikanske arbeiderklassens livskvalitet over hele landet, vil bli sett som nøkkelpunkter i denne æra av amerikansk arbeiderhistorie.»

Hvem prøver han å lure? I den grad dette ikke er en fullstendig oppfinnelse i hans eget sinn, refererer Ferguson til «vinninger» gjort av byråkratiet, ikke arbeidere, spesielt under de fire siste årene av Biden-administrasjonen. Det hvite hus har utviklet båndene som allerede eksisterte mellom byråkratene og regjeringen til uforlignelige høyder.

Han bygger en korporativ allianse for å kvele arbeiderklassen og forberede «hjemmefronten» for krig. Dette var meningen i Bidens erklæring i sommer om at AFL-CIO var hans «innenlandske NATO». Ett av hovedmålene med de nye avtalene som nå bankes gjennom er utvilsomt å rydde dekket for nye kriger som forberedes for månedene etter novembervalget, uansett hvem som vinner.

De angivelige vinningene de fire siste årene har blitt «tilrettelagt av folk ved makten som verdsetter vårt synspunkt», hevder Ferguson, og som opponerer mot «administrerende direktører og selskapsledere som dikterer fra det høye, trekker de største lønnsslippene og åpenbart ignorerer det faktum at arbeiderne bidrar til deres profitter.»

Byråkratiet deler i virkeligheten regjeringens fiendtlighet og frykt for arbeiderklassen. De erkjente at «arbeidere bidrar til profitter» ved å forby en nasjonal streik som ville ha forpurret dette. Bare måneder seinere, etter at begge partiene gikk sammen mot railroaders, skjermet regjeringen tranportoperatøren Norfolk Southern fra ansvar etter at den forgiftet byen East Palestine, i Ohio.

Uansett, byråkratene klarer knapt å mønstre energien til å opprettholde deres forstillelse av å være i opposisjon mot jernbaneoperatørenes direktører. Cardwell og andre har øst hyllester over CSX-direktør Joe Hinrichs for hans «ansvarlige selskapsledelse». Norfolk Southern er en av jernbanene som allerede har avtaler utarbeidet med mange av de sentrale jernbanefagforeningene, som legger fornærmelse til skade.

Ferguson avslutter så med å rette hans oppmerksomhet til novembervalget, der han presenterer Trump som den eneste faren som truer arbeidernes angivelige «vinninger». Han skriver: «Ønsker vi å møte en gjenoppblomstring av klassekrigføring som truer å slette historiske vinninger og beskyttelser arbeiderbevegelsen har oppnådd? Eller ønsker vi å se vår framgang bli bevart og videreført?»

Klassekrigføring er faktisk begge partiers politikk, og dette ble bevist av streikeforbudet i 2022. Men dette er ikke engang ganske enkelt en «politikk», men kapitalismens grunnleggende realitet, som er basert på utbyttingen av arbeiderklassens arbeid. Ferguson og byråkratene streber imidlertid etter å sørge for at klassekrigføring bare skjer i én retning, mot arbeiderne.

Hans fryktsomme henvisning til «klassekrigføring» avslører det konservative, reaksjonære synet til en fagforeningsbyråkrat. Arbeiderklassens klassekamp er den grunnleggende progressive kraften i det moderne samfunnet. Logikken i kampen til arbeiderklassen mot utbytting fører den inn i en kamp mot fattigdom, ulikhet, krig og alle andre sosiale onder, og kulminerer med at den tar makten i en arbeidernes regjering som styrer samfunnet i interessene til menneskelige behov ikke profitt.

Byråkratiet er livredd for dette og sikter ikke etter arbeidernes makt, men et regulert rammeverk under kapitalismen for å pålegge orden og disiplin ovenfra. Det streber etter å komme inn under den kapitalistiske regjeringens vinge, for å demonstrere byråkratiets lojalitet og sikre dets egne posisjoner og privilegier gjennom den felles undertrykkingen av klassekampen ført av grunnplanet.

De reelle lærdommene arbeidere må trekke i løpet av Labor Day-helga er hvordan de skal forberede seg på neste trinn i deres kamp mot alliansen av regjering, selskapsledelse og fagforeninger. Dette krever den videre utviklingen av grunnplanopprøret som startet for to år siden under lederskap av Jernbanearbeidernes grunnplankomité – Railroad Workers Rank-and-File Committee (RWRFC).