Der havnearbeidere på østkysten i USA står overfor kontraktsfrist trekker fagforening, regjering og selskapsledelse fra utsalgspilleplanen ved UPS, jernbanene

Skipet MSC Meline, eid av rederiet Mediterranean Shipping Company, foran, i ferd med å bli lastet ved terminalen Virginia International Gateway Marine i Norfolk, Virginia, onsdag 1. desember 2021. [AP Photo/Steve Helber]

Havnearbeidere: Fortell oss hva dere slåss for i den neste kontrakten. Alle innsendinger vil bli holdt anonyme.

Kontrakten for 45 000 havnearbeidere over hele den amerikanske østkysten utløper ved slutten av september, og truer en streik som ville tildele USA og den globale kapitalismen et alvorlig slag.

Arbeiderne er fast bestemt på å vinne deres forlangender. Et sentralt anliggende er introduksjonen av nye automatiserte teknologier på havnene, som vil bli brukt til ytterligere å kutte arbeidsplasser.

En nylig New York Times-artikkel la ut om noe av det som allerede er på plass ved havneanlegget Port of Norfolk, Virginia:

  • Bemannede kjøretøy, kalt skyttelførere, transporterer [shipping-] containere et kort stykke til bunnen av en gigantisk stabel av containere.

  • Når containerne først er i stabelen, arbeider imidlertid mange store, skinnemonterte kraner, formet som opp-ned U-er, nonstop for å sortere containerne. Denne oppgaven krever ikke menneskelige operatører.

  • Seinere arbeider en person i et kontrollsenter med disse kranene for å ta containere av stablene og plassere dem på ventende trailere.

Arbeidere slåss også mot lave lønninger. Arbeidere ved havneanleggene Port of New York/New Jersey tjener 55 prosent av det havnearbeidere på vestkysten tjener, ifølge Labor Notes, og havnearbeidere i Virginia tjener bare halvparten av det. Disse tallene regner imidlertid ikke med de tusenvis av tilfeldig sysselsatte på vestkysten som arbeider som dagarbeidere, uten kontraktsbaserte rettigheter.

Fagforeningen International Longshoremen’s Association (ILA), stilt overfor et enormt oppdemmet sinne, har lovet å streike dersom en ny avtale ikke er på plass innen den nåværende utløper den 30. september. Offisielt har det ikke funnet sted samtaler på flere uker, etter at de ble avbrutt over bruken av automatiserte trailerporter ved havneanlegget Port of Mobile i Alabama.

ILA-byråkratene har imidlertid ingen intensjon om å føre en kamp, og deres snakk om en streik er en manøver for å komme seg ut foran arbeiderne.

Om det skal bli en kamp må den føres av havnearbeidere på grunnplanet mot både havneoperatørene, det korrupte fagforeningsbyråkratiet og den føderale regjeringen, som venter i kulissene for om nødvendig å blokkere en streik.

For alle de offentlige truslene om å streike, ILA har enda ikke engang kalt for en avstemming for å autorisere en streik, selv om fagforeningen har meldt inn et 60-dagers streikevarsel, et juridisk krav for streikeaksjon.

Fagforeningen International Longshore and Warehouse Union (ILWU) på havneanleggene på vestkysten, innførte i fjor en kontrakt etter en hastig avstemming, etter å ha holdt arbeiderne i arbeid uten en kontrakt i mer enn et år. Kontrakten, utarbeidet i nært samarbeid med det amerikanske arbeidsdepartementet og fungerende arbeidsminister Julie Su, ble påtvunget arbeiderne etter at de begynte å gå til spontanstreiker i trossing av byråkratiet.

ILA er like mye en enhet av selskapene og regjeringen som dens motstykke på vestkysten. I tillegg antas det at ILA-byråkratiet lenge har hatt tilknytninger til organisert kriminalitet.

Mens Det hvite hus har opprettholdt en talende taushet om kontraktssamtalene på østkysten, kan det ikke være tvil om at administrasjonen er sterkt involvert i kulissene. På vestkysten pekte kontraktsforhandlere på den «enestående» involvering fra Det hvite hus, til og med før samtalene offisielt begynte. Sommeren 2022, kort tid før den forrige kontrakten utløp, sto Biden på dekket av et slagskip fra den andre verdenskrig i havna i Los Angeles og signaliserte at Det hvite hus ser på operasjonen av havnene som et sentralt anliggende for «nasjonal sikkerhet».

Lærdommer fra UPS

ILAs plutselige beslutning om å avbryte samtalene i sommer er ikke annet enn spillfekteri og teater. I realiteten begynte samtalene så tidlig som i 2022 og var allerede langt framskredne da fagforeningsledere sa de brøyt sammen. Bruken av automatiserte trailerporter ved Port of Mobile, selv om det er et seriøst anliggende, har vært på plass i årevis, uten tvil med fagforeningsbyråkratiets kjennskap.

ILA startet onsdag sine lønnsskalamøter i New Jersey. Den fisker sannsynligvis å ha en avtale annonsert innen den tolvte timen, eller enda tidligere.

ILA følger en spilleplan som ble etablert i fjor av Teamsters-fagforeningen ved UPS. Fagforeningsbyråkratiet, under den nye generalpresidenten Sean O’Brien, gjorde et show av «kontroversielle» samtaler gjennom en serie nøye skriptede manøvrer, deriblant trusler om streik uten en ny avtale, og om å forlate samtalene. Samtidig, som i ILA, gjorde Teamsters-tjenestemennene aldri noen reelle forberedelser til en streik fra deres 340 000 medlemmer ved UPS.

Til slutt overrasket Teamsters arbeiderne med en avtale oppnådd etter det siste sekundet. (Byråkratene lot deres selvpålagte frist utløpe uten å kalle for en streik.) De brukte teater og spillfekteri for å markedsføre en avtale som allerede var utarbeidet på forhånd, som å være produktet av en «troverdig streiketrussel».

Den kontrakten blir nå brukt for å sløye jobber og automatisere «alt som er mulig», med UPS-direktørers ord. Rundt 200 sorteringsanlegg er planlagt stengt ned eller automatisert, 12 000 kutt av administrasjonsstillinger er kunngjort og sorteringsskift rundt om i landet er eliminert. Den totale størrelsen på UPS-arbeidsstyrken har allerede falt med titusener, med mange flere på vei.

I kommentarer til pressen kalte Carol Tomé, administrerende direktør for UPS, «sikkerheten» besørget av Teamsters-kontrakten som sentral for selskapets pådriver for automatisering.

Fagforeningen International Association of Machinists (IAM) gjennomfører et lignende stunt ved Boeing. Etter offentlig å ha «truet» med å kalle en streik innen den 12. september av 33 000 arbeidere ved fabrikker i delstatene Washington og Oregon, har IAM allerede tidfestet en avstemming for den dagen, om en kontrakt som offisielt enda ikke eksisterer.

Regjeringsintervensjon

ILA-uttalelser som oppfordrer regjeringen til å «holde seg vekk» fra samtaler kan ikke tas på alvor. I realiteten kan det ikke være noen tvil om at Biden-Harris-administrasjonen allerede er dypt involvert, som den har vært i alle store nasjonale kontrakter de siste fire årene. Biden, den såkalte mest «pro-arbeider-presidenten i amerikansk historie», bruker fagforeningsbyråkratene til å pålegge arbeidsdisiplin og holde arbeidere under kontroll.

Om det mislykkes er de beredt til å bruke mer åpne metoder for statsrepresjon. Det var tilfellet på jernbanene i 2022. Da arbeidere avviste en utsalgsavtale formidlet av regjeringsmeklere, sluttet Det hvite hus og begge partiene i Kongressen rekkene for å pålegge avtalen og blokkerte på forhånd en streik.

Nå prøver jernbanefagforeningene i det stille å skyve gjennom nye femårsavtaler som er enda verre enn den som ble pålagt av Kongressen, for å forhindre framveksten av et opprør på grunnplanet.

Det hvite hus, og spesielt transportminister Pete Buttigieg, intervenerte angivelig også direkte inn i canadiske jernbaneoperatørers lockout i forrige måned, for å formane regjeringen til Justin Trudeau til å pålegge bindende voldgift.

I løpet av de siste dagene har det vært bekymrede overskrifter i selskapspressen om de potensielle «forstyrrelsene» fra en streik på havneanleggene på østkysten. Alan Murphy fra Sea-Intelligence anslår at selv en to-uker-lang streik ville føre til shippingforsinkelser inn i 2025.

Mange selskaper har allerede på forhånd begynt å flytte forsendelser til havnene på vestkysten. Systemet med forskjøvede kontrakter mellom kystene er en av måtene arbeidere blir splittet og satt opp mot hverandre.

Mange analytikere har imidlertid nedtonet sannsynligheten for at en streik vil finne sted, med henvisning til det faktum at Det hvite hus nesten helt sikkert vil gripe inn med et påbud i henhold til Taft-Hartley-loven. Det fant sted under den siste havnearbeiderstreiken i 2002 under den republikanske presidenten George W. Bush.

Om det skal det bli en reell kamp må arbeiderne ta saken over i deres egne hender. De må trekke lærdommene fra jernbanene, UPS og andre, der arbeidere dannet grunnplankomitéer for å slåss mot både selskapsledelsen og fagforeningsbyråkratiet. Bare ved å mobilisere seg uavhengig av apparatet kan de sette seg i en best mulig posisjon til å kunne svare på eventuelle trusler fra Det hvite hus.

Nylige bevis på nødvendigheten for et opprør mot fagforeningsbyråkratiet har blitt besørget av den nylige streiken til Dakkota-bildelarbeidere, som organiserte en komité for å slåss mot sabotasjen fra United Auto Workers, som tvang dem til å stemme fem ganger på den samme avtalen.

Arbeiderklassens internasjonale enhet er også et sentralt strategisk spørsmål. Ved en eventuell streik vil et avgjørende spørsmål også være vestkystens havnearbeideres nekting av å håndtere streikebrytende forsendelser. Men det ville også kreve at arbeidere fra begge sider av landet forenes i en felles kamp mot de regjeringskontrollerte byråkratene i begge fagforeningene. Arbeidere må også knytte seg til havnearbeidere på tvers av hele Nord-Amerika, så vel som jernbanearbeidere, Boeing-arbeidere, lærere og andre sentrale seksjoner av arbeiderklassen.

Loading