Valgsuksessen for ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland (AfD) i delstatsvalgene i Thüringen og Sachsen, og fiaskoen for partiene som utgjør Tysklands føderale regjering, inneholder viktige lærdommer for arbeidere over hele verden.
Midt i medieflommen av politiske kommentarer leter man forgjeves etter en forklaring på hvorfor, åtte tiår etter slutten av nazidiktaturet, et høyreorientert ekstremistparti igjen kan bli det største partiet i et tysk delstatsparlament, der Landtag.
AfD oppnådde 1. september et resultat på 32,8 prosent i valget i delstaten Thüringen, og 30,6 prosent i den tilgrensende delstaten Sachsen. Denne prosentandelen av stemmene er nesten like mye som nazistene fikk ved det siste valget til Riksdagen i november 1932 før de tok makten, 33,1 prosent. AfD er dermed den desidert sterkeste fraksjonen i den nye Landtag (delstatsparlamentet) i Thüringen, og er kun ett sete bak CDU i Sachsen.
Partiene i Tysklands føderale koalisjonsregjering – trafikklyskoalisjonen bestående av sosialdemokratene (SPD), De grønne og fri-demokratene (FDP) – ble hardt straffet. De fikk til sammen bare 10,2 prosent av stemmene i Thüringen, mindre enn en tredjedel så mye som AfD. I Sachsen oppnådde de til sammen 13,3 prosent.
Den grunnleggende årsaken til dette politiske skredet ligger ikke i karakteren av AfD og partiets lokale leder Björn Höcke, som i henhold til en rettskjennelse kan beskrives som en «fascist». Det må heller forklares som et produkt av alle de borgerlige partienes forflytning til høyre, spesielt de angivelige «venstre»-partiene. De rullet ut den røde løperen for AfD og åpnet alle dører for partiet.
Siden SPD, De grønne og FDP for snart tre år siden tok over den føderale regjeringen, har de gjennomgått en enestående dreining til høyre. Alle aspekter av deres politikk er dominert av krig og militær gjenopprustning. De har nesten doblet militærbudsjettet, og støttet Ukraina i krigen mot Russland med våpenleveranser for € 23 milliarder, mer enn noe annet land bortsett fra USA.
De har sagt seg villige til å stasjonere amerikanske mellomdistansemissiler på tysk jord, våpen som kan nå Moskva og vil gjøre Tyskland til den primære slagmarka i tilfelle en kjernefysisk eskalering.
For første gang siden nederlaget for Hitlers Wehrmacht, ruller tyske stridsvogner igjen inn på russisk jord. Den tyske regjeringen samarbeider med et regime i Kiev som brutalt undertrykker enhver motstand mot krigen, og ærer som helter nazikollaboratørene fra den andre verdenskrig som deltok i Holocaust.
Mens den tyske regjeringen rettferdiggjør enhver israelsk krigsforbrytelse med henvisning til «det tyske ansvaret for Holocaust», gjelder ikke denne betraktningen for Russland, til tross for at over 25 millioner mennesker i Sovjetunionen ble ofre for den tyske utryddelseskrigen, et nitid planlagt genocid. Bare i Leningrad krevde den tyske beleiringen 1,1 millioner ofre – de fleste kvinner, barn og sivile.
I Gaza støtter den tyske regjeringen betingelsesløst genocidet på palestinerne, der dets brutale behandling minner om nazistenes forbrytelser. Enhver som protesterer mot det eller engang kritiserer det, vil bli svertet, intimidert og forfulgt. Demonstrasjoner og pro-palestinske foreninger er forbudt, og antikrigsaktivister blir arrestert og fengslet.
Koalisjonen av SPD/De grønne/FDP flytter hensynsløst denne politikkens kostnader over på arbeiderklassen og de mest sårbare i samfunnet, ved å sløye offentlige utlegg til sosialhjelp, grunnleggende barnevern, utdannings- og helsevesen, infrastruktur og miljø. Mens aksjekursene og de rikes formuer fortsetter å stige takket være generøs statsstøtte, faller arbeideres realinntekter dramatisk.
AfD trives i dette reaksjonære miljøet og blir bevisst promotert av styringseliten. Spesielt ved å oppildne til sjåvinisme mot flyktninger prøver regjeringskoalisjonen og kristelig-demokratene i opposisjon (CDU) å overgå AfD fra høyre. Ukene før og nå etter valget har vært preget av uopphørlig politisk hetsing mot flyktninger.
Da SPD kom til makten i 1998, i allianse med De grønne, ødela regjeringen med programmet Agenda 2010 de sosiale oppnåelsene fra de foregående tiårene, og skapte en enorm lavtlønnssektor som tidligere ikke hadde eksistert i Tyskland.
Under kansler Olaf Scholz har SPD brakt dette destruksjonsarbeidet til sin kulminering. Det lille som gjenstår av velferdsstaten og demokratiske rettigheter vil bli ofret for krigsmanien. Politikken med sosialt partnerskap, som alltid har tjent til å forsvare kapitalismen, er endelig bankerott.
SPD, som for lenge siden opphørte å være et arbeideres parti, representerer interessene til selskapene, bankene, statsapparatet og tysk imperialisme som alle andre borgerlige partier. Det er ute av stand til å besørge et svar på de brennende sosiale spørsmålene som plager millioner. Det samme gjelder De grønne, partiet for den velstående, selvsentrerte urbane middelklassen.
Det er dette som gjør det mulig for de høyreorienterte demagogene i AfD å utnytte sosial misnøye til partiets egne formål. Men ingen må la seg lure. AfD er et høyreorientert fascistparti, som – i likhet med nazistene – taler for de mest brutale seksjonene av kapitalistoligarkiet.
Til tross for partiets kritikk av krigen i Ukraina, for hva det angår AfD, den tyske regjeringens militarisme går ikke langt nok. Partiet krever enda høyere militære utlegg og gjeninnføringen av verneplikt, for at Tyskland kan føre krig uavhengig av USA. Partiet oppfordrer til begrensning av streikeretten, tvangsarbeid for mottakere av velferdsytelser, mindre skatter for de rike og en autoritær politistat. Det avviser folkehelsetiltak mot Covid, selv om nesten 200 000 mennesker har bukket under for infeksjonen bare i Tyskland. Det oppildner xenofobi og rasisme for å splitte og svekke arbeiderklassen, bagatelliserer nazistenes forbrytelser og opprettholder tette bånd til nettverk av nynazister og høyreorienterte terrorister.
Fagforeningene og Die Linke (Venstrepartiet) har et sentralt ansvar for AfDs vekst. De undertrykker klassekampen og har så langt forhindret forargelsen over den tyske regjeringens politikk fra å finne et venstreorientert, progressivt uttrykk.
Fagforeningene består av et enormt apparat av godt betalte medledere og selskapenes politibetjenter som undertrykker eller selger ut enhver arbeidslivsaksjon, for å sikre at permitteringer og lønnskutt gjennomføres problemfritt.
På 1990-tallet fungerte Die Linke og partiets forgjenger PDS som et reservoar for forargelse over konsekvensene av den tyske gjenforeningen, som ødela 8 000 selskaper og millioner av arbeidsplasser. Hvor de påtok seg regjeringsansvar førte disse partiene en politikk like høyreorientert som SPD og De grønne, som de samarbeider tett med.
Die Linke har nå også kollapset. I Sachsen sleit partiet med å komme inn i der Landtag (delstatsparlamentet) igjen. I Thüringen, hvor partiet i 10 år har ledet delstatsregjeringen, mistet Die Linke nesten to tredjedeler av stemmene og ble stemt vekk fra makten. Die Linke gjør nå alt som er mulig for å hjelpe det høyreorienterte CDU med å vinne et sikkert flertall.
AfDs innflytelse er spesielt sterk i det østlige Tyskland, som aldri har kommet seg fra den industrielle ødeleggelsen etter gjenforeningen, og konsekvensene av Agenda 2010. Men partiets innflytelse utvikles også vest i landet. På landsbasis ligger det høyreekstreme partiet fra 16 til 19 prosent på meningsmålingene.
Denne grunnleggende politiske dynamikken kan ses i nesten alle kapitalistland. Den manglende evnen til de angivelige «venstre» eller «demokratiske» partiene til å imøtekomme massenes mest elementære sosiale og demokratiske behov driver velgerne til høyreorienterte og fascistpartier.
I USA nyter Donald Trump godt av at demokratene, som er nært tilknyttet fagforeningene, forfølger interessene til Wall Street, undertrykker streiker og fremmer krigene i Ukraina og Midtøsten.
WSWS’ redaksjonsråd bemerket i sin uttalelse på Labor Day i USA: «Det demokratiske partiet, et parti for Wall Street, militær-etterretningsbyråer og privilegerte deler av den øvre middelklassen, er ute av stand til å snakke til eller fremme politiske orienteringer som adresserer den sosiale katastrofen arbeidere og ungdom konfronterer. Det er dette som besørger Trump og republikanerne muligheten til å utnytte sosial harme. Arbeidere må imidlertid advares: Trump og hans MAGA-bevegelse er en ny form for amerikansk fascisme.»
Forut for framveksten av Giorgia Meloni i Italia var tre tiår med svik fra Kommunistpartiets etterfølgere. Marine Le Pen drar i Frankrike nytte av den høyreorienterte kursen til flere regjeringer og presidenter fra Sosialistpartiet, og Jean-Luc Mélenchons bankerotte politiske orienteringer.
Faren for fascisme kan ikke bekjempes ved å støtte disse bankerotte partiene. Uansett hvor de kommer til makten intensiverer de politiske orienteringer for krig og angrep på arbeiderklassens sosiale og demokratiske rettigheter. De vil heller ikke vike unna fra å kollaborere med fascistene. I CDU vokser det allerede oppfordringer i Sachsen og Thüringen om en koalisjon med AfD. I USA søker demokratene som alltid en topartienighet med deres «republikanske kolleger».
Alle etablissementspartiene har respondert på valgresultatene ved å intensivere deres angrep på flyktninger og dermed implementere AfDs politikk. På tirsdag fant det i Berlin sted et flyktningetoppmøte som involverte de føderale regjeringspartiene og CDU, så vel som delstatsregjeringer, som diskuterte ytterligere forsegling av grenser og kutt i bistand til flyktninger.
Sosial misnøye og opposisjon mot militarisme og krig vokser blant det breie flertallet av arbeiderklassen og ungdommen. Men de trenger et klart, politisk perspektiv.
Fattigdom, arbeidsledighet, krig og diktatur kan bare overvinnes ved å avskaffe kapitalistsystemet og erstatte det med et sosialistisk samfunn der sosiale behov, og ikke de rikes profitter, kommer først. Foruten å ekspropriere de store eiendelene og selskapene og sette dem under demokratisk kontroll, kan ikke et eneste problem løses.
Dette målet kan bare oppnås gjennom en global strategi som forener arbeiderklassen på tvers av alle landegrenser og mobiliserer den for en forent kamp mot det kapitalistiske verdenssystemet. Dette er den grunnleggende konklusjonen som må trekkes av utviklingen i Tyskland, og det er hva Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, og dets søsterorganisasjoner i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) slåss for.