Mer enn seks år etter at den offentlige granskingen ble åpnet, og syv år, to måneder og 21 dager etter at Grenfell Tower-infernoet i London tok livet av 72 menn, kvinner og barn, ble den endelige rapporten om etterforskingen av denne uhyrligheten levert.

Som det bare var å forvente fra en statssanksjonert gransking er det 1 700 sider lange dokumentet en hvitvasking. Noen få smekkede håndledd blir administrert til de involverte selskapene, og regjeringer som går tilbake til 1991 blir klandret for ikke å ha tatt lærdommer fra tidligere branner eller handle på anliggendet om offentlige bygninger kledd i brennbart materiale.

Den første fasen av saksbehandlingen, som rapporterte sine funn i oktober 2019, hadde mandat til å undersøke hva som forårsaket brannen, og konkluderte – som alle allerede visste selv i timene da brannen fortsatt ulmet – at den brennbare kledningen var hovedansvarlig for brannens omfang og hastige utvikling.

Akkurat som det ikke var nødvendig med to år for å fastslå det faktumet, var det heller ikke nødvendig med ytterligere fire for å fastslå «grunnårsakene til brannen», eller hvordan og hvorfor Grenfell Tower ble forvandlet fra et trygt 1970-tallsbygget bolighøyhus til ei dødsfelle innen den 14. juni 2017.

Ofrene fra Grenfell Tower døde som resultatet av en sosial drapshandling, der arkitektene var selskaper som hadde som målsetting å kutte kostnader i deres oppussing av den 24-etasjer-høye boligbygningen. Deres medskyldige var påfølgende Conservative- og Labour-regjeringer som deregulerte bransjen og skapte de lemfeldige omstendighetene private profitører kunne dra nytte av.

Som resultat ble en liten brann som brøyt ut bak et kjøleskap i en leilighet i fjerde etasje spredt gjennom et svært brennbart kledningssystem opp til 24. etasje på rundt 30 minutter.

Sir Martin Moore-Bick, styreleder for granskingen og en søyle i det britiske etablissementet – en tidligere Lord Justice of Appeal og medlem av Privy Council – sa i de høfligste ordelag da han introduserte rapporten: «Den enkle sannheten er at dødsfallene alle kunne vært unngått, og at de som bodde i tårnbygget ble tragisk sviktet.»

Stikk i strid med de lunkne konklusjonene er mye av bevismaterialet som er samlet fullstendig fordømmende.

Oppussings- og kledningsselskapene involverte seg i «bevisste og vedvarende strategier for å manipulere testprosessene, feilrepresentere testdata og villedet markedet». Det var «systematisk uærlighet» fra selskapene, som resulterte i at farlige materialer ble påført boligblokka.

Rydon, hovedkontraktøren som var ansvarlig for oppussingen, ga «mangelfull omtanke for brannsikkerhet, som den viste en lemfeldig holdning til» og «unnlot å ta de nødvendige skrittene for å undersøke [byggeselskapet] Harleys kompetanse … det var selvtilfreds om nødvendigheten for branntekniske råd».

Arconic, firmaet som produserte Grenfell Tower-kledningen «skjulte bevisst» faren ved panelene som ble brukt på boligtårnet. Celotex, som leverte det meste av isolasjonen, «la ut på et uærlig tokt for å villede kunder». Granskingen konkluderte med at Kingspan visste at isolasjonsproduktet mislyktes «katastrofalt» i brannsikkerhetstester, men fortsatte å selge det for bruk på høyhus.

Inkluderingen av London Fire Brigade (LFB) sammen med disse reine forbryterne er en uhyrlighet. Granskingen har på denne måten fra første stund forsøkt å flytte i det minste noe av skylden.

Ifølge rapporten har ikke LFB tatt til seg lærdommene fra Lakanal-tårnblokkbrannen i 2009, som betyr at det var «mangler i etatens evne til å bekjempe branner i høyhus». Men som World Socialist Web Site bemerket som respons på den første fasen, uansett hvilke vurderingsfeil som ble gjort samme kvelden, de ble produsert av år med nedskjæringer for brannvesenet og den umulige situasjonen skapt ved Grenfell av de private kontraktørene.

Grenfell Action Group, der Edward Daffarn og Francis O’Connor spilte en ledende rolle, publiserte i november 2016 et blogginnlegg som slo på alarmklokka: «Det er en virkelig skremmende tanke, men Grenfell Action Group tror bestemt at bare en katastrofal hendelse vil avsløre utilstrekkeligheten og inkompetansen til vår utleier, KCTMO [Kensington and Chelsea Tenant Management Organisation], og få slutt på de farlige livsvilkårene og forsømmelsen av helse- og sikkerhetslovgivingen som de påfører deres leietakere og leasingpartnere».

De forutså: «Dessverre, Grenfell Action Group har kommet til den konklusjonen at bare en hendelse som resulterer i alvorlig tap av liv for KCTMO-beboere vil tillate ekstern gransking å skje, som vil skinne et lys på praksiser som karakteriserer den ondartede styringen av denne ikke-fungerende organisasjon...»

Moore-Bicks respons på denne tragisk profetiske advarselen sier alt om den britiske styringsklassens brutale instinkter, som granskingen har til hensikt å skjule. Han skriver: «TMO betraktet noen av beboerne som militante bråkmakere ledet av en håndfull høylytte aktivister, hovedsakelig Edward Daffarn, hvis stil de fant støtende,» og han legger til: «Resultatet var en giftig atmosfære næret av mistillit på begge sider.»

For en skitten bakvaskelse. Det er ingen som helst ekvivalens mellom en kampanje som krever at leietakernes grunnleggende sikkerhet og velvære skal respekteres, og en forvaltningsorganisasjon som er likegyldig til deres bekymringer.

Mens Moore-Bick i de vageste vendinger nevner «regjeringen» blant dem som «sviktet» Grenfell-ofrene, overlevende og etterlatte, gjør Moore-Bick det han kan for å unngå å navngi personer som er ansvarlige. Rapporten sier: «I årene mellom brannen i Knowsley Heights i 1991 og brannen i Grenfell Tower i 2017 var det mange muligheter for regjeringen til å identifisere risikoene ved bruk av brennbare kledningspaneler og isolasjon, spesielt for høye boligtårn, og å iverksette tiltak i forhold til dem.»

Mens rapporten peker på tilfeller der Blairs Labour-regjering (i 1999) og seinere Tory-regjeringer tok grep og skapte omstendighetene der en hendelse av Grenfell-typen var så godt som uunngåelig, blir nøkkelaktørene i disse regjeringene, deriblant Blair, Theresa May og David «jeg skal drepe sikkerhetskulturen» Cameron, ikke på noen måte stilt til ansvar.

En av de sentrale politiske pyromanene som er ansvarlige for Grenfell er Boris Johnson, den tidligere Tory-borgermesteren i London (2008 til 2016) og seinere statsminister. Johnson svarte i 2013 beryktet på spørsmålet som ble stilt til ham av et London Assembly-medlem «Vil du akseptere ansvar i en straffedomstol når folk dør som følge av kuttene dine?», med replikken «Get stuffed!» Protesterende brannbekjempere var til stede blant publikum. Året etter ble 10 brannstasjoner stengt i hovedstaden og nesten 600 stillinger for brannbekjempere gikk tapt.

Likevel blir ikke Johnson – som i rollen som statsminister ikke kunne holde tilbake hans forakt for sikkerheten og livene til millioner av mennesker under høyden av Covid-pandemien, der han erklærte: «La likene hope seg opp i tusenvis!» – en eneste gang nevnt i hele fase to-rapporten.

Tidligere beboer Natasha Elcock, som mistet hennes onkel i brannen, leste en uttalelse på vegne av Grenfell United, som representerer noen av de berørte familiene. De ble «sviktet av kalkulert uærlighet og grådighet», sa hun. «Framfor alt, dommeren konkluderer med det vi allerede visste. Hvert eneste tapte liv den kvelden var unngåelig. Menneskeliv var aldri en prioritet, og vi mistet venner, naboer og kjære på den mest grufulle måten – av grådighet, korrupsjon, inkompetanse og uaktsomhet.»

Uttalelsen fortsatte: «Men rettferdighet har ikke blitt levert ... Systemet er ikke brutt, det ble bygget på denne måten.»

Der sir Keir Starmers Labour-regjering oppfordres til å implementere anbefalingene som er «allerede tre tiår for seint», konkluderte gruppa: «Vi har en forventning at Met Police og CPS [Crown Prosecution Service] sikrer at de som virkelig er ansvarlige blir stilt til ansvar og blir stilt for retten.»

I Parlamentet meldte Starmer en skamfull «unnskyldning på vegne av den britiske staten», og sa: «Det burde aldri ha skjedd». Men omfanget av hans handling var å love at rapportens anbefalinger ville bli vurdert, og å skrive til selskapene som var involvert i å gjøre Grenfell utrygt, som et første skritt for å sikre at de ikke blir tildelt flere offentlige kontrakter.

At de har fortsatt å motta slike kontrakter siden brannen, og ytterligere har økt deres profitter, er kvalmende. Totalt har disse avtalene, inkludert arbeid for boligsammenslutninger, de fem siste årene vært verdt £ 250 millioner.

Over hele landet er det bare påbegynt utbedringsarbeid på rundt halvparten av tusenvis av boligbygg som er identifisert med utrygg kledning, som etterlater mange tusenvis av mennesker i dødsfeller.

Maria Jafari, fra gruppa Grenfell Next of Kin, som i brannen mistet faren sin, Ali Yawar Jafari, var i tårer da hun fordømte granskingsrapporten. «Syv år har gått, og vi har fortsatt ingen rettferdighet, og vi må slåss igjen. Jeg vet ikke hvor mange år det kommer til å ta, og ingen vet om vi kommer til å være i live for å se rettferdighet.»

Hisam Choucair, som mistet seks familiemedlemmer i brannen, sa: «Denne ganskingen ble tvunget på oss … For meg, som en direkte pårørende, denne ganskingen har ikke lært meg noe som helst. Faktisk har den forsinket rettferdigheten min familie fortjener.»

Shah Aghlani, som mistet hans mor og tante i Grenfell-brannen, sa om granskingen: «Dersom noen ønsket å lage et system som forhindrer rettferdighet, du kunne ikke ha skapt et bedre system enn det som er på plass nå.»

Disse følelsene av opposisjon mot hele det offisielle oppsettet – del av en nitid orkestrert respons fra styringseliten for å skjerme de ansvarlige for brannen – vil bare vokse.

Kalt av Theresa Mays Tory-regjering, ved bruk av 2005 Inquiries Act vedtatt av Blair-regjeringen, hadde Grenfell-granskingen «ingen fullmakt til å bestemme noen persons sivile eller strafferettslige ansvar». Til dags dato har ikke en eneste person blitt arrestert og siktet av Metropolitan Police, til tross for at alle vet hvem de skyldige er. Etter at granskingen leverte sin rapport gjentok Metropolitan Police det de sa for måneder siden: at politietaten nå må bruke ytterligere 12 til 18 måneder for å fullføre deres egen etterforsking, som krever at de vurderer Moore-Bicks funn «linje for linje».

Socialist Equality Party, som oppfordret familiene og beboerne til ikke å samarbeide med Moore-Bicks tildekningsgransking, krever at denne langtrukne fornektelsen av rettferdighet bringes til en slutt og at de ansvarlige i selskapene og de politiske kretsene blir arrestert, siktet og rettsforfulgt for en av landemerkeforbrytelsene i moderne britisk historie.