Tolv flyktningers drukning i Den engelske kanalen utenfor kysten av Nord-Frankrike tirsdag er et direkte produkt av det brutale statstilslaget mot asylsøkere. De ansvarlige for denne forebyggbare tragedien sitter i regjering i London og Paris.

Ei gravid kvinne og seks barn var blant de døde. Ofrene druknet da den oppblåsbare gummibåten deres «sprakk opp» rundt klokka 06:50. Ifølge den franske kystvakta hadde mer enn 50 personer blitt reddet, med to i kritisk tilstand. Bare åtte redningsvester skal ha vært om bord i den enormt overfylte jolla, som sank bare fem kilometer utenfor den franske kysten.

Offisielle rapporter hevdet at ofrene primært var fra det afrikanske landet Eritrea. FNs menneskerettighetsråd beskriver situasjonen i landet som «forferdelig», og lister opp myndighetenes vilkårlige internering, tvungne forsvinninger og tortur.

En fransk fisker, Samba Sy Ndiaye, ombord på et av de to fiskefartøyene som hjalp til med redningsaksjonen og plukket opp noen av de døde sa: «Likene av to veldig unge kvinner. Det smertet meg. Jeg gråt hele dagen. Jeg kunne ikke stoppe.»

Ifølge FNs internasjonale organisasjon for migrasjon (IMO), hadde 30 mennesker omkommet i år før dette siste dødelige forliset i deres forsøk på krysse Kanalen – det høyeste tapet av menneskeliv siden 2021 da 45 dødsfall ble registrert. Det offisielle tallet for omkomne i år tar ikke hensyn til antallet savnede registrert av organisasjonen som er del av Missing Migrant Project, som anslår at 226 mennesker, deriblant 35 barn, er savnet eller har dødd under deres forsøk på å krysse Kanalen.

Statstilslaget mot smuglere som organiserer kryssingene har bare tvunget migranter til å gjennomføre enda mer farlige reiser, der de prøver å unngå den militariserte grenseinfrastrukturen etablert av britiske og franske myndigheter mot sårbare mennesker.

En BBC-artikkel som støttet det franske politiets handlinger for å avskjære båtene langs deres kystlinjer, erkjente: «Gjengene pakker flere mennesker på oppblåsbare båter av stadig mer tvilsom kvalitet – noen ganger 90 personer i en båt designet, eller knapt designet, for å holde 40. Det er et problem som forverres der myndighetene lykkes med å forpurre leveransene av båter som bringes til kysten fra dypt inne i Europa.»

En Guardian-artikkel beskrev hvordan «kameraer installert på strendene, nattsynsutstyr og droner brukes for å stoppe båter fra å bli lansert fra tilgjengelige strender ...»

«Under slike omstendigheter har desperate asylsøkere som søker tilflukt i Storbritannia lite annet valg enn å ta større risikoer, sier veldedighetsarbeidere. De lanseres fra mer avsidesliggende strender vekk fra politiet, forpliktet til lengre reiser, og med større sannsynlig for å dø til havs.»

Labours innenriksminister Yvette Coopers respons på massedrukningen av kvinner og barn var et groteskt eksempel på offisielt hykleri. «Våre hjerter går ut til de kjære til alle dem som har mistet livet, og alle dem som har blitt alvorlig skadet,» sa hun, før hun brukte dødsfallene som berettigelse for politikken som er ansvarlig for dem, der hun ga fra seg det slitte påskuddet om «å demontere de kriminelle smuglergjengene».

Tragedien kommer bare fjorten dager etter at Cooper begynte å implementere den brutale antimmigrantagendaen til den påtroppende Labour-regjeringen, som lovet å overgå dens Conservative-forgjengere med «nye planer for de neste 6 månedene for å oppnå den høyeste raten av fjerning av dem som ikke har rett til å være her, inkludert mislykkede asylsøkere, på 5 år.» Disse planene innebærer deportering av rundt 14 500 mennesker stemplet som illegale migranter, og overgår de to forrige seks måneders rekordnivåene satt av den forrige Conservative-regjeringen på 13 410 i 2018, og 14 389 i fjor.

Som del av dens drakoniske tilnærming til «sikring av grenser» har Labour-regjeringen også etablert en Gestapo-lignende grensesikkerhetskommando, som samarbeider med en Retur- og håndhevingsenhet for å framskynde deportasjoner, og planlegger å gjenåpne interneringsleirer i Haslar og Campsfield – tidligere fordømt av menneskerettighetsgrupper for deres trakasseringer og brudd på menneskerettighetene.

Regjeringens videreførte krig mot flyktninger kommer i kjølvannet av de høyreekstreme opptøyene i byer over hele England, som inkluderte målrettede angrep og brannstiftelse mot asylsøkere innkvartert på hoteller. I partiets valgmanifest lovet Labour Party å avslutte det de kalte innenriksdepartementets «asylhoteller», der den klaget over kostnadene for skattebetalerne.

Drukningene utenfor Cape Gros-Nez vil bli brukt til å gjøre samarbeidet mellom den britiske og den franske regjeringen dypere for å styrke den militariserte grensa mot migranter og flyktninger.

Den franske innenriksministeren Gerald Darmanin brukte begiveneheten til å tromme opp forlangender om mer finansiering fra Storbritannia for det franske grensepolitiet. Han klaget over at de £ 476 millionene som ble besørget Frankrike, basert på en treårig avtale signert i 2023, bare dekket en tredjedel av kostnadene.

Darmanin insisterte: «Vi trenger en traktat – en migrasjonsavtale mellom Storbritannia og EU – fordi menneskene som nå drar [er] mennesker fra hjertet av Afrika som ønsker å reise til Storbritannia.» Hans høyreorienterte kommentarer, inkludert kritikk av at det løst regulerte arbeidsmarkedet i Storbritannia fungerer som en attraksjon for papirløse migranter, ble framsatt i konteksten av nødvendigheten av å forsvare «Fortress Europe» – den europeiske styringsklassens kollektive prosjekt som har druknet titusenvis av migranter i Middelhavet.

Møtet mellom Labour Party-statsminister sir Keir Starmer og Frankrikes president Emmanuel Macron forrige måned for å «tilbakestille» post-Brexit-relasjoner fokuserte først og fremst på antimigrantsamarbeid, så vel som eskalering av NATOs stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina. Møtet var et mellom likesinnede reaksjonære og krighissere, med Macron som har nektet å anerkjenne resultatet av valgene til Nasjonalforsamlingen og Starmer som leder en regjering valgt med den laveste valgdeltakelsen i historien.

Enver Solomon, administrerende direktør i Refugee Council, responderte på tirsdagens tap av menneskeliv ved å argumentere: «Vi må skape effektive og humane veier for dem som søker tilflukt for å redusere behovet for farlige kryssinger og forhindre ytterligere tragedier,» før han erklærte at veldedighetsorganisasjonen var «beredt til å arbeide konstruktivt med regjeringen for å bygge et rettferdig, ryddig og medfølende asylsystem som prioriterer menneskeliv og verdighet.»

En slik appell kunne ikke vært mer feilrettet. Regjeringen er fast bestemt på å forhindre de mest trengende fra å nå Storbritannia og ser på drukning som et effektivt avskrekkende virkemiddel. Styringsklassen i alle land har en egeninteresse av å gjøre syndebukker av flyktninger for mangelen på alt som burde vært garantert for alle – en anstendig jobb, ei lønn til å leve av, et rimelig hjem og tilgangen til helsetjenester og utdanning av høy kvalitet.

Dessuten er det ikke et spørsmål om å «redusere nødvendigheten for farlige kryssinger, men å avslutte dem totalt. For dette må det tas opp en kamp for å tvinge fram den universelle anerkjennelsen av retten til asyl som rives i filler av britene, franskmennene og alle regjeringer. Smuglere ville ikke ha noe marked av sårbare mennesker å utnytte dersom de kunne sikre deres demokratiske rettigheter gjennom offisielle kanaler.

Men disse rettighetene er stadig mer uoppnåelige under kapitalismen, samfunnets dominans av en selskaps- og finanselite, og oppdelingen av verden i rivaliserende nasjon-stater. De krever en sosialistisk kamp basert på den internasjonale arbeiderklassens forening.

Som World Socialist Web Site responderte på Coopers agenda som innenriksminister:

Arbeidere og unge mennesker må snu seg til byggingen av deres eget internasjonalt orienterte parti, Socialist Equality Party, som sammen med våre søsterpartier i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – slåss for høykvalitets levestandarder over hele verden og opprettholder retten til arbeidere fra alle verdens kanter til å bo og arbeide i hvilket land de velger, med fulle statsborgerskapsrettigheter.