Jagmeet Singh, partileder for sosialdemokratene i New Democratic Party (NDP), kunngjorde i en mindre ett minutt lang video på onsdag at Canadas sosialdemokrater avslutter eller, for å bruke Singhs oppblåste retorikk, «river opp» deres «tillits- og forsyningsavtale» med Canadas Justin Trudeau-ledede Liberal Party-regjering.

NDP har de siste to-og-et-halvt-årene, med full støtte fra fagforeningsbyråkratiet, besørget Liberal-mindretallsregjeringen dens parlamentariske flertall, som del av en parlamentarisk og regjeringsallianse som har så godt som utgjort en formell koalisjon.

NDP inngikk denne alliansen i umiddelbar etterkant av utbruddet av den NATO-provoserte Ukraina-krigen, for å gi den canadiske styringsklassen, som Singh selv forklarte, «politisk stabilitet». Inntil denne uka har det fagforeningssponsede NDP lojalt opprettholdt sin del av avtalen, og stemte med regjeringen på alle mistillitsforslag og pengelover, selv der Trudeau og hans Liberal Party har bykset stadig lenger til høyre.

I løpet av de 29 månedene denne «tillits- og forsyningsavtalen» mellom Liberal Party-regjeringen og NDP forble i kraft, sluttet Trudeau-regjeringen seg til Washington i uopphørlig eskalering av krigen med Russland, og integrerte Canada enda mer fullt inn i USAs allsidige økonomiske og militærstrategiske offensiv mot Kina, ga av full hals støtte til det israelske genocidet i Gaza, og forpliktet hundrevis av milliarder av ekstra dollar for å besørge Canadas militære mer dødelige våpen. På hjemmefronten har Trudeau-regjeringen arbeidet sammen med Bank of Canada for å pålegge arbeidende mennesker inflasjonsdrevne reallønnskutt, vippet over til «post-pandemi»-innstramminger, og gjentatte ganger frarøvet arbeidere deres rett til å streike og forhandle kollektivt.

Fra et strengt juridisk-konstitusjonelt standpunkt henger den ni-år-gamle Trudeau-regjeringens skjebne nå i en tynn tråd.

NDPs tilbaketrekking av partiets regjeringsallianse med Trudeau ti måneder før dens utløpsdato i juni 2025 er imidlertid av langt mindre betydning enn det tilsynelatende forekommer å være. Og ikke bare fordi Singh har gjort det klart at NDP ikke er forpliktet til å felle Liberal-regjeringen nå eller til og med før dens mandat offisielt utløper høsten 2025.

NDPs oppheving av partiets formelle regjeringspakt med Liberal Party er et desperat forsøk på å markere en viss avstand til den forhatte regjeringen under oppløpet til det neste valget.

Siden i fjor høst har meningsmålinger konsekvent vist den offisielle opposisjonen Conservative Party med en ledelse på 15 til 20 prosentpoeng på Liberal Party og er satt til å vinne et dundrende parlamentarisk flertall. Med all sannsynlighet vil dette inkludere å fange opp en betydelig andel arbeiderklasse-stemmer fra NDP, som har sett sin folkelige støtte stagnere.

Enda mer fundamentalt, NDPs nye opposisjonelle posering er innrettet mot å reposisjonere sosialdemokratene og deres fagforeningsallierte slik at de mer effektivt kan utføre deres essensielle funksjon for styringsklassen – undertrykke klassekampen og fungere som politiske sikkerhetsventiler – under betingelser av intensiverende global kapitalistkrise og voksende sosial opposisjon.

I Canada, som rundt om i verden, er det en voksende radikalisering av arbeiderklassen. Siden 2021 har det vært ei bølge av streikekamper, som har hatt innvirkninger på alle deler av landet og praktisk talt alle sektorer av økonomien. Hundretusener har i løpet av de siste elleve månedene tatt til gatene for å protestere mot det imperialiststøttede genocidet i Gaza.

Men den tiltakende opposisjonen har blitt holdt inne og blitt undertrykt av fagforeningene, som har isolert og splittet arbeidernes kamper, og bøyd seg for regjeringens streikebryteri, mens de har arbeidet sammen med NDP for å støtte opp Trudeau-regjeringen.

Dette har åpnet døra for Conservative Party under deres ytre høyre-leder og iherdige «Freedom Convoy»-tilhenger Pierre Poilievre til å komme med en demagogisk sosial appell, der han fordømmer «Just-inflation», mangelen på rimelige boliger, kollapsende offentlige tjenester og et Canada som er «brukket».

Mens NDP nå er ivrig etter å markere en viss avstand mellom partiet og Trudeau-regjeringen, er det ikke mindre forpliktet til å kvele klassekampen på vegne av selskapseliten. Dessuten representerer partiets opphevelse av «tillits- og forsyningsavtalen» på ingen måte en avvising av alliansen mellom Liberal Party, fagforeningene og NDP, som i flere tiår har tjent styringsklassen som en sentral mekanisme for politisk kontroll over arbeiderklassen og promoteringen av dens agenda, under dekke av å være en «progressiv» regjering.

Og om dette stemmer for sosialdemokratene er det minst like sant for de korporative fagforeningene.

At NDPs politiske reposisjonering ikke er noe mer enn en ompakking av partiets bestrebelser for å undertrykke arbeiderklassen politisk, ble godt illustrert av pressekonferansen Singh holdt torsdag for å diskutere årsakene for og konsekvensene av onsdagens kunngjøring.

I løpet av en time resirkulerte NDP-lederen de samme tåpelige populistiske snakkepunktene der han samtidig prøvde å kritisere Trudeau, trofast forsvare NDPs regjeringsallianse med Liberal Party, portrettere NDP som det reelle alternativet til Poilievre og hans Conservative Party, og etterlate døra åpen for samarbeid med Liberal Party både i ukene som kommer og etter neste valg.

Singh kom nesten ikke med noen konkret kritikk av regjeringens handlinger, og sa enda mindre om hva NDP ville gjøre annerledes.

Der pressekonferansen varte i en time, var det ingen omtale av utenrikspolitiske anliggender – enn si engang et snev av kritikk av Liberal-regjeringens integrering av Canada, bak ryggen på befolkningen, inn i den USA-ledede globale krigen. På samme måte unnlot Singh å nevne eller kritisere de enorme summene regjeringen har avledet fra å imøtekomme sosiale behov til å utruste det canadiske militæret til å føre krig over hele kloden, som beskrevet i den nylige forsvarspolitiske oppdateringen, fra Arktis til Sør-Kinahavet, og i verdensrommet og cyberspace.

Singhs favorittstrofe, hentet fra onsdagens video, og gjentatt et dusin eller flere ganger, var at Trudeau og hans Liberals «er for svake, for egoistiske og for betinget til selskapers interesser til å slåss for mennesker».

Imidlertid, desperat etter å unngå alt som i det fjerneste luktet av klassekamp, var Singh et ekko av Trudeaus retorikk og den til den amerikanske visepresidenten og demokratenes presidentkandidat Kamala Harris, der han utropte seg selv til en «forkjemper» for «middelklassen».

Presset av journalister for å forklare nøyaktig hva som hadde fått NDP til å «rive» opp avtalen med Liberal Party, sa Singh at i samarbeidet med regjeringen hadde han innsett at Trudeau ikke kunne og ikke ville stå opp mot selskapenes interesser. Som om det noen gang kunne være noen tvil om at Trudeau, lederen av Liberal Party, lenge den canadiske styringsklassens foretrukne parti for nasjonal regjering, og sønn av en mangeårig antiarbeiderklasse-statsminister kunne være noe annet enn en hensynsløs representant for canadisk kapital.

I forrige måned gjorde Singh et nummer av å opponere mot Trudeau-regjeringens bruk av de vilkårlige fullmaktene til det ikke-valgte Canada Industrial Relations Board for å kortslutte kampen til 9 000 jernbanearbeidere mot operatørselskapene Canadian National og Canadian Pacific-Kansas City og beordre deres kontrakter diktert av en pro-arbeidsgiver voldgiftsdommer. NDP-lederen tok likevel ikke opp dette før han ble presset av en reporter mer enn en halvtime ut i pressekonferansen.

Der han framhevet hans påstand at NDP hadde oppnådd reelle gevinster «for folket» av partiets regjeringspakt med De liberale, pekte Singh gjentatte ganger på det nye føderale tannpleieprogrammet. Dette programmet har blitt løftet høyt av Globe and Mail, Bay Street’s tradisjonelle talerør, for å besørge en «mulig plan for reformen av det breiere helsevesenet». Dette er fordi det er behovsprøvd, inkluderer egenbetaling for alle unntatt de minst bemidlede, og opereres av et privat forsikringsselskap, Sun Life.

Mektige deler av styringsklassen er nå ivrige etter å se ryggen til Trudeau, og favoriserer en Poilievre-ledet regjering som vil forflytte seg enda mer aggressivt for å hevde canadiske imperialistinteresser globalt og mot arbeiderklassen hjemme. Derfor var det ingen overraskelse at mye av selskapsmediene, deriblant Globe, har ønsket NDPs oppheving av regjeringspakten med Liberal Party velkommen, og at deres journalister presset Singh til tydelig å si at han ville støtte et mistillitsforslag fra Conservative Party.

Men Singh nektet å bli låst fast eller å si når og under hvilke betingelser hans parti ville stemme for å felle Trudeau-regjeringen. Hva angår Bea Bruske, president for det føderale fagforbundet Canadian Labour Congress (CLC), ga hun en uttalelse onsdag kort etter at Singhs video ble utgitt, der hun hyllet Liberal-NDP-avtalen for å ha levert «landemerkegevinster» for arbeidende mennesker, berømmet Trudeau og Singh «for deres bestrebelser» og opponerte mot et «tidlig valg». «Canadas fagforeninger forventer at deres valgte representanter fortsetter å finne muligheter til å arbeide sammen,» erklærte hun.

Det er ingen tvil om at NDPs tilbaketrekking fra partiets regjeringsallianse med Liberal Party var tett koordinert med Bruske og CLC-lederskapet, som tidligere har skrytt av sin rolle for å være jordmor for den. Sist mandag, Labor Day, startet CLC en ny kampanje, «Arbeidere sammen: For en bedre overenskomst», som fgforbundet kalte «et arbeiderledet initiativ for å takle selskapsgrådighet, gjøre livet rimeligere, og holde antiarbeiderpolitikere ansvarlige.»

Kampanjekunngjøringen nevnte ikke Trudeau eller Liberal-regjeringen, men fordømte rundhåndet ytre høyre-lederen for Conservative Party.

På hans pressekonferanse torsdag forsøkte Singh å promotere NDP som det sanne alternativet til Conservative Party. Selv om Singh både før og etter de to siste føderale valgene erklærte seg åpen for å danne en koalisjonsregjering med Liberal Party å blokkere Conservative Party fra å komme til makten, erklærte han at han stilte til valg som statsminister og at det kommende valget ville komme ned til et valg mellom «Conservative-kutt» og NDP som ville «kjempe for å bringe tilbake håp ... håp (for et Canada) der middelklassen vil blomstre igjen».

Utvilsomt spiller også valgkalkyler inn her. NDP prøver å komme ut foran i den kommende valgkrangelen med deres tidligere Liberal-allierte om hvem som er best posisjonert til å «stoppe» Conservative Party og «Conservative-kutt». Men arbeiderbyråkratene er framfor alt motivert av deres frykten for at framveksten av det ytre høyre besørger ytterligere næring til en radikalisering av arbeiderklassen som truer med å unnslippe deres lammende grep.

Politiske utviklinger i Canada er i parallell med dem i USA, Frankrike og de andre europeiske imperialistmaktene. I flere tiår har «venstre» og «liberale» etablissementspartier, med støtte fra fagforeningene og pseudo-venstre, håndhevet kapitalistinnstramminger, som har resultert i stadig større sosial ulikhet og økonomisk usikkerhet, og forfulgt en politikk av aggresjon og krig som har spredt seg til en utviklende global krig.

I den grad arbeiderklassen blir forhindret, av de byråkratiske organisasjonene som feilaktig hevder å tale i dens navn, fra å fremme sitt eget sosialistiske alternativ til styringsklassens agenda for utrydding av arbeidernes demokratiske og sosiale rettigheter og krig, er det ytre høyre i stand til å gripe det politiske initiativet.

I likhet med de Trump-ledede republikanerne er Conservative Party, den canadiske styringsklassens tradisjonelle høyreorienterte regjeringsparti, i ferd med å bli et høyreekstremt parti, ettersom styringsklassen, uansett hvilket parti som har makten, i økende grad anvender autoritære styremetoder. Disse inkluderer å bryte streiker, påberope seg konstitusjonens «til tross for klausul» og å piske opp sjåvinisme – for å håndheve dens interesser.

En Poilievre-ledet Conservative-regjering ville utvilsomt vært den mest reaksjonære regjeringen i moderne canadisk historie. Denne trusselen kan ikke møtes ved å stemme på og støtte de parlamentariske manøvrene til høyreorienterte partier som NDP og Liberal Party, som er helt og holdent underordnet Canadas imperialistiske styringsklasse, og som med deres høyreorienterte politikk har et betydelig ansvar for Poilievres framvekst. Trusselen fra det ytre høyre kan bare avverges gjennom intensivering av klassekampen og utviklingen av en politisk og industriell arbeiderklasseoffensiv mot krig og innstramminger, og for arbeideres makt.