Tirsdagens debatt mellom Donald Trump og Kamala Harris var et fornedret skue som holdt opp et speil for et politisk system i ekstraordinær krise. Mellom fascisten Trumps gale og irrasjonelle ytringer og krigshisseren Harris’ tomme overfladiskheter presenterte debatten den amerikanske kapitalismens brutale ansikt.

Begge kandidatene, med hjelp fra ABC-moderatorene, var forsiktige med å unngå å diskutere noen av de brennende sosiale anliggendene som masser av arbeidende mennesker står overfor. Gjennom hele den 90 minutter lange debatten var det ikke en eneste diskusjon eller spørsmål om ulikhet, fattigdom, jobbkutt eller stagnerende lønninger. Ingen av kandidatene nevnte at 1 000 mennesker hver uke dør av Covid-19 og at pandemien fortsetter å spre seg gjennom arbeidsplasser og skoler.

Trump pekte på aksjemarkedets stigning under hans administrasjonen som bevis på hans «gode økonomi», mens Harris refererte til Goldman Sachs, den største amerikanske investeringsbanken, for å validere hennes økonomiske agenda. Ei stor sosial kløft skiller begge disse Wall Street-kandidatene fra realitetene de nederste 90 prosentene av befolkningen konfronterer.

Der han til tider kom over som fullstendig forvirret appellerte Trump til det formløse raseriet og frustrasjonen som eksisterer i landet. Han søker å lede dette vekk fra dets sanne kilde, kapitalistsystemet og styringsklassen, og mot immigrantarbeidere. Immigranter «strømmer inn i landet vårt fra fengsler og interneringer, fra mentalinstitusjoner og sinnsykeasyl», skummet han. «De kommer inn og de tar jobber som akkurat nå er okkupert av afrikaneramerikanere og latinamerikanere og også fagforeninger.»

Trump refererte gjentatte ganger til fascistprovokasjonen hans valgkamp initierte i forrige uke mot haitiske fabrikkarbeidere i den de-industrialiserte byen Springfield i Ohio, der lokale nynazister utløste et falsk rykte om at haitiske arbeidere stjeler familiers kjæledyr: «Se hva som skjer med byer over hele USA, sa Trump. «Ikke dra til Springfield. I Springfield spiser de hundene. Folkene som kom inn. De spiser kattene. De spiser kjæledyrene til menneskene som bor her.»

Trump representerer en bestemt form for amerikansk fascisme. Og uansett valgets utfall vil Trump og republikanerne ha mottatt rundt 70 millioner stemmer, feiet store deler av landet og vil kontrollere mange delstatsregjeringer og sannsynligvis ett eller begge kongresskamrene.

At Trump engang kan føre en valgkamp, enn si skaffe seg betydelig støtte, vitner om Det demokratiske partiets fullstendige politiske bankerott. Det demokratiske partiet er fiendtlig innstilt til å gjøre en brei appell til de sosiale aspirasjonene til massene av mennesker og underordner alt til amerikansk imperialismes krigsmål. Dette er ikke bare en feilslått taktikk, det er et uttrykk for Det demokratiske partiets klassekarakter, som representerer bankene og selskapene ikke mindre enn Trump og republikanerne gjør.

Harris’ debattopptreden, som hennes valgkamp som helhet, var rettet til Det republikanske partiet, militæret og det nasjonale sikkerhetsapparatet. Ikke bare unngikk hun bevisst å gjøre noen som helst appell til brei sosial motstand mot Trump, hun assosierte seg aktivt med noen av det 21. århundres mest forhatte politikere: «Jeg har faktisk støtten fra 200 republikanere som tidligere har arbeidet for president Bush, Mitt Romney og John McCain, inkludert støtten fra tidligere visepresident Dick Cheney og kongressmedlem Liz Cheney.»

Harris rettferdiggjorde Israels genocid i Gaza og truet krig mot Iran: «Den ene tingen jeg alltid vil forsikre dere om, jeg vil alltid gi Israel muligheten til å forsvare seg, spesielt når det gjelder Iran og enhver trussel som Iran og dets stedfortredere utgjør for Israel.»

Hun angrep Trump fra høyre på Kina, og hevdet at hans administrasjon «endte opp med å selge amerikanske halvlederchips til Kina for å hjelpe dem med å forbedre og modernisere deres militære», og fordømte Trump for å ha oppfordret til en forhandlet slutt på den USA-ledede krigen mot Russland i Ukraina.

Harris erklærte i hennes avsluttende bemerkninger: «Jeg tror på det vi kan gjøre sammen som handler om å opprettholde USAs posisjon i verden og sikre at vi har den respekten som vi med rette fortjener, inkludert respekt for vårt militære og sikre at vi har den mest dødelige kampstyrken i verden.»

Harris’ imperialistiske sabelrasling besørget Trump anledningen til å komme med en demagogisk appell til en voksende opposisjon mot USAs krig mot Russland. «Vi har ingen anelse om hva som skjer,» sa han, og bemerket at tapene på begge sider er langt høyere enn det som rapporteres i media. «Vi har kriger på gang i Midtøsten. Vi har kriger på gang med Russland og Ukraina. Vi kommer til å ende opp i en tredje verdenskrig. Og det vil bli en krig uten like på grunn av atomvåpen, våpnenes makt.»

Det faktum at Trump, selv en brutal imperialistpolitiker, kunne posere som en «fredskandidat» taler til en farlig dynamikk i topartisystemet der valget nærmer seg.

Den samme dynamikken ble vist da debattmoderatorene spurte kandidatene om kuppforsøket den 6. januar 2021. Trump karakteriserte hans rolle som «patriotisk» og vippet over til å angripe Harris på immigrasjon: «Jeg spør deg dette. Du snakker om Capitol. Hvorfor tillater vi disse millioner av mennesker komme gjennom på den sørlige grensa?»

Harris responderte med ei rekke overfladiske fraser, og presenterte 6. januar som en ting fra fortiden og ikke en advarsel om den nært forestående framtiden i 2024: «For alle som ser på og husker hva 6. januar var, jeg sier at vi ikke trenger å gå tilbake. La oss ikke gå tilbake. Vi går ikke tilbake. Det er på tide å bla om. Og hvis dét var ei bru for langt for dere, vel, det er en plass i kampanjen vår for dere. For å stå for landet. For å stå for vårt demokrati. For å stå for rettsstaten. Og for å få slutt på kaoset.»

Den 6. januar var i virkeligheten et stadium i en pågående og stadig tiltakende bestrebelse for å omvelte konstitusjonen og etablere et diktatur. Trump har lovet å ignorere resultatene av ethvert valg han taper, og republikanerne i Representantenes hus framsetter et lovforslag som krever at alle velgere skal bevise deres statsborgerskap – et forsøk som vil frata millioner av lavinntektsvelgere deres stemmerett, som ikke har pass eller enkel tilgang til fødselsattester. Selv om lovforslaget (kalt SAVE Act) sannsynligvis ikke vil bli til lov, er dets formål å tillate Trump å hevde at en demokratisk seier er illegitim fordi millioner av udokumenterte immigranter angivelig stemte. Timer før debatten la han ut på hans sosialplattform Truth Social: «DEMOKRATENE PRØVER Å ‹STUE› VELGERREGISTRERINGER MED ILLEGALE FREMMEDE. IKKE LA DET SKJE – STENG DET NED!!!»

Det gjenstår nå mindre enn åtte uker før den 5. november, og meningsmålinger viser et jevnt løp mellom disse to kandidatene for imperialistkrig og sosial kontrarevolusjon. Et tett løp er alt Trump trenger for å komme videre med hans back up-plan om å fordømme valget som en svindel og mobilisere hans støttespillere i domstolene og på gatene for å omstøte det.

Presidentkandidat Joseph Kishore for Socialist Equality Party utstedte en uttalelse etter debatten som fordømte begge partier.

«Tirsdagens debatt mellom Harris og Trump avslørte den reaksjonære karakteren til hele det politiske systemet og begge styringsklassens kandidater,» sa han. «Trump og Det republikanske partiet søker å bygge opp rammeverket for et autoritært regime, uansett hva som skjer i valget. Denne trusselen kan imidlertid ikke motarbeides gjennom støtte til demokratene, et parti for Wall Street og imperialisme.»

Kishore la til: «Alt er gjort for å utelukke enhver diskusjon om de reelle anliggendene. Begrepene ‹ulikhet›, ‹kapitalisme› og ‹sosialisme› ble ikke nevnt i debatten. Selv om hver meningsmåling viser brei misnøye med både demokratene og republikanerne, er alle andre kandidater ekskludert, inkludert Socialist Equality Party.»

Kishore pekte på den ekstreme sosiale krisa arbeiderklassen står overfor, inkludert «knusende gjeldsnivåer», «høye priser», «boligkostnader som gjør det umulig å ha råd til et hjem, eller husleiene», «stagnerende lønninger» og «masseoppsigelser».

Han konkluderte: «Den presserende oppgaven, i løpet av de neste åtte ukene og forbi, er å bygge et sosialistisk lederskap innen arbeiderklassen som artikulerer dens interesser i opposisjon til begge kapitalistpartiene. Bare på dette grunnlaget er det mulig å undergrave kreftene for reaksjon, diktatur og krig.»