Av alle sceneoppsettene i Det demokratiske partiets 200-år-gamle spilleplan for politisk bedrag er kanskje det mest utslitte trikset partiet utfører ved valg det der det portretterer sine kandidater som progressive, mens de forflytter seg stadig lenger til høyre.
Hvert valg tas det fram enorme ressurser for å fastslå at Al Gore, John Kerry, Barack Obama, Hillary Clinton eller Joe Biden er «mottakelige for press fra venstre». Med dette fikenbladet frigjøres kandidatene til å forfekte og vedta stadig mer høyreorientert politikk enn deres forgjengere, for å lansere nye og farligere imperialistkriger, og bane vei for massiv overføring av rikdom fra arbeiderklassen til de rikeste 10 prosentene.
I år har det tatt ei ekstra heftig sveiv av demokratenes Mighty Wurlitzer for å presentere Kamala Harris som en «progressiv», gitt hennes politiske historikk. Den tidligere aktoren og nåværende visepresidenten er medskyldig i Israels genocid i Gaza og foreslår å eskalere den USA-ledede krigen mot Russland. Hun har ført en valgkamp basert på appeller til republikanere, eksemplifisert av hennes hylling av støtten fra figurer som Liz og Dick Cheney. Hun har også plassert høyreorienterte angrep på immigranter i sentrum av hennes valgkamp.
I lys av dette har den iscenesatte bestrebelsen for å presentere Harris som en «venstreorientert» figur antatt en farseaktig karakter.
Bernie Sanders, som i økende grad spiller rollen som lojal hoffnarr for administrasjonen, ga Harris et patetisk forsvar under søndagens «Meet the Press». Da Kristen Welker spurte ham om Harris-valgkampens adoptering av stadig mer høyreorienterte posisjoner på anliggender som spenner fra helsetjenester til miljø, undergraver hennes progressive legitimeringer, svarte Sanders:
«Nei, jeg tror ikke hun forlater hennes idealer. Jeg tror hun prøver å være pragmatisk og gjør det hun mener er riktig for å vinne valget.» Han presenterte Harris som en motstander av «big money-interesser» i politikken, til tross for at hele hennes karriere har blitt finansiert av storselskaper. Han presenterte hennes historikk for å støtte for-profitt helsetjenester som «en annen tilnærming til å forflytte seg i retning av universelle helsetjenester».
På direkte spørsmål om han mente Harris var «progressiv», sa han: «Yeah, hennes synspunkter er ikke mine, men jeg anser henne faktisk som progressiv.» Da han ble presset på hvorfor han og Dick Cheney støtter den samme kandidaten, ga Sanders smiskende hyllest til den tidligere visepresidenten og arkitekten for det stjålne 2000-valget, og sa: «Jeg applauderer Cheneys for deres mot ved å forsvare demokratiet.»
Sanders’ bukking og skraping for Biden og Harris har generert betydelig motstand blant arbeidere og unge mennesker som en gang trodde på hans påstand om å være i opposisjon mot det politiske etablissementet. Sanders og hans medapologet for Biden-Harris-administrasjonen, kongressrepresentant Alexandria Ocasio-Cortez, har stemt for å bruke titalls milliarder på imperialistkrig mot Russland, bidratt til å forby en streik av jernbanearbeidere og har forsvart administrasjonen over hele linja.
Kapitalistpolitikere som Sanders og Ocasio-Cortez, lenge støttet av eller medlemmer av Democratic Socialists of America, var enda mer høyrøstede i deres forsvar av Joe Biden enn åpent konservative demokrater etter Bidens debattkollaps i juni.
Som et resultat har DSA kommet til å spille en mer prominent rolle i å presentere både Harris og Sanders som mottakelige for press. For dette formålet publiserte Jacobin en artikkel den 7. september av det prominente DSA-medlemmet Neal Meyer, med tittelen: «Venstresiden trenger en reell strategi for et Harris-presidentskap». Artikkelen var målrettet mot å støtte demokratenes PR-kampanje for å «reprofilere» Harris og støtte opp Sanders.
Artikkelen begynner med to løgner: «Der han driver valgkamp for Kamala Harris, legger Bernie Sanders fram en progressiv agenda for 2025. Det er et program som en Harris-administrasjon kan tenkes å stå bak, men Sanders og hans allierte trenger en måte å tvinge den til å gjør det.»
For det første, den eneste agendaen Sanders legger fram er full støtte til Biden-administrasjonen og Harris-valgkampen. Meyer blir tvunget til å erkjenne i artikkelen at «Borte er hans referanser til Medicare for All og Green New Deal. Det som er der i stedet er en mer begrenset plattform med krav,» der de fleste er «i demokratenes 2024-plattform». Sanders har med andre ord droppet alle unntatt de mest meningsløse og minimale oppfordringene til reformer, og har falt inn på linje bak lederskapet han en en gang foregav å opponere mot.
For det andre, en potensiell Harris-administrasjon vil ikke innføre noen vesentlige sosiale reformer, og Meyers påstand om det motsatte er ikke annet enn et forsøk på å underbygge illusjoner. Demokratene har fullstendig forlatt sosiale reformer i en slik grad at fascistbråkebøtta Trump feilaktig kan presentere Det republikanske partiet som arbeiderklassens parti.
Meyer har ingen problemer med å svelge sin stolthet og støtte Sanders’ dreining til høyre: «Mens mange på venstresiden – inkludert meg selv – savner den spennende visjonen fra Sanders’ 2020-valgkamp, har Sanders’ nye program en overbevisende logikk. Dersom Trump blir slått vil Harris bli president, og venstresiden og arbeiderbevegelsen vil trenge et sett med vinnbare forlangender å organisere seg rundt.»
Meyer rettferdiggjør dette med å hevde at Sanders forflytning til høyre øker sannsynligheten for at Harris vil vedta sosiale reformer. Dette er den ryggradsløse politiske logikken til Det demokratiske partiets ansatte og operatører. Det har ingenting med sosialisme å gjøre.
Meyer foreslår at venstreorienterte kritikere av Biden og Harris integrerer seg i Det demokratiske partiets apparat gjennom en prosess han kaller «forstyrrelser», en strategi han sier «kan anta mange former». For eksempel, spør han: «Kunne Sanders samle inn penger for å åpne kontorer, ansette arrangører og bygge medlemsbaserte valgkamper i distriktene og hjemdelstatene til disse konservative demokratene? Det ville legge et så stort press på disse politikerne, som de faktisk ville lytte til.» Dette er et forslag om å rette all sin politiske energi inn i Det demokratiske partiet.
Meyer kaster ikke bort noe tid før han hopper videre til pseudo-venstres favoritt trope i et ikke-president-valgår: Støtt kongressdemokrater i midtperiodevalgene! «Sanders og hans allierte, spesielt i arbeiderbevegelsen, trenger å se framover mot midtperiodevalgene i 2026» ved å støtte progressive demokrater i deres primærvalg, skriver Meyer. «Med Sanders og arbeideres støtte, kan en fornyet innsats som bringer inn grupper som DSA, grasrotsaktivister for Uncommitted-kandidater, og lokalsamfunn som organiserer bestrebelser for å ta på seg selskapsdemokrater, få virkelige bein.»
Spesielt har Meyer et spesifikt forslag om å lede det han kaller «uavhengige arbeiderkandidater», men han argumenterer for at dette bare burde gjøres «i røde delstater» [dvs. republikanske delstater]. Han sier det ikke åpent, men denne begrensningen er innrettet på å unngå å trekke stemmer vekk fra demokratiske kandidater ved generalvalg. «Amerikansk politikk ville sett veldig annerledes ut dersom Sanders fikk selskap i Senatet av bare en liten håndfull arbeiderstøttede uavhengige fra røde delstater.»
Meyer konkluderer med nok en gang å oppfordre hans lesere til å stemme på Harris i valget: «Demokratisk seier er langt fra sikker, og det er grunnen til at Sanders har vært ufortrøden i hans bestrebelser for å overtale arbeidende mennesker og venstresiden om at de må delta i kampen for å slå Trump.» Der han ikke overlater noenting til feiltolkning kaller Meyer dette en «veldig rimelig vurdering».
Ingenting Meyer skriver er originalt. Det hele er et oppstøt av det som sies hvert valgår. Men det faktum at disse løgnene i dag får en mer absurd karakter er et produkt av det voksende gapet mellom veksten av sosial opposisjon og den pro-korporative, pro-imperialistiske karakteren av denne 200-år-gamle institusjonen til den amerikanske styringsklassen.
Partiet som Meyer hevder bare venter på et lite dytt for å gjennomføre en venstreorientert agenda, fører for tiden en genocidal krig mot folket i Gaza, dreper 200 000 mennesker og avskjærer millioner fra mat og vann. Han bagatelliserer dette og skriver at «mange i Det demokratiske partiets politiske klasse er i det minste privat ukomfortable med Israels genocidale krig», som om de (ikke-eksisterende) private samvittighetskvalene til Capitol Hill-ansatte er noen trøst for innbyggerne i Gaza og på Vestbredden som fortsatt er i live. Meyer nevner ikke engang Biden-Harris-administrasjonens rolle i den eskalerende krigen mot atomvåpenbestykkede Russland. Han innrømmer at Harris «går til høyre på immigrasjon» og bemerker uten kritiske kommentarer at demokratene tror dette kan «vinne tilbake misfornøyde arbeiderklassevelgere».
DSA’s, Sanders’ og Ocasio-Cortez’ smisking avslører deres rolle som tannhjul i imperialistpolitikkens maskineri. De forsøker å promotere Det demokratiske partiet som et nedslagsfelt for å fange sosial opposisjon og lede den inn bak høyreorienterte kandidater for krig og ulikhet. Dette er kombinert med forsøk på å forby arbeidere på grunnplanet å styrte fagforeningsbyråkratiene som kveler deres kamper. Kampen mot imperialistkrig, kapitalistutbytting og forsvar av demokratiet krever en presserende nødvendig endring av politisk strategi: Den krever å bygge en massebevegelse i arbeiderklassen, utenfor og i opposisjon til de to partiene av Wall Street og Pentagon, og deres pseudo-venstre-vedheng.