En måned inn i Ukrainas invasjon av Russlands region Kursk har Moskva enda ikke fordrevet Kievs styrker. President Vladimir Putin og hans regjering som ikke klarte å forhindre den første erobringen av russisk territorium av en hær siden den andre verdenskrig, forsøker å håndtere fiaskoen.
Der han talte på torsdag insisterte Kreml-lederen at «fienden ikke har lykkes» i sitt mål om å tvinge omplasseringen av soldater vekk fra Donbass. Det russiske militæret har nå «stabilisert situasjonen» og «begynt gradvis å presse fienden ut av grenseterritoriene», hevdet Putin. Han påkalte russisk nasjonalisme og forsøkte å håndtere dyp folkelig harme over regjeringens fiasko, og erklærte at frigjøringen av Kursk var landets «hellige plikt».
På bakken ser det ut til at Ukrainas framrykking har blitt stanset og muligens til og med rullet litt tilbake. Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, som styrer med stadig mer autoritære metoder over et land der den arbeidende befolkningen i tiltakende grad opponerer mot krigen, hevder at hans styrker for tiden kontrollerer 1 000 kvadratkilometer russisk territorium. Dersom det er sann informsjon vil dette være en nedgang på 200 kvadratkilometer fra hva Kiev sa opprinnelig var erobret da deres troppene og stridsvogner 6. august presset forbi Russlands dårlig forsvarte grenser.
Kreml har vært taus om hvor mye territorium de har mistet kontroll over. I en tale til skoleelever i Tuva i Sibir denne uka, beskrev president Putin Ukrainas militære som «kjeltinger som kom seg inn i Russland», som om elitestyrkene bevæpnet av vestmaktene og trent av britene var beslektet med en gjeng omreisende banditter som angrep ei togvogn. Hans regjering har forsøkt å understreke suksessene til dens intensiverte angrep i Donbass, hvor selv ifølge pro-ukrainske vestlige medieberetninger, Kievs hær sliter.
New York Times beskrev i en artikkel på torsdag Ukrainas militære situasjon som «stadig mer vanskelig». Russiske styrker har klart å skape en «ei stor bule som strekker seg rundt 30 kilometer dypt gjennom sentrum av Ukrainas forsvarslinjer,» bemerket den. Washington-nyhetskanalen The Hill advarte samme dag at Kievs «gambling mot Russland risikerer å bli en tabbe». En artikkel den 2. september i Foreign Affairs forfattet av Michael Kofman og Rob Lee uttrykte også bekymring over Zelenskyjs «tynt strukkede linjer» og evnen til å rotere tropper ut av Donbass for å holde fast på russisk territorium.
Kreml hevder Ukraina har tapt 10 000 soldater i Kursk. Om det så er 20 prosent korrekt ville det utgjøre en stor andel av de 10 000 til 15 000 soldatene – hovedsakelig hentet fra elitestyrker – som Kofman og Lee anslår Kiev sendte inn.
President Zelenskyj bruker Ukrainas invasjon av Kursk og presset som bygges opp på landets militære – internt og ved fronten – til å kreve stadig flere våpen fra Ukrainas vestlige støttespillere og få autorisasjon til å lansere angrep dypere inn i Russland. Ukrainas okkupasjon av russisk territorium demonstrerer, uttalte Zelenskyj i slutten av august, at Putins «røde linjer» er en illusjon som ikke må tas på alvor.
Det samme poenget ble gjort tidligere denne uka av den russiske antiPutin-oligarken Mikhail Khodorkovsky – en av ei rekke utfordrere om makten dersom den nåværende innehaveren av Kreml skulle bli styrtet. Der han ulte for krig og kritiserte vestmaktene fra høyre, det vil si, for ikke å handle raskt nok på det faktum at Kursk-invasjonen viser at «ingen røde linjer er der [de] forestiller seg de er».
Zelenskyj-regjeringen mottar nå klarsignal fra NATO til å eskalere. Militæralliansens generalsekretær Jens Stoltenberg ønsket torsdag velkommen reduseringen av vestlige restriksjoner på Ukraina for å ramme mål inne i Russland og godkjente landets bruk av langtrekkende missiler. Dagen etter, under et møte mellom imperialistmaktene og Zelenskyj på flybasen Ramstein i Tyskland, kunngjorde USAs forsvarsminister Lloyd Austin nok ei pakke med militærbistand for Kiev på $ 250 millioner.
Uansett det kortsiktige reslutatet for Ukraina på slagmarka anser imperialistmaktene Russlands fiasko i Kursk som en enorm anledning til å fremme deres mål om å stykke opp hele landet. Dette ble presisert i en artikkel skrevet av statsviter Mark Katz, en stipendiat ved både Wilson Center og Atlantic Council, publisert i National Interest denne uka.
Han skriver: «I seg selv kan ikke den ukrainske okkupasjonen av russisk territorium i Kursk forurolige Putin så lenge. Men dersom det får andre aktører til å konkludere at Ukrainas Kursk-offensiv viser at Putin ikke er i stand til å respondere effektivt på hva enn de pønsker på, da kan Putin og hans generaler finne seg overveldet av kriser.» Katz gikk videre til å reise spørsmål ved Kremls evne til å holde på Tsjetsjenia, alle de muslimske republikkene i Russlands Nord-Kaukasus, Belarus, og Transnistria, den Moskva-allierte utbryterregionen i Moldova.
Innenlandsk arbeider den russiske regjeringen med å nedtone krisa i Kursk. Nyhetsdekning av regionen ville gi en inntrykket av at livet mer eller mindre går sin gang og at situasjonen for sivile er under kontroll. Nylige presseartikler har framhevet orkesterkonserter, datakurs for barn, åpningen av en fotoutstilling av store øyeblikk i landets militærhistorie, og denne ukas besøk av en viseminister ved regionens viktigste landbruksuniversitet. Statsminister Mikhail Misjustin kunngjorde nylig skatte- og forsikringsutsettelser for næringsvirksomheter i området, helseminister Mikhail Murasjko erklærte nettopp at Kursk-oblast er fullt ut besørget med medisiner, medisinsk utstyr og blodforsyninger, og at regjeringen angivelig allerede har delt ut 10 000 rubler ( $ 110) til 120 000 evakuerte. Dette er en ynkelig sum, som bare har blitt tildelt rundt to tredjedeler av de over 180 000 menneskene som måtte flykte fra invasjonen.
Innlegg på sosiale medier antyder at virkeligheten, spesielt for dem som er fanget bak frontlinja, er forferdelig. Et nylig opprop lagt ut på den sosiale mediekanalen Vkontakte appellerte til regjeringen om å redde folk fanget i seks landsbyer som ifølge oppropets forfatter er «uten vann, medisiner, lys og gass, og snart vil være uten mat og evne til å varme opp deres hjem». Oppropet, som ble signert av 1 000 mennesker i løpet av de første 24 timene etter at det ble lagt ut, lyder: «Dette er et rop om hjelp fra deres folk til dere! Ikke forlat deres folk, som har gjort deres valg for deres del! Vennligst gjør også deres valg til fordel for folket!»
Hundrevis, om ikke tusenvis, er savnet. Veldedighetsorganisasjonen LizaAlert for søk-og-redning ga denne uka ut en uttalelse som indikerte at av 918 rapporter den mottok om venner og slektninger som var fryktet savnet i ukrainsk-kontrollert territorium, hadde 698 fortsatt ikke kommet til rette og 5 var funnet døde. På fredag førte RIA-Novosti en historie om innbyggere i Kursk som leter etter deres kjære, med flygeblader over savnede personer som nå blir lagt ut på bussholdeplasser. En mann, som rapporterte at hans venn ikke hadde hatt kontakt med hans foreldre siden 10. august, sa til pressekontoret: «De sa da de dro til gården for å beskytte seg mot beskytning, og det er alt.»
En video dukket opp i midten av august som viste mishandlingen av en forvirret eldre mann som gikk nedover veien i filler. Han sier til de ukrainske soldatene: «Jeg har gått meg bort, jeg har prøvd i fem dager nå...» Iført hjelmer fra nazistenes SS håner de ham og sier: «Gå å drikk vodka.» «Russischer Schwein», erklærer de på tysk. Familien til mannen, identifisert som 74-år-gamle Aleksandr Gusarov, så videoen, men rapporterte at han fortsatt var savnet på det tidspunktet. Det ukrainske militæret er fullt av høyreekstreme, pro-fascistiske, anti-russiske styrker, som omfavner nazistenes store forbrytelser og deres kollaboratører i krigen mot Sovjetunionen der 27 millioner sovjetborgere ble drept.
Fra et historisk standpunkt har styringsklassen i Russland like mye ansvar for det som skjer i Kursk som den invaderende ukrainske hæren og dens NATO-støttespillere. De tidligere sovjetiske byråkratene som ble kapitalister oppløste i 1991 Sovjetunionen, og med det, det som gjensto av Den russiske revolusjonens erobringer. Dette innebar ikke bare å likvidere nasjonalisert eiendom og gjøre den om til en enorm brønn av profitt for en ny elite, men å bryte Sovjetunionen fra hverandre, utløse brodernasjonalisme og forvandle hele regionen til et objekt for imperialistenes erobring.
Invasjonen av Kursk bekrefter det faktum at landets regjerende oligarki, til tross for deres kombinasjon av appeller til russisk sjåvinisme og trusler om å slippe løs kjernefysisk utslettelse, først og fremst er opptatt av beskyttelsen av sine eiendeler. Der den mer enn noe annet frykter en mobilisering av arbeiderklassen, som ikke bare vil sikte mot imperialistmaktene, men også mot kapitalistsystemet, er den både uvillig og ute av stand til å forsvare arbeiderklassen mot imperialismens angrep.