Peru observerte i forrige uke offisielt tre dager med nasjonal landesorg etter at landets ekspresident og USA-støttede diktator, Alberto Fujimori, den 11. september døde av kreft i en alder av 86 år.
Den offisielle hyllesten, beordret av kuppregimet til president Dina Boluarte, avslørte både det fortsatte grepet av fujimorismo på Perus statsapparat 24 år etter diktatorens fall i vanære, så vel som de skarpe splittelsene i det peruanske samfunnet. På den ene siden ble Boluartes ordre om å sørge over en dømt krigsforbryter møtt av indignerte protester og avvising, mens på den andre siden tusenvis stilte opp i kø for å defilere forbi Fujimoris kiste, satt fram i kulturdepartementets bygning i Lima med en æresvakt fra hæren.
Boluarte, sammen med andre prominente statstjenestepersoner og ledere av politiske partier, valfartet til kista for å avlevere deres kondolanser til Fujimoris familie og politiske arvinger, først og fremst hans datter Keiko og sønn Kenji.
Med all rett burde Fujimori ha avgått i fengsel, etter å ha blitt dømt til 25 år for hans rolle i hans dødsskvadrons massakrer og den massive korrupsjonen begått i løpet av tiåret han styrte Peru, fra han overtok presidentskapet i 1990 og fram til hans diktatoriske regimes kollaps i vanære i 2000.
Han ble imidlertid løslatt gjennom en benådning utstedt i desember i fjor av tre medlemmer av Den konstitusjonelle domstolen, som nylig hadde blitt utnevnt til høyesterettsbenken, valgt av Kongressen basert på deres tilknytninger til Perus ytre høyre. Løslatelsen utløste protester, deriblant fra slektninger av ofrene for Fujimoris dødsskvadron, så vel som advarsler fra Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen om at Peru sto i strid med traktatene som etablerte den interamerikanske domstolen.
Løslatelsen markerte den andre gangen Fujimori hadde blitt innvilget en politisk motivert benådning. I desember 2017 ga daværende president Pedro Pablo Kuczynski Fujimori en humanitær benådning som syntes å være en politisk quid pro quo for at fujimorista partiet Fuerza Popular besørget de nødvendige stemmene i Kongressen for å blokkere Kuczynskis riksrettstiltale på anklager om korrupsjon. Den benådningen ble seinere omgjort av Perus domstoler, og eks-diktatoren ble i januar 2019 plassert tilbake bak murene.
Fujimori ble opprinnelig dømt i 2007, blant annet i forbindelse med to beryktede massakrer utført under hans presidentskap av Grupo Colina, en militær dødsskvadron som anvendte intimidering, terror og mord for å bringe til taushet og knuse opponenter av Fujimori-regimet.
I Barrios Altos-massakren i november 1991 massakrerte dødsskvadronen 14 mennesker, inkludert et åtte-år-gammelt barn, på en familiefest, etter angivelig å ha mottatt feilaktig etterretning om at medlemmer av geriljabevegelsen Lysende sti – Sendero Luminoso – møttes på lokaliseringen.
Den andre massakren som Fujimori ble dømt for fant sted i juli 1992, da ni studenter og en professor ved universitetet La Cantuta ble kidnappet, torturert og myrdet av dødsskvadronen.
Fujimori ble først valgt i 1990, der han vant med et skred i en andre valgrunde mot Mario Vargas Llosa, den kjente peruanske romanforfatteren og fanebærer for det tradisjonelle høyre. Fujimori, en landbruksingeniør og sønn av japanske immigranter, stilte som den angivelige representanten for vanlige folk mot Vargas Llosa, som tok til orde for en serie fritt markeds-«reformer» og privatiseringer for å bekjempe en rasende årlig inflasjonsrate på 2 000 prosent.
Til slutt innførte Fujimori, valgt med støtte fra de forskjellige stalinistiske, maoistiske og pabloistiske revisjonistiske organisasjonene som utgjør valgfronten Det forente venstre, Izquierda Unida (IU), enda mer vidtrekkende kontra-reformer beskrevet som «fujishock». I april 1992 gjennomførte han hans såkalte «auto golpe», eller selv-kupp, og påtok seg diktatoriske fullmakter i samarbeid med militæret, stengte ned Kongressen, innskrenket domstolenes makt og erklærte en unntakstilstand som suspenderte grunnleggende konstitusjonelle rettigheter.
Deretter lyktes han med å pålegge en 1993-konstitusjon som foreskrev vidtrekkende privatiseringer, tøylesløs profittjakt av utenlandsk-baserte multinasjonale selskaper og innenlandsk kapital, og sløyingen av det lille peruanske arbeidere nøt av sosiale rettigheter. Denne konstitusjonen, som forblir i kraft til i dag, blir av den peruanske styringsklassen og utenlandsk kapital ansett som hans primære bidrag.
Fujimori var i stand til å beholde en støttebase forankret i hans falske populistiske appell, hans angivelige temming av den økonomiske krisa og hans knusing av geriljabevegelsen Sendero Luminoso, som hadde fremmedgjort breie deler av befolkningen, deriblant med angrep rettet mot fabrikker og fagforeninger basert på den retrograde maoistiske teorien om en småbondebasert oppstand fra landsbygda som skulle omringe byene.
Det utviklet seg imidlertid til slutt ei voksende styringskrise ut fra den uhemmede korrupsjonen og politi-stat-represjonen som karakteriserte regimet. Dette eksploderte til overflata med lekkingen av en videotape som viste Fujimoris etterretningssjef, Vladimir Montesinos, som tilbød en bestikkelse på $ 15 000 til en lovgiver fra opposisjonen som motytelse for hans støtte. Det viste seg snart at det fantes hundrevis av slike opptak, som ble kjent som «vladivideos», som impliserte mange politikere, forretningsfigurer og medieeiere.
Det er en utbredt oppfatning at kilden til den lekkede videoen var den amerikanske Central Intelligence Agency (CIA), som hadde rekruttert Montesinos som en verdsatt «asset» på 1970-tallet, da han som ung hæroffiser kom til Washington for å tilby etterretning om peruanske anskaffelser av sovjetiske våpen. Under Fujimori framsto han som makten bak tronen, der han ledet det repressive apparatet med dødsskvadroners massakrer, attentater, kidnappinger, tortur og undertrykking av enhver politisk eller medieopposisjon som del av en «skitten krig» som krevde anslagsvis 70 000 liv.
Ansett som en nøkkelalliert i den amerikanske «krigen mot narkotika» som i økende grad ble påskuddet for USAs militære intervensjon i Latin-Amerika etter oppløsingen av Sovjetunionen, kom Montesinos på kant med hans CIA-sponsorer da det viste seg at han sluttet avtaler med narkotikasmuglere, der han brukte overvåkingsutstyr mot politiske motstandere heller enn mot for narkotikagjengene, puttet amerikanske finansmidler i egne lommer og solgte automatvåpen til FARC-geriljaen i Colombia, et sentralt mål for den såkalte narkotikakrigen.
Mens Montesinos, som i dag forblir i fengsel, og Fujimori begge i utgangspunktet hevdet at de selv hadde avdekket disse ulovlige aktivitetene, som de tilskrev andre, vokste stadig bevismengdene mot dem, som førte til at Fujimori flyktet fra landet for Japan og meldte hans fratredelse via faks. Da han i 2005 reiste til Chile med den tilsynelatende målsettingen å vende tilbake til det politiske liv, ble han utlevert til Peru og tvunget til å stå for retten.
I tillegg til 1993-konstitusjonen og ødeleggelsen av sosiale rettigheter for millioner av arbeidere, etterlater Fujimori seg en politisk kultur preget av virulent antikommunisme og hemningsløs korrupsjon. Hans type høyrepopulistisk politikk kombinert med kapitalistisk «fritt marked» økonomisk politikk og politistatsrepresjon har funnet gjenklang hos andre dagsaktuelle latinamerikanske figurer, som spenner fra fra Bukele i El Salvador til Milei i Argentina.
Boluartes erklæring om en offisiell sørgeperiode for Fujimori var delvis motivert av hennes behov for å imøtekomme Fuerza Popular, det største partiet i en Kongress som, i likhet med hennes presidentskap, har en enkeltsifret godkjenningsvurdering. Hun er også drevet til å forsvare Fujimoris forbrytelser som en presedens for å forsvare hennes egne, etter selv å ha kommet til makten gjennom et parlamentarisk kupp for deretter å hatt tilsyn med sikkerhetsstyrkenes massakre av nesten 50 mennesker involvert i ubevæpnede protester mot utskyvingen av Perus valgte president Pedro Castillo i desember 2022.
I tillegg til sorgen over Fujimori har den peruanske Kongressen og domstolene konstruert henleggelsen av en sak som involverer en genocidal kampanje med tvangssterilisering av urfolkskvinner i høylandet i Andesfjellene under diktaturet, og presset gjennom et amnesti for krigsforbrytelser og brudd på menneskerettigheter utført før 2002, som innvilget straffefrihet til alle militære og sivile kriminelle fra Fujimori-tiden.
Akkurat som Washington støttet Fujimori som en forsvarer av big business-interesser og som en heftig antikommunist, støtter de i dag det illegitime Boluarte-regimet, inkludert med militærhjelp og opplæring.
Avhengigheten av slike figurer for å forsvare deres profitter og strategiske interesser er et mål på den kombinerte krisa til amerikansk imperialisme og Latin-Amerikas innfødte styringsklasser. Voksende økonomisk krise og den uopphørlige pådriveren til global krig skaper forutsetningene for framveksten av ei kraftig ny bølge av revolusjonære kamper fra arbeiderklassen i Peru og over hele regionen.
Det som kreves er et nytt revolusjonært lederskap basert på assimileringen av de bitre lærdommene fra det 20. århundre og dedikert til foreningen av kampene til latinamerikanske arbeidere med deres motstykker i Nord-Amerika og internasjonalt i den felles kampen for sosialisme. Dette betyr å bygge seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale over hele halvkula.