The Party is Always Right: The Untold Story of Gerry Healy and British Trotskyism av Aidan Beatty. Pluto Press, 2024, London.
Professor Aidan Beattys bok The Party is Always Right: The Untold Story of Gerry Healy and British Trotskyism er et ondsinnet stykke politisk bestillingsverk som utgir seg for å være en biografi. Boka diskrediterer sin forfatter og oppfyller ingen av standardene forventet av det som annonseres som et akademisk verk. Boka er ikke noe av det slaget. Beatty har produsert en grov hets mot trotskisme og dens historiske bestrebelser for å bygge et revolusjonært parti forankret i marxistisk teori og basert på arbeiderklassen.
Historikere som tar på seg den slitsomme og vanskelige oppgaven å skrive en seriøs biografi – blant de vanskeligste av sjangere – introduserer ofte deres verk med et forsøk på å forklare for deres leserne hvorfor de tok fatt på et prosjekt som vanligvis krever år med intensiv forskning. Når subjektet for studien er en politisk figur, er interaksjonene mellom individet og epoken han eller hun levde i uhyre komplekse. Det er en dyp sannhet i munnhellet at en mann ligner tiden han lever i mer enn han ligner sin far. Det kreves en enorm mengde arbeid, for ikke å nevne en beherskelse av det historiske landskapet og intellektuell finesse, for å forstå et annet menneskes historisk betingede personlighet, psykologi, motivasjoner, mål, idealer, beslutninger og handlinger.
Hvorvidt forfatterne beundrer eller forakter deres subjekt, de er likevel forpliktet til i historiske begreper å forstå personen de skriver om. Når forfatteren oppriktig beundrer sitt subjekt, må han eller hun fortsatt beholde en kritisk distanse som unngår en nedstiging til hagiografi. De store biografiene om politiske figurer – Samuel Barons studie av Plekhanov, J.P. Nettls to bind om Rosa Luxemburg, Isaac Deutschers Trotskij-trilogi – klarte å opprettholde en objektiv holdning til subjekter de åpenbart følte stor empati for. Kanskje enda mer utfordrende var oppgaven Ian Kershaw stod overfor, som viet mange års arbeid til å studere og forklare de ideologiske, politiske og psykologiske motiveringene til en av historiens verste massemordere, Adolf Hitler.
I forordet til Profeten ubevæpnet, det andre bindet av hans Trotskij-biografi, mintes Isaac Deutscher Carlyles beskrivelse av oppgaven han sto overfor som biograf av Oliver Cromwell. Som Carlyle med lederen av Den engelske revolusjonen, måtte Deutscher slepe lederen av Oktoberrevolusjonen «ut fra under et fjell av døde hunder, en enorm last av bakvaskelse og glemsel.»[1] Beatty har satt seg fore å gjøre akkurat det motsatte. Hans mål er å begrave Healy under så mye møkk og slim som Beatty har vært i stand til å samle. Det er ikke et spor av vitenskapelig objektivitet, enn si intellektuell integritet, i verket Beatty har produsert. Det var heller ikke hans intensjon å skrive en legitim biografi. Hans prosjekt er svøpt i et kalkulert bedrag. Under bokas Acknowledgements, som går forut for teksten, skriver Beatty: «Jeg kan ikke huske når jeg for første gang hørte om Gerry Healy, men helt i begynnelsen av 2020 hadde jeg begynt å samle materiale om ham ...» [s. ix] Denne bedragerske uttalelsen er Beattys tildekking av hans virkelige grunner for å skrive denne boka. En viss sannhet i reklame er på sin plass.
Beatty snublet ikke, som han feilaktig hevder, over navnet Gerry Healy i 2020. Fra 2014 til 2018 arbeidet Beatty som en adjunkt akademiker på Wayne State University i Detroit, hvor Socialist Equality Party og partiets ungdomsorganisasjon, International Youth and Students for Social Equality, har vært aktive i årevis – og har distribuert litteratur, holdt ei rekke godt annonserte offentlige møter og rekruttert medlemmer. Deres tilstedeværelse på WSU-campusen har blitt bittert motarbeidet av Democratic Socialists of America, som har gått så langt som å forespørre campus-sikkerhetsstyrkenes tjenester for å forstyrre aktiviteten til SEP og IYSSE. Beatty var, mens han foreleste på Wayne State, medlem av Metro Detroit Democratic Socialists of America, som fungerer som et supplement til Michigan Democratic Party. Ifølge KeyWiki-oppføringen om Michigan DSA (som identifiserer Beatty som et medlem): «Democratic socialists i det sørøstlige Michigan besitter et nivå av innflytelse i Michigan Democratic Party som mange amerikanske venstreorienterte drømmer om.»
Beatty, som nå bor i Pittsburgh, hvor han foreleser på Carnegie Mellon University, er et aktivt medlem av DSA og en bitter motstander av trotskisme, som han identifiserer med en tilslutning til den ortodokse marxismens klassebaserte politikk. Beattys omfattende Twitter/X-arkiv inkluderer tallrike reposteringer av uttalelser fra og hyllester til Alexandria Ocasio-Cortez, Bernie Sanders og andre prominente representanter for Det demokratiske partiet.
En fraksjonspolemikk for DSA
Det er åpenbart at narrativet presentert av Beatty der han forklarer hans boks opprinnelser er basert på ei løgn, der formålet er å presentere som et vitenskapelig arbeid en fraksjonsmotivert politisk polemikk.
Beatty hevder at utbruddet av Covid-19-pandemien i 2020 uventet ga ham «mye tid på mine hender» og dermed gjorde det mulig for Beatty «å dykke lenger og lenger inn i Workers Revolutionary Party’s (WRP) verden.» [s. ix] Dette er et uredelig narrativ, motbevist av Beattys egen beretning om hans karriere. Fra 2016 til 2023 var han intenst engasjert i å utforske, skrive og redigere hans bok, med tittelen Private property and the fear of social chaos, som ble utgitt i fjor.
Så langt fra å ha hatt mye ledig tid hevdet Beatty i det sistnevnte verkets Acknowledgements: «Jeg fullførte de endelige revisjonene i et ekstra soverom omgjort til et kontor og virtuelt klasserom midt under Covid-19-pandemien.»[2] Forfattere av akademiske arbeider vil attestere det faktum at sluttfasen av å forberede en tekst for publisering er nervepirrende og krever intens konsentrasjon. Så hvordan klarte professor Beatty, som også henleder hans leseres oppmerksomhet til kravene på hans tid som følge av foreldreforpliktelser, å utforske og skrive og gjete gjennom publiseringsprosessen et helt annet prosjekt – om et emne han hevder ikke tidligere å ha visst noe om – mens han samtidig var engasjert i å skrive ei annen bok, som inntok den sentrale plassen i hans akademiske karriere?
Ytterligere spørsmål må reises om finansieringen av dette prosjektet. Han skriver i bokas Acknowledgements: «Min forskning i Storbritannia ble finansiert av Programmet for jødiske studier og World History Center ved University of Pittsburgh, som var sjenerøse nok til å se dette prosjektets jødiske, israelsk-palestinske og globale forbindelser.» Professor Beatty unnlater å identifisere karakteren av disse «globale forbindelsene» og hvordan han klarte å overbevise organisasjoner med utpregede sionistiske sympatier om å finansiere en biografi om en irskfødt trotskist som utrettelig forsvarte det palestinske folkets kamp mot den israelske statens undertrykking. Man tviler på at disse institusjonene fryktet at Beatty ville levere et sluttprodukt som viste sympati for Healys politikk. Beatty burde besvare disse spørsmålene ved å gjøre teksten av hans søknader om finansiering tilgjengelig.
Utgravingen og akkumuleringen av skitt krever ikke bare den finansielle støtten fra institusjoner med dype lommer. Det tar også tid og krefter. Beatty hadde åpenbart betydelig bistand fra DSA. Beatty sikret seg også støtte fra Pluto Press, forlaget for en politisk tendens grunnlagt for mer enn 45-år-siden av fraksjonelle motstandere av Healy, Workers Revolutionary Party og ICFI.
På akkurat samme tid da Beatty var engasjert i hans «forskning», postet ledende DSA-medlemmer på Twitter memes av isøkser og feiret attentatet på Leo Trotskij. Denne obskøne kampanjen var av et så omfattende omfang at SEP den 22. mai 2021 sendte et åpent brev til Maria Svart, DSAs nasjonale direktør, med krav om at DSA «utvetydig fordømmer og trekker tilbake Twitter-innleggene og uttalelser i alle andre media, som gjenoppliver stalinistiske løgner og feirer attentatet av Trotskij.» Brevet fortsatte: «DSA må gjøre det klart at forplantningen av stalinistiske løgner, og dermed sanksjoneringen ikke bare av fortidens, men også framtidens angrep på trotskistbevegelsen, ikke vil tolereres og er uforenlig med medlemskap i organisasjonen.»
Brevet til Svart, som jeg skrev i egenskap av å være SEPs nasjonale styreleder, hevdet:
Det essensielle politiske formålet med deres kampanje mot trotskisme er 1) å forgifte den politiske atmosfæren innen DSA med reaksjonær antimarxistisk skitt tilegnet fra stalinisme, og 2) å trekke til DSA sosialt tilbakestående personer som trekkes til den antikommunistiske, sjåvinistiske og – la oss ikke gå rundt grøten – antisemittiske underteksten i fordømmelsene av Leo Trotskij. Bedømt ut fra de tweets som er lagt ut til støtte for DSA-ledernes angrep på Trotskij, tiltrekker kampanjen seg rundt din organisasjon ekstremt reaksjonære elementer, som ikke burde ha noen plass i en reelt progressiv, enn si sosialistisk organisasjon.[3]
Ms. Svart svarte ikke på dette brevet og trakk heller ikke tilbake angrepene. Beattys øvelse i karaktermord begynte mens disse angrepene pågikk, og er åpenbart en fortsettelse av den samme operasjonen. Healy er bare den nærmeste målskiva. Det breiere formålet med Beattys frastøtende narrativ er å fordømme trotskisme og forsøkene på å bygge et revolusjonært sosialistisk parti av arbeiderklassen. Som Beatty hevder, hans biografi
er også, mer alvorlig, en historie om trotskisme, den politiske tradisjonen som fødte Healy som en aktivist og som han også, i sin tur, hjalp til å (gjen)skape. Det er en advarende historie om tendensen trotskisme alltid har hatt til splittelser og personlig fiendskap og om de iboende feilene i «demokratisk sentralistiske» partier som ofte ikke tåler noen dissens, og til og med kan fungere som inkubatorer for menn av en rovdyrkarakter som Gerry Healy. [s. xvi-xvii]
Beattys smussfylte, bitre og fornærmende utsagn består nesten utelukkende av en resirkulering av fordømmelser og regelrette løgner sirkulert av bitre fiender av Healy, som bringer personlige ag til torgs, hvorav de fleste forlot sosialistisk politikk for tiår siden, og har utviklet seg til virulente antikommunister.
Beattys verk påminner Marx’ beskrivelse av Daily Telegraph: «Ved hjelp av et kunstig system av skjult rørlegging tømmer alle Londons toaletter deres fysiske avfall ut i Themsen. På samme måte tømmer verdens kapital ut alt sitt sosiale avfall gjennom et system av gåsefjær [penner], og det renner ut i en stor sentral avis-cloaca – Daily Telegraph.»[4] Der han håner avisas skruppelløse og skandalefremmende innehaver, Levy, skrev Marx at hans ferdigheter «består i avisas evne til å pirre med en råtten eim, å snuse den ut hundre kilometer unna og å tiltrekke den».[5]
En beskrivelse som treffer Beatty og hans bok. Han, også, er en stor «sniffer», som forfølger Healys spøkelse hvorenn Beattys nese fører ham. Jo mer historien stinket, desto ivrigere var han etter å fange den og inkludere den i hans verk. For dette formålet la Beatty, i løpet av hans eksersis i «odorografi», til og med ut ei melding på internett, der han ba Healy-hatere komme fram og besørge ham materiale. Og, selvfølgelig, han fant mange patetiske små hjelpere, et broket mannskap av politiske non-entiteter som var ivrige etter å få deres individuelle elendighetsberetninger på trykk og udødeliggjort av professor Beatty. Hadde han sendt dem et personlig velkomstkort, kunne det godt ha inkludert setningen, som Marx mintes i hans svar til Levy, var postet ved inngangen til de offentlige toalettene i det gamle Roma: «Her … er det tillatt å lage vonde lukter!»[6]
En biografi uten historie
Beatty begynner hans tekst med den følgende erklæringen: «Dette er ei bok om en autoritær og fornærmende irlender ved navn Gerry Healy, og om den politiske verden han hjalp å skape ...» [s. xvi] Denne frasen aleine er tilstrekkelig til å diskreditere påstanden at Beattys verk er en legitim biografi. Hvem ville ta alvorlig en «biografi» som begynte: «Dette er historien om en sexbesatt fornærmende kvinnebedårer med navn John Fitzgerald Kennedy», eller «Dette er historien om en alkoholisert manisk-depressiv med navn Winston Churchill.» Bøker som dette har blitt skrevet, men de gir seg ikke ut for å være vitenskapelige anstrengelser, og de avfeies av kunnskapsrike kritikere.
Enda mer absurd, fra standpunktet av virkelighet og legitim biografi, er Beattys påstand at hans bok «handler om den politiske verden han [Healy] hjalp å skape ...» [s. xvi] Helt fraværende fra Beattys beretning er enhver diskusjon, enn si analyse, av den verden som skapte Healy. Dette er ei bok uten historisk kontekst. Bortsett fra å besørge noen få dårlig kildebelagte detaljer om Healys familiebakgrunn, er det ingen oversikt over Irland av 1913, hans fødselsår og de 10 årene som fulgte. De sosiale betingelsene i Irland, Påskesøndag-revolusjonen og utbruddet av borgerkrigen, årene med britisk terror, dannelsen av Republikken, den irske nasjonalismens politikk, splittingen av landet og tidens ledende politiske personligheter, alt av det er ignorert. Navnene James Connolly, Michael Collins og Éamon de Valera dukker aldri opp. Alle de grunnleggende spørsmålene relatert samspillet mellom objektive betingelser og et individs liv, som ville opptatt en seriøs biograf blir av Beatty ignorert, til tross for hans eget irske opphav.
Beatty ikke bare utelater Irlands historie; han legger lite merke til den som gjelder England, hvor Healy tilbrakte praktisk talt hele hans voksne liv. Beatty skriver praktisk talt ingenting om den britiske arbeiderbevegelsens tumultuariske historie. De politiske og sosiale begivenhetene som formet arbeiderbevegelsen der Healy skulle spille en så framtredende rolle forblir unevnte: Sviket av Den britiske generalstreiken i 1926, Labour Party-leder Ramsay MacDonalds inntreden i Den nasjonale koalisjonsregjeringen i 1931, og denne regjeringens beryktede «kutting av ledighetstrygden» fortjener ikke en eneste setning.
Trotskij skrev mye om britisk politikk og åndsliv. Hans viktigste verk om britisk historie, politikk og landets klassekamp, Where is Britain Going?, skrevet kort forut for Den britiske generalstreiken, er ikke inkludert i Beattys bibliografi. Beatty refererer heller ikke til trebindssamlingen av Trotskijs skrifter om Storbritannia, som på 1970-tallet ble utgitt av New Park, forlaget til Workers Revolutionary Party.
Hva angår etterkrigstidens Labour og fagforeningshistorie, blir også dette stort sett ignorert. Det massive Labour-valgskredet i 1945 – med konsekvenser som spilte en vesentlig rolle i konfliktene som oppsto i den britiske trotskistbevegelsen – berettiger bare noen få setninger. De store konfliktene i det kvarte århundret som fulgte, og de underliggende politiske spørsmålene, blir enten fullstendig ignorert eller håndtert på den mest overfladiske måten. Navnene Clement Attlee, Aneurin Bevan og Harold Wilson forekommer ikke i Beattys tekst. Den berømte venstre labouristen Michael Foot, som Healy hadde omfattende forbindelser med på 1950-tallet, fortjener en enkelt nevnelse. De mange streikene og sosiale kampene der Healy spilte en stor rolle, blir så godt som ignorert. Innholdet i publikasjonene grunnlagt av Healy og Socialist Labour League – Newsletter og Workers Press – er knapt referert.
Beattys neglisjering av den nasjonale konteksten av Healys arbeid er enda mer iøynefallende i hans behandling av de avgjørende internasjonale anliggendene, fundamentalt for enhver diskusjon om trotskistbevegelsen. Trotskistbevegelsens historiske opprinnelser er knapt referert. De teoretiske og politiske kampene som utviklet seg innen Det russiske kommunistpartiet, som ga opphav til Venstreopposisjonen ledet av Trotskij i 1923, blir så godt som ignorert. Konflikten mellom Opposisjonens perspektiv og det sovjetiske byråkratiet ledet av Stalin behandles i én enkelt setning: «I opposisjon til den stalinistiske posisjonen om at USSR skulle utvikle sosialisme i ett land, tok trotskister til orde for permanent revolusjon, der kommunisme ville spre seg raskt og globalt.» [s. 3] Denne vulgære forenklingen, skrevet på nivået av en tenåring på ungdomsskolen, vitner om Beattys uvitenhet om emnet han later til å behandle.
Trotskistbevegelsen oppsto som respons på monumentale politiske hendelser som skulle bestemme løpet for det 20. århundres historie, som i tillegg til Den britiske generalstreiken inkluderer Den kinesiske revolusjonens nederlag i 1927, nazismens katastrofale seier i Tyskland, Den spanske revolusjonens nederlag, og Moskva-prosessene og stalinistisk terror. Disse verdenshistoriske hendelsene blir alle så godt som ignorert. I den grad de i forbifarten nevnes, er det kun med det formål å kaste mistanke, uten den minste troverdige dokumentasjon, på Healys motiver for å slutte seg til trotskistbevegelsen.
I håndteringen av Healys politiske aktiviteter ignorerer Beatty ganske enkelt tre sentrale hendelser i førstnevntes politiske karriere: 1) Healys rolle, under den amerikanske trotskistpioneren James P. Cannons lederskap, i grunnleggelsen av Den internasjonale komitéen i 1953, i kampen mot pabloisme; 2) Healys bemerkelsesverdige intervensjon i Det britiske kommunistpartiets krise i 1956 og 1957 etter den sovjetiske statslederen Nikita Khrusjtsjovs avsløring av Stalins forbrytelser; og 3) Healys politiske lederskap fra 1961 til 1963 av opposisjonen innen Den internasjonale komitéen mot den prinsippløse gjenforeningen av det amerikanske Socialist Workers Party med det pabloistiske Internasjonale sekretariat.
Beattys utelatelser er ikke et spørsmål om forglemmelser. De er bevisste. Beatty berettiger kynisk biografiens manglende referanse til dokumenter: «Alle historikere er, på en eller annen måte, kjent med problemet av en mangel på arkivkilder,» skriver Beatty. «Trotskisme … reiser et motsatt problem. I stedet for mangel av dokumentasjon som bevismateriale, det er for mye av det.» [s. xx]
Dokumentarisk bevismateriale utgjorde et problem for Beatty fordi den skriftlige dokumentasjonen motsier og er uforenlig med det fraksjonelle narrativet han hadde fore å konstruere. Beatty hadde ikke til hensikt å skrive en biografi basert på akademisk forskning, og bestemte seg for å løse problemet med «for mye» faktamateriale ved å begrense bruken av arkivmateriale til et minimum, og basere seg på sladder som han presenterer som «muntlig historie».
Invektiver og politisk forvrengning
Resultatet av denne «metoden» er ikke en biografi, men en skrekkhistorie, der en reell politisk figur reduseres til en monstrøs karikatur, og historien til den britiske trotskistbevegelsen blir framstilt som en forskrekkelig Grand Guignol, dvs. sosialistbevegelsen slik den kan forekomme i den forvrengte fantasien til en ondsinnet antikommunist. Som Beatty skriver i det andre avsnittet i hans forord, hans biografi om Healy er «en historie om vold og skandaler, seksuelle overgrep, kulter, konspirasjonsteorier, villedede kjendiser, og muligens også internasjonal spionasje og mord ...» [s. xvi]
Kryssilden av invektiver fortsetter: «Som en kjent Dickens-arketype ble Healys fysiske stygghet ofte påkalt som et tegn på en dypere, mer grunnleggende politisk og moralsk stygghet.» [s. xvi] Healy som Fagin, Sweeney Todd og Jack the Ripper. Alt dette kan avvises som oppstøt fra en forfatter totalt oppslukt av personlig hat mot hans subjekt.
For å skape bildet av Healy som et monster er Beatty tvunget til å fjerne ett element som er avgjørende for en biografi: en faktisk nøyaktig og objektiv rekonstruksjon av subjektets liv. Leseren vil ikke lære noe i Beattys bok om Healy, en figur som var en sentral aktør i alle de store kampene og debattene som den britiske og internasjonale arbeiderklassen har vært konfrontert med i nesten et halvt århundre. Født i Galway, Irland, steg Healy fra en ung migrantarbeider i England under Den store depresjonen til å bli britisk trotskismes fremste figur i etterkrigstiden. I lange år kjempet Healy utrettelig for å forsvare det revolusjonære perspektivet for arbeiderklassens makt mot stalinisme, sosialdemokratisk reformisme, pabloistisk opportunisme og relaterte former for småborgerlig radikal politikk.
I stedet for nøye utforskede og underbygde fakta spinner Beatty ut et nett av antakelser. Gjennom hele boka spekulerer han på hva Healy «sannsynligvis visste», «sannsynligvis foretrakk», «kan ha» gjort, «tilsynelatende ønsket» eller, mest forbløffende, «muligens kanaliserte». [side 49, 75, 76, 100, 138]
Beattys referanser til faktiske hendelser i Healys liv innebærer generelt en forvrengning av hans underliggende politiske motivasjoner. Ett grelt eksempel er Beattys kommentar til Healys forsøk på å verve seg til militæret under den andre verdenskrig. Han skriver: «Hvordan dette stemte overens med hans trotskistiske opposisjon mot krigen var uklart, selv om hans politiske forviklinger betydde at han ble avvist for militærtjeneste og følgelig aldri måtte adressere denne åpenbare dobbeltmoralen.» [s. 10]
Det var ingen som helst dobbeltmoral involvert i Healys forsøk på å verve seg, som var helt i samsvar med krigstidsprogrammet til Den fjerde internasjonale og Workers Internationalist League (WIL) som Healy var medlem av.
Trotskij og Socialist Workers Party var uforsonlige opponenter av pasifisme, og avviste som et prinsipp at partimedlemmer skulle unndra seg verneplikt og militærtjeneste. De insisterte at partimedlemmer i militær alder, under betingelser med universell militær verneplikt i krigstid, skulle delta i erfaringen til massen av arbeiderklasserekrutter. Basert på Overgangsprogrammet, Den fjerde internasjonales grunnlagsdokument, og diskusjoner mellom Trotskij og James P. Cannon, vedtok SWP det som ble kjent som Den proletariske militærpolitikken. SWP, under Trotskijs veiledning, utarbeidet et omfattende program av krav som medlemmene skulle føre kampanje for blant deres klassebrødre som tjenestegjorde i militæret.
I The History of British Trotskyism to 1949 gjennomgikk Martin Upham i detalj Den proletariske militærpolitikken og dens implementering i Storbritannia. Han forklarer at «Trotskij hadde vært involvert i en lengre diskusjon med SWP-medlemmer om holdninger til krigsforberedelse. Han frarådet å unndra seg militærtjeneste, og argumenterte for å bruke militær opplæring til å tilegne seg våpenferdigheter.» Upham skrev:
Behovet for et positivt program i krigstid gjorde et dypt inntrykk på WIL, og fra sensommeren 1940 forsøkte organisasjonen å motvirke embryonal vichyisme med dets Militære politikk: valgte offiserer, statlig finansierte og fagforeningskontrollerte opplæringsskoler, offentlig eierskap av våpenindustrien og en klasseappell til tyske soldater.
Uphams studie er tilgjengelig på nettet og er til og med oppført i Beattys bibliografi.[7] Men på en måte som er typisk for Beattys metode, og i samsvar med hans forsøk på å sverte Healy, ignorerer han fakta presentert i Uphams studie og spekulerer om at Healys forsøk på å verve seg «kanskje» var motivert av et ønske om «en mer stabil inntekt som en gift mann …» [s. 10]
Beatty sparer ingen krefter på å baktale Healy og fabrikkere et bilde av mannen og partiet han ledet, som ikke har noen likhet med virkeligheten. Der han forsøker å diskreditere trotskistbevegelsen i det stort sett student og middelklasse dominerte miljøet i DSA, skriver Beatty: «Det var også en generell homofobi innen partiet, eller i beste fall, en apati til homofile anliggender.» [s. 86] Han hevder, uten noen støttende bevis: «Da to kvinner ba om å få bli med i partiet og avslørte for Healy at de var lesbiske, ikke bare avviste han dem, men hånet dem også for andre partimedlemmer.» Denne historien er ganske sikkert ei ondsinnet løgn.
Den blir motsagt av en artikkel, referert av Beatty, om emnet homofili som ble publisert i The Newsletter, de britiske trotskistenes organ, i utgaven av 14. september 1957. Det var en lang kommentar til den nylig utgitte Wolfenden-rapporten, som oppfordret til opphevelse av de drakoniske lovene som kriminaliserte homofil sex. The Newsletter rapporterte prominent om og støttet funnene og anbefalingene i rapporten, og sammenlignet homofili med «andre grunnleggende menneskelige aktiviteter, som å spise og sove». The Newsletter uttalte klart og tydelig: «Homoseksualitet er vanlig ikke bare gjennom hele menneskeheten og menneskehetens historie, men observeres ofte blant høyerestående dyr.»[8] Den insisterte at det ikke fantes noen forsvarlig grunn til å forfølge mennesker for det som er normal menneskelig opptreden. Mens Beatty refererer denne artikkelen, gir han en feilaktig framstilling av innholdet, der han siterer deler av en setning ute av kontekst for å gi inntrykk av at de britiske trotskistene anså homofili som en «uheldig del av individet». [s. 86]
Til tross for de britiske trotskistenes mangeårige og offentlige opposisjon mot forfølgelse og stigmatisering av homofili, promoterer Beatty den falske påstanden fra en av hans intervjuobjekter at «homofile mennesker ikke engang fikk lov til å bli med, på grunn av en antagelse om at de kunne bli utpresset av staten.» Ingen dokumenter er, eller kunne bli, presentert, for å støtte denne bakvaskelsen.
Healy var en sosialist, ikke det tilbakestående beistet som blir presentert i Beattys narrativ. Sosialister hadde så langt tilbake som på slutten av 1800-tallet, som respons på saken om Oscar Wilde, fordømt forfølgelsen av homofile. Bolsjevikregimet opphevet lover som kriminaliserte homofili. Healys egen holdning til homofili kombinerte hans marxistiske syn med en brei og sympatisk holdning til kompleksiteten i menneskelig atferd.
Verken SLL eller WRP motsatte seg opptak av homofile i partiet og dets lederskap. En slik reaksjonær holdning ville vært uforenlig med trotskistbevegelsens forsvar av demokratiske rettigheter og dens motstand mot alle former for undertrykkende forfølgelse. Dessuten var det velkjent for trotskister av Healys generasjon at Rudolf Klement, Den fjerde internasjonales sekretær, som i 1938 ble myrdet av stalinistene, var homofil. På møter i WRP holdt årlig for å hylle minnet om Trotskij og andre av Den fjerde internasjonales martyrer, var Klements portrett alltid blant de prominent framviste.
En biografi om Gerry Healy ... uten Healys ord eller stemme
Nesten helt fraværende i Beattys bok er Healys ord og stemme. Praktisk talt ingenting av det Gerry Healy skrev eller sa i løpet av en karriere i revolusjonær sosialistisk politikk som strakk seg over mer enn et halvt århundre, framkommer i Beattys biografi. Den endelige referansen til noe Healy skrev framkommer på side 41 av bokas 148 tekstsider. Beatty nevner i forbifarten at Healy «var i stand til skrifter av høy kvalitet» [s. 16], men han besørger ingen eksempler.
På et punkt skriver Beatty at det var «en merkelig smiskende tone i mange av Healys brev til SWP» [s. 17] i perioden med hans nære samarbeid med Cannon på 1940- og begynnelsen av 1950-tallet. Beatty presenterer ingen eksempler som støtter denne påstanden. Han unnlater også å referere korrespondanse mellom Cannon og Healy, spesielt under kampen mot pabloistene, som reflekterte sistnevntes modenhet som politisk leder og var en betydelig faktor for Healys voksende prestisje og autoritet i Den fjerde internasjonale.
Beatty tillater ikke Healys stemme å bli hørt fordi den avslører en uhyre intelligent og gjennomtenkt mann med stor erfaring og en subtil forståelse av problemene som oppstår i utviklingen av et revolusjonært partis kader og byggingen av et kollektivt lederskap. Et brev fra Healy til Cannon, skrevet 21. juli 1953, midt under kampen mot Pablos forsøk på å likvidere Den fjerde internasjonale, vitner om Healys eksepsjonelle egenskaper som politisk leder:
Av erfaring har vi lært at en nasjonal seksjons styrke ligger i dens kaders modenhet. Modenhet kommer fra den kollektive måten en kader fungerer på. Dette, som du vet, oppstår ikke fra den ene eller den andre personens glans i et bestemt felt. Det oppstår fra det historiske utvalget av hengivne mennesker som supplerer hverandres talenter ved å lære å arbeide som et team. I likhet med utviklingen av selve klassekampen er utviklingen til de som utgjør kaderen ujevn. Du finner mennesker som har mange svakheter i noen retninger, som spiller en sterk positiv rolle i kaderen. Dette er faktisk ikke bare kaderens store styrke, men også dens svakhet. En ansvarlig, moden leder har til enhver tid disse tingene fast i sine tanker.
En annen faktor som spiller en rolle er kadrens mottakelighet for endringer i den politiske situasjonen. Noen personer har en ganske god sans for dette, og besørger nyttige bidrag for å hjelpe kaderen videre. Likevel er det noen ganger mulig å finne, hos kamerater som lett foretar dreininger, en viss feberhete som kan komme fra en grunnleggende ustabilitet forankret i klassespørsmål. En erfaren kader kontrollerer fra tid til annen disse manifestasjonene, og gjør det mulig for den eller de berørte kameratene å gå videre i retning et nytt, mer framskredent utviklingsstadium. På den andre siden, en kader vil alltid inneholde slike mennesker fordi de er en vesentlig refleksjon av utviklingen av klassen selv.
Erfaring har lært oss at byggingen av en kader tar tid og mange erfaringer. Til tross for den brannfarlige internasjonale situasjonen kan man ikke ta snarveier i kaderbyggingen. De to tingene er faktisk dialektisk relaterte. Jo mer eksplosiv situasjonen er, jo mer erfaren må en kader være for å håndtere den. Den lange tiden det tar å utvikle en kader begynner da å gi store utbytter. Det som tidligere så ut til å være en lang vanskelig prosess, endres nå til det motsatte.
De av oss som har gått gjennom denne prosessen i nasjonale seksjoner er kjent med dens forviklinger. På grunn av sin enorme kollektive kraft er en kader også et intrikat instrument. Den kloke lederen må være årvåken for behovet for skarpe endringer, og det som er viktig, er måten å forberede kaderen på slike endringer. Han må kjenne sine folk, og hvordan han noen ganger kan hjelpe «etternølerne» over kneika. Lederskap er ikke bare et spørsmål om teoretiske evner, man må kjenne kadren.
… Et nasjonalt lederskap må lære å kjenne sitt land og seg selv, et internasjonalt lederskap må kjenne verden og legemliggjøre de nasjonale seksjonenes kollektive erfaring.[9]
Beattys nekting av å referere fra Healys dokumenter, brev og taler, betyr at den virkelige individuelle personligheten ikke kommer til syne i hans bok. Det er praktisk talt ingen diskusjon om, eller engang referanser til, kampene Healy ledet og politikken han kjempet for. Beatty tilbyr ingen realistisk beskrivelse av Healys politiske persona.
Beatty refererer faktisk til rekrutteringen av velkjente forfattere og kunstnere til partiet. Han er spesielt fiksert på skuespillerinna Vanessa Redgraves medlemskap. Men Beatty forsøker ikke å forklare hva det var med Socialist Labour League på slutten av 1960-tallet og med Healy selv, som førte til at en betydelig seksjon av intellektuelle og kunstnere tilsluttet seg partiet.
Trevor Griffiths, Healy og The Party
Beatty refererer kort til The Party av den avdøde sosialistiske dramatikeren Trevor Griffiths. Stykket ble urframført i London i 1973. Det er basert på en serie fredagskveldsmøter, med deltakelse av Healy, kjent i stykket som John Tagg, med intellektuelle og kunstnere mot bakteppet av de revolusjonære begivenhetene i Frankrike i mai-juni 1968. Healy-Tagg-karakteren ble framført av sir Laurence Olivier, som i seg selv ikke bare er en indikasjon på alvoret i Griffiths drama, men også på kompleksiteten av Healys personlighet. En skuespiller av Oliviers kaliber ville ikke ha vært nødvendig for å skildre den todimensjonale demonen Beatty har tryllet fram.
Griffiths skuespill fokuserte på middelklassens intellektuelle og kunstneres respons på de enorme sosiale omveltningene på 1960-tallet. Healy-Tagg er invitert til å delta på en samling av dette miljøets medlemmer. Tro mot formen, den eneste linja fra stykket sitert av Beatty er den nedsettende kommentaren fra en kynisk karakter, en middelklassefeminist, som beskriver Tagg – før han ankommer møtet – som «irrelevant» og «en brutal drittsekk».
Stykkets dramatiske høydepunkt, som Griffiths mintes i 2008 i et intervju [10] gjennomført av David Walsh, kunstredaktør for World Socialist Web Site, er Taggs svar til en av deltakerne, som har presentert en demoralisert analyse av den politiske situasjonen basert på Det nye venstres ideologi fra den perioden. Gjennom hele den intellektuelles lange diskurs, avvisende overfor arbeiderklassen og full av referanser til Marcuse og andre helter fra småborgerlig radikalisme, lytter Tagg taust. Til slutt, ved diskursens konkludering, reiser Tagg seg fra hans stol og svarer på middelklassens kritikk av perspektivet for arbeiderklasserevolusjon. Som husket av Griffiths i 2008-intervjuet, «overtar Healy-Tagg møtet. Er møtet på en måte, og holder en tale som varer i 22 minutter, uavbrutt. Som så visst er, siden [George Bernard] Shaw, den lengste politiske talen som noen gang er holdt på den britiske teaterscenen.»[11]
Det er på sin plass å sitere lengre fra denne talen. Griffiths deltok på mange av de uformelle samlingene, og Tagg-talen er i stor grad en transkripsjon av Healys bemerkninger. Talen er en opptegnelse ikke bare av Healys bemerkelsesverdige intellektuelle dybde og veltalenhet, selv når han snakker ekstemporært, men også av hans innsiktsfulle vurdering av middelklassens intelligentsias krise:
Hvis vår analyse er riktig går vi inn i en ny fase i den revolusjonære kampen mot kapitalismens krefter og strukturer. Misnøyen er utbredt: i London, i Paris, i Berlin, i de amerikanske byene; hvor enn du bryr deg om å se, borgerlige institusjoner er under vedvarende og ofte voldelige angrep. Nye krefter reiser seg, for å kaste seg inn i kampen. Spørsmålet er: Hvordan kan de bringes til å hjelpe revolusjonen? Eller er de rett og slett dømt for alltid til bare å være «protester» som den «repressive toleransen» til «senkapitalistiske» samfunn vil absorbere og gjøre impotente? (Pause.) Vi vil trenge litt teori for å besvare slike spørsmål. Men jeg mistenker at teorien ikke vil være helt i samsvar med det vi har hørt forklart av vår kamerat her i kveld. (Pause.)
Det er noe dypt trist ved den analysen. Og om jeg kan tillates en liten digresjon, den ser ut til å reflektere en grunnleggende tristhet og pessimisme i dere selv. Dere er intellektuelle. Dere er frustrerte over den ineffektive karakteren av deres opposisjon mot tingene dere avskyr. Deres viktigste våpen er ordet. Deres protest er verbal – det må den være: den sliter seg ut ved gjentakelse og fører dere ingen vei. På en eller annen måte føler dere – og det grundig – at for at en protest skal være effektiv, må den være forankret i det sosiale livets realiteter, i en nasjon eller et samfunns produktive prosesser. I 1919 gikk Londons havnearbeidere til streik og nektet å laste ammunisjon for De hvite hærene som kjempet mot Den russiske revolusjonen. I 1944 nektet havnearbeidere i Amsterdam å hjelpe nazistene med å transportere jøder til konsentrasjonsleirer.
Hva kan dere gjøre? Dere kan ikke streike og nekte å håndtere amerikanske cargoer før de kommer seg ut av Vietnam. Dere er utenfor den produktive prosessen. Dere har bare ordet. Og dere kan ikke få det til å bli gjerningen. Og fordi menneskene som har makten virker lite ivrige etter å bruke den, utvikler dere denne … kynismen … denne forakten. Dere sier: Arbeiderklassen har blitt assimilert, korrupt, demoralisert. Dere peker på bilen hans og huset hans og hans pensjonsordning og hans respektabilitet, og dere avskriver ham.
Dere bygger en hel teori rundt det, og dere fyller den med storslåtte fraser som «episentre» og «neokolonialisme». Men grunnleggende sett er det dere gjør, at dere finner en syndebukk for deres egen frustrasjon og elendighet, og så begynner dere å støtte feltet: svarte, studenter, homofile, terroristgrupperinger, Mao, Che Guevara, hvem som helst, bare så lenge de representerer en undertrykt minoritet fortsatt i stand til raseri og med behovet for selvhevdelse. (Pause.)
Vel. Hvilke arbeidere har dere snakket med nylig? Og hvor lenge? Hvordan vet dere at de ikke er like frustrerte som dere? Spesielt de unge, som tar bilene og smulene fra bordet for gitt? Om de ikke tilfredsstiller dere, hvorfor skulle de tilfredsstille menneskene som faktisk skaper rikdommen i utgangspunktet? Dere tar utgangspunkt i antakelsen at bare dere er intelligente og følsomme nok til å se hvor slett kapitalistsamfunnet er. Tror dere virkelig den unge mannen som tilbringer hele livet i monotont og dehumaniserende arbeid, ikke også ser det? Og på en måte dypere, mer sårende? (Pause.)
Plutselig mister dere kontakten – ikke med ideer, ikke med abstraksjoner, konsepter, fordi de tross alt er deres gjengse virkemidler. Dere mister kontakten med sosialismens moralske røtter. I en objektiv forstand, dere slutter faktisk å tro på et revolusjonært perspektiv, på muligheten for et sosialistisk samfunn og skapelsen av det sosialistiske mennesket. Dere ser vanskelighetene, dere ser kompleksitetene og motsetningene, og dere nøyer dere med dem, som et slags spill dere kan spille med hverandre. Til slutt lærer dere å nyte deres smerte; å trenge den, slik at dere ikke har annet å tilby deres borgerlige jevnbyrdige enn en slags moralsk utmattelse.
Dere kan ikke bygge sosialisme på utmattelse, kamerater. Shelley drømte om mennesket «septerløst, fritt, uomskrevent, likestilt, klasseløst, stammeløst og nasjonsløst, fritatt for all tilbedelse og ærefrykt». Trotskij så for seg det vanlige sosialistiske menneske på nivå med en Aristoteles, en Goethe, en Marx, med stadig nye topper som hever seg over disse høydene. Har dere i det hele tatt noe bilde å tilby? Spørsmålet gjør dere forlegne. Dere har pådratt dere sykdommen dere prøver å kurere. (Pause.) Jeg kalte dette en digresjon, men på en måte beskriver den veldig nøyaktig vanskeligheten jeg opplever når jeg prøver å hanskes med kameratens … analyse.[12]
Healy-Tagg fortsetter med å gjennomgå arbeiderklassens revolusjonære kamper i løpet av det forrige halve århundret og den katastrofale innvirkningen av stalinismens og sosialdemokratiets forræderi. Han insisterer på den essensielle rollen av revolusjonært lederskap, og understreker at «disse lederskapene vil utvikle seg fra nye revolusjonære partier som igjen vil basere seg i og på klassen de søker å lede. Det er bare ett slagord som er verdt å si i denne spesielle historiske sammenhengen. Det er: ‹Bygg det revolusjonære partiet.› Det er ikke noe annet slagord som overhodet kan ha forrang.»
Han avslutter med ord som adresserte småborgerlige venstreintellektuelles politiske og moralske dilemma:
Partiet betyr disiplin. Det betyr selvgransking, kritikk, ansvar, det betyr veldig mange ting som strider mot vestlige borgerlige intellektuelles tradisjoner og verdier. Det betyr å være bundet i og av et felles formål. Men framfor alt betyr det bevisst å skille dere selv fra de tidligere påstandene om deres tid og moralske forpliktelse til personlige relasjoner, karriere, framgang, rykte og prestisje. Og fra min begrensede omgang i det intellektuelle sjiktet i Storbritannia, jeg ville si det var det største hinderet å krysse. Se for dere et liv uten godkjenning fra jevnbyrdige. Tenk dere et liv uten suksess. Den intellektuelles problem er ikke visjon, det er forpliktelse. Dere nyter å bite hånda som mater dere, men dere vil aldri bite den av. Så de modige og tåpelige ungdommene i Paris vil nå holde hodet fram for batongen og rope deres gale slagord for natta. Men det vil ikke stoppe dem fra å ta eksamen og seinere innta deres posisjoner i sentrene for styringsklassens makt og privilegier.[13]
Healy-Taggs kritikk av småborgerlige radikaleres selvsentrerte individualisme, som ei kort stund driver med sosialistisk politikk før de går videre til å gjøre karriere, er enda mer relevant i dag enn den var på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. Hvor betimelig en gjenopptakelse av dette stykket ville være, kanskje med den briljante skuespilleren Brian Cox som påtar seg rollen som Tagg.
Beattys misbruk av «muntlig historie»
Beatty avviser helt fra begynnelsen av seriøs arkivbasert forskning eller andre standardelementer i akademisk arbeid, og rettferdiggjør hans biografi som et legitimt produkt av muntlig historie. Selvsagt, biografer bør, om mulig, gjennomføre intervjuer med personer som er kjent med subjektet. Men historikeren må gjennomføre slike intervjuer kritisk. Ikke alle vitnesbyrd er pålitelige. Intervjuobjektets relasjon til subjektet må vurderes nøye. Historikeren må kunne skille mellom smiger og bakvaskelse, mellom fakta og sladder, mellom sannhet og løgn. Historikeren må avgjøre om påstandene til den ene eller den andre intervjupersonen er pålitelige, om de støttes av bevis av mer objektiv karakter, det vil si dokumenter.
I en rettssak er ikke alt av vitneforklaring tillatt. Det finnes bevisregler hvis formål er å forhindre at upålitelige og udokumenterte vitnesbyrd og til og med direkte løgner, villeder en jury.
Reglene observert av Beatty har den stikk motsatte hensikten: det eneste vitnesbyrdet Beatty tillater å inngå i bevis og blir presentert for leserne, er det fra hatere av Healy. Beattys prosedyre kan oppsummeres som følger: «Dersom du ikke har noe godt å si om Healy, er jeg lutter øre.» I et innlegg på sosiale medier som oppfordret til informanter, lovet Beatty at «alle intervjuer vil bli håndtert med største forsiktighet, ingen intervjuer vil bli gjort offentlig tilgjengelige og de kan tas opp anonymt.» Dette er den typen løfte FBI gir til mafia-informanter. Bruken av anonyme vitner i det som utgir seg for å være en biografi utelukker verifiseringen av uttalelser og påstander fra akademikere og lesere.
Beatty fikk det han lette etter. Vitnesbyrd som Beattys muntlige historie er basert på består utelukkende av påstander framsatt av Healys politiske fiender, og hvis subjektive hat mot Healy er innebygd i deres avvisning av revolusjonær politikk for tiår siden. Selv om jeg var blant dem som ble kontaktet av Beatty for et intervju, brøyt han brått av kontakten – «Jeg avslutter denne samtalen» var hans siste tekstmelding den 5. mai 2022 – etter at Beatty innså at jeg ikke ville besørge ham skitten han var ute etter.[14]
Et eksempel på Beattys skruppelløse misbruk av «muntlig historie» som et virkemiddel til å fylle hans narrativ med påstander mot Healy som er helt ubegrunnede, er hans beskrivelse av relasjonen mellom Healy og hans kone Betty. Han skriver: «De [Healy og hans kone] hadde stort sett vært fremmedgjort for hverandre siden tidlig på 1970-tallet; Betty hadde visstnok en gang fortalt Mike Banda at Gerry Healy var ‹en galning› og følte en viss skyld for at hun, ved å støtte ham økonomisk, hadde muliggjort ham.» [s. 131]
«Visstnok en gang fortalt» betyr at det ikke er noe pålitelig bevis for at Betty Healy noen gang kom med en slik uttalelse. Fotnoten som følger med denne uttalelsen refererer til memoarene til eks-WRP-medlem Clare Cowen, My Search for Revolution, der hun skriver at hun «husket noe Aileen [Jennings] hadde fortalt meg. Betty hadde advart Mike og Tony mange år tidligere: ‹Du er bundet til en galning.›»[15] Så ved å rekonstruere grunnlaget som Beatty introduserer «galning»-anklagen mot Healy på viser det seg at han baserer seg på Clare Cowens erindring av det hun hadde blitt fortalt av Aileen Jennings. Det er ikke klart hvor Jennings hadde fått vite om Betty Healys angivelige advarsel. Kom den fra Betty Healy selv? Fra Michael eller Tony Banda? Eller kanskje fra noen, uidentifisert, som en av Banda-brødrene kan ha formidlet denne historien til? Vi er i riket av doble, triple eller til og med firedoble påstander, og har ingen måte å vite om denne belastende uttalelsen noen gang ble avgitt.
Etter å ha introdusert den totalt ubegrunnede «galning»-påstanden, fortsetter Beatty: «Ifølge Dave Bruce, Betty Russell [Healy] ‹foraktet grundig› Gerry, ‹men ikke så mye som hun foraktet hans supportere›, og hun prøvde på en kodet måte å advare folk om ham. Bruce sier at han har gode minner om Russell.» [s. 131]
Beatty introduserer ingen verifiserbare bevis som kan underbygge Bruce’ utrolige uttalelse. Sa Betty Russell Healy direkte til Bruce at hun ‹foraktet› hennes mann? Hvorfor skulle hun gi så intens personlig informasjon til et medlem av WRP-staben som var rundt 35-år-yngre enn henne? Kjente Betty Healy David Bruce så godt at hun ville betro ham private følelser som hun ellers bare kommuniserte «på en kodet måte»? Historien er helt utrolig, og dens bruk av Beatty vitner om hans mangel på intellektuell integritet og hans boks forringede karakter.
Basering på Tim Wohlforths bakvaskelser
I tillegg til intervjuene han gjennomførte med Healy-hatere baserer Beatty seg sterkt på en antikommunistisk traktat med tittelen The Prophet's Children: Travels on the American Left, av avdøde Tim Wohlforth, en tidligere leder av Workers League (WL) som, etter alvorlig kompromittering av partiets politiske sikkerhet, forlot WL, dreide skarpt til høyre, fordømte trotskistbevegelsen som en «kult», og til slutt utviklet seg til en åpen tilhenger av amerikansk imperialisme, og i 1996 skrev et essay som agiterte for USAs bombing av Serbia, med tittelen «Give War a Chance».
Prominensen som blir gitt til Wohlforths fordømmelse av Healy er et grelt eksempel på Beattys bevisste forfalsking av den historiske opptegnelsen. Som del av et langt kapittel som utelukkende er viet til å framstille Healy som en voldelig og paranoid diktator, presenterer Beatty følgende beretning om hendelsene rundt Wohlforths fjerning fra stillingen som nasjonalsekretær i Workers League (forgjengerpartiet til SEP) i august 1974:
WRPs amerikanske søsterparti, Worker’s [sic] League, utviste sin egen leder, Tim Wohlforth, i 1974 da det ble oppdaget at hans partner, Nancy Fields, hadde en fremmedgjort onkel som arbeidet for CIA. Wohlforths beretning om dette er genuint urovekkende (og bekreftes av Workers League-medlem Alex Steiner, som også var tilstedeværende). Healys beskyldninger ble framsatt under et scenestyrt trekk mot Wohlforth på et internasjonalt partimøte i Montreal. Etter å ha tillatt spenningene å bygge seg opp over flere dager, slapp Healy til slutt hans bombe under et maratonmøte som varte ei hel natt, da deltakerne var gråøyde og utslitte og mer tilbøyelige til å gå med på Healys handlinger. CIA-forbindelsen var imidlertid ei felle. Wohlforth hadde observert på et internasjonalt møte noen måneder tidligere, i april 1974, at Healys utrensking av Thornett hadde avskjært hengivne og dyktige partimedlemmer og følgelig skadet WRP på et avgjørende tidspunkt av tidlig utvikling. Healy tolererte ikke slik kritikk. Hans vilje til å bruke vold mot hans tidligere kamerater, allerede en veletablert egenskap, kom mer til overflata i WRP. [s. 62-63]
Det er ikke en eneste sannferdig eller faktisk nøyaktig uttalelse i avsnittet sitert over. Beattys presentasjon er en grotesk forfalskning av de veldokumenterte omstendighetene rundt Wohlforths fjerning fra stillingen som Workers Leagues nasjonalsekretær. Ettersom Wohlforths bok er det publiserte verket som oftest refereres av Beatty, knuser den omfattende bruken av det forvrengte narrativet hans egen troverdighet.
For det første, et mindre poeng, sommerskolen ble ikke holdt i Montreal, men i Sainte-Agathe, som ligger rundt 96 kilometer nord for byen. Langt viktigere, verken Wohlforth eller Nancy Fields ble utvist fra Workers League. En måned etter at han ble fjernet fra stillingen som nasjonalsekretær, sendte Wohlforth et brev til Workers League’s politiske komité, datert 29. september 1974, hvor han kunngjorde hans fratredelse fra Workers League. Dette brevet er publisert i bind syv av Trotskyism Versus Revisionism. Det samme bindet inkluderer svaret sendt av daværende ICFI-sekretær Cliff Slaughter til Wohlforth, datert 6. oktober 1974, som oppfordret Wohlforth til å trekke tilbake hans fratredelse. Wohlforth svarte aldri på dette brevet. Wohlforth meldte seg i stedet igjen inn i Socialist Workers Party, hvorved han avviste hans tidligere 14 år med politisk kamp mot SWPs svik mot trotskisme, og et parti han ble utvist fra i 1964. Fields, som hadde avbrutt all kommunikasjon med WL, meldte seg også inn i SWP.
Trotskyism Versus Revisionism, bind syv, er inkludert i Beattys bibliografi. Hans beslutning om å ignorere dokumentene i dette bindet gjør hans narrativ desto mer bedragersk.
Beretningen besørget av Beatty om møtet der nasjonalkomitéen i Workers League stemte enstemmig for å fjerne Wohlforth fra stillingen som nasjonalsekretær og suspendere Nancy Fields fra medlemskap, er fullstendig falsk. Men før vi går videre til tilbakevisingen av Beattys narrativ er det nødvendig å gjennomgå hendelsene, basert på publiserte dokumenter, som førte til beslutningene tatt av WLs nasjonalkomité den 31. august 1974.
I løpet av de 12 månedene som gikk forut for WL-sommerskolen (ikke et «internasjonalt partimøte») i august 1974, opplevde partiet ei ødeleggende organisatorisk krise som ble utløst av den plutselige eleveringen av Nancy Fields sommeren 1973 inn i lederskapet av Workers League. Endringen i hennes politiske status var i sin helhet basert på innledningen av en intim relasjon mellom Fields og Wohlforth i juli 1973.
The Fourth International and the Renegade Wohlforth, publisert av Workers League i 1975, besørget en detaljert beretning om det organisatoriske kaoset utløst av Fields med støtte fra Wohlforth, som hadde abdisert hans eget politiske ansvar da han fokuserte på hans personlige relasjon:
Uansett hvor hun dro, Fields etterlot seg et spor av politisk ødeleggelse. Hun ble Wohlforths uatskillelige reisefølge og øksekvinne. De fløy landet rundt for tusenvis av dollar i en ødeleggelsesoperasjon som Workers League aldri hadde sett maken til. De la ned avdelinger, truet medlemmer med utvisninger og brukte de råeste fraksjonsintrigene for å drive kamerater ut av Workers League.
Wohlforth og Fields’ såkalte «nasjonale turnéer» hadde mer en karakter av ei bryllupsreise enn en politisk intervensjon.[16]
I et brev til Gerry Healy datert 19. juli 1974 besørget Wohlforth en detaljert beretning om den organisatoriske ødeleggelsen av Workers League – uten, imidlertid, å besørge noen informasjon om den sentrale rollen Nancy Fields spilte i denne ekstreme krisa.
Som svar på spørsmålet om at du kommer til vår leir og konferanse, la meg bare gi deg litt informasjon om the League. Den har gått gjennom en veldig bemerkelsesverdig periode. Jeg har antatt at siden «X» [referansen er til redaktøren av Bulletin, Lucy St. John] sluttet for omtrent halvannet år siden, har rundt 100 personer forlatt the League. Tallet refererer bare til personer som har vært i partiet i noen tid og har spilt viktige roller, ikke de som drifter inn og ut, den vanlige utsorteringen av medlemskap. Hovedtyngden av disse menneskene forlot i perioden med forberedelsene til og siden sommerleiren i fjor, som var det avgjørende vendepunktet i the League’s historie.
Selv dette tallet viser ikke den fulle innvirkningen av prosessen. Nesten halvparten av dem som forlot var fra New York City. Nesten halvparten av nasjonalkomitéen og den politiske komitéen var involvert. Så godt som hele ungdomslederskapet var også involvert. …
Vi er, selvfølgelig, veldig mye av en skjelettbevegelse i disse dager ... Vi er så godt som utradert hva angår intellektuelle – en stor jævla desertering. Det som gjøres på denne fronten må jeg gjøre sammen med Nancy. Vi har ingenting lenger på universitetene – og jeg mener ingenting. Partiet er ekstremt svakt på utdanning og teoretiske spørsmål. …
Hva angår fagforeningene, vårt gamle, i utgangspunktet sentristiske arbeid i fagforeningene, spesielt SSEU, har kollapset nettopp på grunn av vår kamp for å endre dens karakter og dreie seg til ungdommen.[17]
Ankomsten av dette brevet satte alarmklokker i gang i London. Healy ba Wohlforth komme til London for å diskutere situasjonen i Workers League. Under diskusjoner som ble holdt med Wohlforth i midten av august 1974, spurte Healy om Nancy Fields’ rolle i partilederskapet, som Wohlforth hadde valgt til å ledsage ham som delegat til en konferanse i Den internasjonale komitéen som ble holdt i april 1974. Hennes deltakelse hadde overrasket det britiske lederskapet, da Fields ikke hadde noen betydelig politisk historie i Workers League og var helt ukjent for ICFI-lederskapet.
Med all hans enorme erfaring med revolusjonær politikk, som strakk seg over mer enn fire tiår, bemerket Healy sammentreffet med Fields’ plutselige elevering til en posisjon av enorm autoritet og den ekstreme krisa i Workers League. Wohlforth ble 18. august 1974 spurt direkte om han hadde noen grunn til å tro at Fields kunne ha forbindelser til staten. Wohlforth svarte at det ikke var noen grunn til å tro at det fantes noen slik sammenheng. Wohlforth løy faktisk til Healy og andre medlemmer av WRP-lederskapet som var til stede under denne diskusjonen. Wohlforth visste, men hadde valgt ikke å avsløre, at Fields hadde de tetteste familieforbindelser med et høytstående medlem av US Central Intelligence Agency.
I løpet av uka som fulgte innhentet det britiske lederskapet informasjon om Fields’ familiebakgrunn som var blitt skjult av Wohlforth.
Workers League-skolen i 1974
Sommerskolen til Workers League ble avholdt i løpet av den siste uka av august 1974. På grunn av det massive tapet av medlemskap var det utilstrekkelig med kadre til å besørge veiledning for det store antallet arbeiderklasseungdom som deltok. Wohlforth selv hadde verken forberedt en politisk rapport eller noen forelesninger. En kaotisk situasjon utviklet seg da den gjenværende kadren i partiet sleit med å opprettholde disiplin i leiren.
I motsetning til Beattys påstand om at Healy hadde tillatt «spenninger å bygges opp over flere dager», ankom Healy skolen 30. august 1974. Den kvelden holdt nasjonalkomitéen (NC) et møte. Møtet åpnet med at Healy ba NC-medlemmer om en evaluering av den politiske situasjonen i Workers League. Dette spørsmålet produserte en eksplosivt respons fra NC-medlemmene, som besørget en detaljert redegjørelse for kaoset som eksisterte i organisasjonen.
Nasjonalkomitéen møttes igjen kvelden den 31. august 1974. Det var planlagt til kl. 21:00. Da møtet åpnet gjorde Healy NC oppmerksom på informasjonen som WRP-lederskapet hadde mottatt om Nancy Fields. Wohlforth uttalte deretter feilaktig at fakta knyttet til Fields’ bakgrunn var godt kjent i Workers League. Denne løgna ble blankt motsagt av alle de tilstedeværende NC-medlemmene. Ikke på noe tidspunkt under møtet ble Nancy Fields beskyldt for å være en CIA-agent. Anklagen brakt mot Wohlforth og Fields var at de bevisst hadde tilbakeholdt informasjon om hennes familieforbindelser fra partilederskapet, og at disse forbindelsene hadde blitt behandlet av Wohlforth som et reint personlig anliggende. Dessuten hadde Wohlforth tatt Nancy Fields med til en konferanse i ICFI, der de tilstedeværende inkluderte delegater fra Spania og Hellas som arbeidet under illegale betingelser, uten å informere det internasjonale lederskapet om hennes bakgrunn.
Av disse grunnene stemte nasjonalkomitéen enstemmig for å fjerne Wohlforth fra hans stilling som nasjonalsekretær og for å suspendere Nancy Fields’ medlemskap, i påvente av en etterforsking fra ICFI av den nøyaktige karakteren av hennes familierelasjoner og det alvorlige sikkerhetsbruddet. Både Wohlforth og Fields stemte til støtte for denne resolusjonen.
ICFI-etterforskingen av Nancy Fields
Beattys påstand om at anliggendet om CIA «var ei felle» er ei løgn som er klart motsagt av den dokumenterte historikken. Den internasjonale komitéen gikk fram med sin etterforsking til tross for at Wohlforth og Fields nektet å delta. Undersøkelseskommisjonen avga sine funn den 9. november 1974. Den uttalte:
Vi fant at TW faktisk tilbakeholdt informasjon som var avgjørende for sikkerheten til IC og dens 1974-konferanse. Da han ble spurt direkte, i nærvær av tre vitner, den 18. august 1974 i London om mulighetene for noen CIA-forbindelser til NF, holdt han bevisst tilbake fakta, og satte dermed hans egen individuelle vurdering foran bevegelsens betingelser. Han uttalte seinere at han visste om disse forbindelsene, men anså det ikke som viktig å si det.
Etterforskingen slo fast at fra hun var 12 år til fullført universitetsutdanning ble NF oppdratt, utdannet og økonomisk støttet av hennes tante og onkel, Albert og Gigs Morris. Albert Morris er sjefen for CIAs IBM-dataoperasjon i Washington, i tillegg til å være en stor aksjonær i IBM. Han var et medlem av OSS, forløperen til CIA, og arbeidet i Polen som en agent for imperialismen. I løpet av 1960-årene var en hyppig gjest hjemme hos dem i Maine Richard Helms, tidligere direktør for CIA, og nå USAs ambassadør i Iran. …
Vi fant at historikken til NF i partiet var den til en svært ustabil person som aldri brøyt fra den opportunistiske metoden av middelklasseradikalisme. Hun adopterte administrative og helt subjektive metoder for å håndtere politiske problemer. Disse metodene var ekstremt ødeleggende, spesielt innen det mest avgjørende feltet av byggingen av et lederskap. TW var fullstendig klar over denne ustabiliteten, og har ansvaret for å ha brakt NF inn i lederskapet. Han fant seg etterlatt i en isolert posisjon der han til slutt skjulte NFs tidligere CIA-tilknytninger fra IC. Han har et klart politisk ansvar for dette.[18]
Kommisjonen fant, basert på den begrensede informasjonen den hadde tilgang til på det tidspunktet:
Etter å ha intervjuet og etterforsket alt det tilgjengelige materialet, er det ingen bevis som tyder på at NF eller TW på noen måte er forbundet med arbeidet til CIA eller noen annen offentlig etat. Granskingen tok hensyn til TWs mangeårige kamp for partiet og IC, ofte under svært vanskelige betingelser, og oppfordret ham til å rette opp hans individualistiske og pragmatiske feiltak og komme tilbake til partiet.
Vi anbefaler at TW, så snart han trekker tilbake hans fratredelse fra Workers League, kommer tilbake til de ledende komitéene og til hans arbeid med Bulletin, og har retten til å bli nominert til en hvilken som helst posisjon, inkludert den som nasjonalsekretær, på den kommende nasjonalkonferansen tidlig i 1975.
Vi anbefaler en umiddelbar opphevelse av suspensjonen av NF, med den betingelse at hun ikke har lov til å inneha noe verv i Workers League i to år.[19]
Kommisjonens rapport konkluderte:
Granskingen retter alle seksjoners oppmerksomhet på nødvendigheten av konstant årvåkenhet for anliggender av sikkerhet. Vår bevegelse har store muligheter for vekst i alle land på grunn av de uforlignelige klassekampene som må bryte ut fra den kapitalistiske verdenskrisa. Situasjonen betyr også at de kontrarevolusjonære aktivitetene til CIA og alle imperialistbyråer mot oss vil intensiveres. Det er en grunnleggende revolusjonær plikt å være konstant og detaljert oppmerksom på disse sikkerhetsspørsmålene som del av vendingen til massene for byggingen av revolusjonære partier.[20]
Disse publiserte dokumentene, som Beatty er klar over, men har valgt å ignorere, knuser hans falske, men politisk foretrukne narrativ, fra standpunktet av DSAs interesser, om Wohlforths «utvisning».
Forøvrig, Beattys påstand at «Wohlforth hadde observert på et internasjonalt møte noen måneder tidligere, i april 1974, at Healys utrensking av Thornett hadde avskjært hengivne og dyktige partimedlemmer» er beviselig feil. WRP ledet faktisk, i april-mai 1974, en kraftfull kampanje for å forsvare Alan Thornett mot hans trakassering av selskapsledelsen på British-Leyland-anlegget i Cowley, hvor Thornett hadde stillingen som senior convenor. Konfrontert med streikeaksjoner fra Cowley-arbeidere og breibasert støtte fra grunnplanets side over hele Storbritannia, organisert av WRP i en kampanje personlig ledet av Healy, trakk British-Leyland seg og gjeninnsatte Thornett.
Den politiske konflikten med Thornett utviklet seg først, ikke i april, men høsten 1974. Den ble utløst av Thornetts prinsippløse etablering av en fraksjon i hemmelig samarbeid med en opponerende organisasjon. Mens Den internasjonale komitéen i dens påfølgende analyse av denne konflikten skarpt kritiserte Healys dårlig rådgitte og brå henfall til organisatoriske tiltak uten den nødvendige politiske avklaringen, var ikke Thornett-affæren relatert til, og avledet ikke på noen måte alvoret i Wohlforths hensynsløse brudd på sikkerheten til Workers League og Den internasjonale komitéen.
Alex Steiner: Et uærlig vitne
Hva angår Beattys påstand om at Wohlforths beretning om møtet der han ble fjernet fra stillingen som nasjonalsekretær «bekreftes av Workers League-medlemmet Alex Steiner, som også var tilstede», er dette nok et eksempel på at Beatty innlemmer falske vitnesbyrd fra uærlige individer i hans tekst. Den angivelige bekreftelsen av Wohlforths beretning fra Steiner, som ble intervjuet av Beatty to ganger, 17. mai 2022 og 4. juli 2023, er falsk. Steiner var faktisk ikke, og kunne ikke ha vært, tilstede på nasjonalkomiténs møter 30. og 31. august.
Fakta er disse: Alex Steiner var blant dem som forlot Workers League på slutten av 1973 som en konsekvens av Fields’ herjingsopersjon. Under hans møte med Wohlforth i august 1974 foreslo imidlertid Healy at det ble gjort et forsøk på å vinne tilbake kamerater fra medlemskapet som nylig hadde forlatt organisasjonen, og at de ble invitert til å møte de gjenværende medlemmene av nasjonalkomitéen på den kommende sommerskolen for å diskutere deres medlemsstatus. Da Wohlforth kom tilbake til USA og rapporterte dette forslaget til de gjenværende medlemmene av den politiske komitéen støttet jeg dette forslaget sterkt. Jeg ringte personlig til Steiner (telefon var den gang det raskeste kommunikasjonsmidlet) og oppfordret ham til å ta turen til Canada.
Steiner ankom til leiren med et betydelig antall tidligere medlemmer av Workers League ettermiddagen 30. august 1974. Det ble deretter holdt et møte i nasjonalkomitéen, hvor Healy ba om at komitéen skulle behandle et forslag om gjenopptakelse av alle disse tidligere medlemmene. Forslaget ble enstemmig vedtatt, og de gjeninnsatte kameratene ble ønsket hjertelig velkommen. De forlot deretter leiren, og var ikke til stede på de påfølgende møtene i nasjonalkomitéen.
Det skal legges til at Steiner entusiastisk støttet beslutningene som ble truffet av nasjonalkomitéen. Han og jeg arbeidet tett sammen for å gjenopplive partiets teoretiske og pedagogiske arbeid, som hadde blitt forstyrret av Wohlforth og Fields. I mai 1975 deltok Steiner på en konferanse for Den internasjonale komitéen, hvor han talte kraftfullt om erfaringen Workers League hadde gått gjennom. Han stemte også for forslaget om å sette i gang en etterforsking av attentatet mot Leo Trotskij. Steiner og jeg var medforfattere av The Fourth International and the Renegade Wohlforth. Steiner forble politisk aktiv i Workers League i en periode på flere år. Men de tiltakende vanskelighetene i den politiske situasjonen, og traumet etter det brutale attentatet i oktober 1977 på et ledende medlem av Workers League, Tom Henehan, gjorde Steiner, som alltid var utsatt for ekstrem pessimisme, dypt motløs. Etter en siste samtale, der Steiner uttalte at «Livet er dystert», forlot han bevegelsen høsten 1978. Han gjenopprettet en vennskapelig relasjon til Workers League i kjølvannet av splittelsen med Workers Revolutionary Party, men Steiner ble aldri med i bevegelsen igjen. I kjølvannet av hendelsene den 11. september 2001, der han reagerte på bølga av politisk reaksjon som ledsaget invasjonene av Afghanistan og Irak, dreide Steiner voldsomt til høyre.
Som ofte er tilfellet med politiske overløpere som forlater og forråder deres ungdoms idealer, utviklet Steiner et patologisk hat mot hans tidligere kamerater som beholdt deres engasjement i kampen for sosialisme. De siste 15 årene har han fokusert hans begrensede politiske energi på produksjonen av ei bloggside, der han bidrar med tre eller fire artikler i året, nesten utelukkende viet ondsinnede fordømmelser av ICFI, SEP og meg personlig.
Et ytterligere poeng må tillegges om Beattys framstilling av Wohlforth-hendelsen som eksempel på WRP som «en paranoid enhet». Denne svertingen motsies av informasjon inkludert i Beattys bok, som tydelig fastslår at Healys bekymringer om WRPs sikkerhet var en helt berettiget respons på bestrebelser fra britiske statlige etterretningsbyråer og politi på å forstyrre og sågar ødelegge WRP.
Beatty erkjenner at WRP og andre venstreorienterte organisasjoner ble utsatt for kontinuerlig overvåking, infiltrasjon og trakassering av de statlige etterretningsbyråene. Han siterer fra talen holdt av Ken Livingstone, tidligere London-borgermester og parlamentsmedlem for Labour Party, ved Healys begravelse, der han erklærte at det hadde vært en «vedvarende og bevisst beslutning» fra den britiske statens etterretningsbyråer «om å knuse» WRP. [s. 109] Beatty skriver at «det er en veldokumentert historie av politisk innblanding fra britiske etterretningsbyråer og politiet, hovedsakelig rettet mot venstresiden ...» [s. 111] Han innrømmer at «observasjonene til historikeren David Chard om beskyldninger om FBI-innblanding i det amerikanske New Left og Black Power-bevegelsen er relevante for WRP...» [s. 111] Beatty bemerker også: «Allerede i januar 1954 var Healy gjenstand for MI5-overvåking på grunn av en pågående overvåking av Charles Van Gelderen, en sørafrikansk trotskist med nederlandske jødisk aner.» [s. 111] Beatty innrømmer at «det er empirisk sant at Workers Revolutionary Party var under politiovervåking og at det var politiinformanter i partiet som besørget informasjon om flere aspekter av WRPs aktiviteter. Han innrømmer også at «WRP var nok av en politiinteresse til å få partiets Derbyshire-skole raidet av politiet i 1975,» men går deretter videre til å avvise angrepene som bare «en katalysator for et anfall av paranoia i partiet.' [s. 112]
Den politiske krisa i 1985 og 1986
Beattys «biografi» er ikke en beretning om et politisk liv, men snarere en katalog over syndene som tilskrives Healy av hans fiender. Den Healy presentert av Beatty er endimensjonal og uforanderlig. Krisa som brøyt ut i WRP i 1985, blir framstilt som det uunngåelige utfallet av de akkumulerte syndene i Healys liv, forankret i den «moralske styggheten» påberopt av Beatty i bokas forord. I hans beretning om hendelsene i 1985 er Beatty fokusert på anklagene om seksuelle misgjerninger fra Healys side. Dette er det eneste elementet i krisa som er av reell interesse for Beatty. Det er ikke å finne i Beattys fortelling noen vesentlig referanse til, eller diskusjon av, de kritiske anliggendene om teori, program og perspektiv som lå til grunn for krisas utbrudd sommeren 1985.
Beatty nevner knapt den omfattende kritikken framsatt av Workers League, i årene fra 1982 til 1985, av Healys forvrengning av marxistisk teori og WRPs politiske opportunisme. Beatty skriver bare: «Fra oktober til desember 1982 hadde David North, leder av Workers League, WRPs søsterparti i USA, innledningsvis begynt å kritisere Healys pseudo-filosofiske posering, alltid et tabu innen ICFI.» [s. 90] Dersom dette trekket var «tabu», hvorfor tok jeg da dette skrittet? Dessuten bestod denne «innledningsvise» kritikken av dusinvis av sider, som utsatte Healys skrifter om filosofi for en detaljert analyse.
Beatty siterer ikke en eneste setning fra denne omfattende kritikken. Han nevner heller ikke, enn si refererer, den enda mer detaljerte kritikken av hele den politiske linja til Workers Revolutionry Party som jeg presenterte på et møte i Den internasjonale komitéen i februar 1984. Han unnlater også å referere til noen av de hundrevis av sidene av dokumenter, produsert av Den internasjonale komitéens flertall fra oktober 1985 og til februar 1986, til tross for at alle disse dokumentene er offentlig tilgjengelige på trykk og på nettet.
I juni 1986, i kjølvannet av splittelsen med WRP, publiserte Den internasjonale komitéen en detaljert analyse av den langtrukne politiske degenereringen av Workers Revolutionary Party. Dokumentet How the Workers Revolutionary Party Betrayed Trotskyism 1973-1985, som jeg forfattet sammen den srilankiske trotskistlederen Keerthi Balasuriya, dekker hele WRPs historie, og beviste at den grunnleggende årsaken til krisa var WRPs stadig mer nasjonalistiske og opportunistiske politiske orientering. Basert på en nitidig gjennomgang og analyse av dokumenter, sporet ICFI WRPs tilbaketrekning fra prinsippene og programmet som de britiske trotskistene hadde forsvart i så mange år. Det gjorde til gjenstand for en grundig undersøkelse politikken som ble forfulgt av WRP i Storbritannia og internasjonalt. Den internasjonale komitéen beviste at kilden til krisa i WRP, og til Healys personlige degenerering, var forankret i partiets opportunistiske forlatelse av Den fjerde internasjonales historiske perspektiv, basert teoretisk på teorien om permanent revolusjon.
Dette kritiske dokumentet blir ignorert av Beatty. Det er ikke engang oppført i bokas bibliografi. I stedet er Beatty fiksert på sexskandalen. Hans helter i krisa er ei gruppe politiske kjeltringer, som opererer i det skjulte og uten noe erklært program, som arbeidet med WRP-staben. Deres ide om en politisk kamp besto i å plante elektroniske lytteapparater på Healys kontor for å samle inn svertende materiale som skulle bli brukt til å kompromittere ham. Ingen av personene som var engasjert i denne operasjonen var interessert i å starte en politisk kamp for å stoppe den opportunistiske degenereringen og gjenopprette trotskismens autoritet i WRP. Hensikten med å fokusere på sexskandalen var snarere å foregripe den nødvendige diskusjonen, forlangt av ICFI, om den politiske kilden til krisa i WRP.
Den internasjonale komitéen var på ingen måte likegyldig til Healys oppførsel. Den opponerte faktisk mot alle de i WRP-ledelsen, deriblant Cliff Slaughter og Mike Banda, som forsøkte å forhindre en grundig gransking av Healys oppførsel, som ble forlangt av David Hyland, et medlem av WRPs sentralkomité. ICFI støttet Hylands prinsipielle forlangende og definerte Healys oppførsel i politiske begreper som et misbruk av Den fjerde internasjonales kader. Den 25. oktober 1985 vedtok Den internasjonale komitéen enstemmig en resolusjon som utviste Healy og godkjente hans utvisning fra WRP. Men i motsetning til lederne av WRP, med unntak av David Hyland, som bare ønsket å fokusere på skandalen og det de hyklerisk kalte «revolusjonær moral», insisterte ICFI på anliggender av program og prinsipper. ICFI-resolusjonen erklærte:
Ved å utvise Healy har ICFI ingen intensjon om å benekte de politiske bidragene han tidligere har besørget, spesielt i kampen mot pabloistisk revisjonisme på 1950- og 1960-tallet.
Denne utvisningen er faktisk sluttproduktet av hans avvisning av de trotskistiske prinsippene som disse tidligere kampene var basert på, og hans nedstigning til de mest vulgære former for opportunisme.
Healys politiske og personlige degenerering kan tydelig spores til hans stadig mer eksplisitte adskillelse av bevegelsens politiske og organisatoriske vinninger i Storbritannia fra de historiske og internasjonalt funderte kampene mot stalinisme og revisjonisme som disse oppnåelsene oppsto fra.
Den tiltakende underordningen av prinsipielle spørsmål til umiddelbare praktiske behov var sentrert om å sikre partiapparatets vekst, der det utartet til politisk opportunisme som vedvarende eroderte hans egne politiske og moralske forsvar mot trykkene fra imperialismen i det eldste kapitalistlandet i verden.
Under disse betingelsene spilte hans alvorlige subjektive svakheter en stadig farligere politisk rolle.
Der han handlet stadig mer vilkårlig innen både WRP og ICFI, tilskrev Healy i økende grad Verdenspartiets framskritt ikke til Den fjerde internasjonales marxistiske prinsipper og ikke til dens kaders kollektive kamp, men snarere til hans egne personlige evner.
Hans selvforherligelse av hans intuitive vurderinger førte uunngåelig til en grov vulgarisering av materialistisk dialektikk, og Healys transformasjon til en gjennomgående subjektiv idealist og pragmatiker.
I stedet for hans tidligere interesse for de komplekse problemene med utviklingen av den internasjonale trotskistbevegelsens kader, ble Healys praksis nesten utelukkende opptatt av å utvikle prinsippløse relasjoner med borgerlige nasjonalistledere og med fagforenings- og Labour- reformister i Storbritannia.
Hans personlige livsstil gjennomgikk en tilsvarende degenerering.
De som Healy, som forlater prinsippene som de en gang kjempet for og nekter å underordne seg ICFI i byggingen av partiets nasjonale seksjoner, må uunngåelig degenerere under presset fra klassefienden.
Det kan ikke være noe unntak fra denne historiske loven.
ICFI bekrefter at ingen leder står over arbeiderklassens historiske interesser.[21]
Disse tolv avsnittene besørger en dybde av innsikt i WRPs krise og, man må tillegge, en forståelse av Gerry Healys liv, arv og tragedie, som er helt fraværende i Beattys 213 sider med skandalepreget bestillingsverk.
Konklusjon
Beatty har ikke skrevet en biografi, langt mindre en «ikke-fortalt historie». Det er snarere en hets, bestående av gamle tre-ganger-fortalte bakvaskelser – ikke bare rettet mot Healy, men også mot trotskistbevegelsen. Han påkaller minnet om Tim Wohlforth som vismannen som alle de på venstresiden burde henvende seg til for veiledning. «Som Tim Wohlforth så», skriver Beatty, «en radikal ikke-leninistisk sosialisme kan bli litt rotete og kaotisk, men den har også en langt bedre sjanse til faktisk å bygge noe langvarig i vestlig kapitalismes mellomrom.» [s. 134]
Beatty valgte feil person som subjekt for hans biografi. Gerry Healy var en revolusjonær, ikke en reformist. Han viet praktisk talt hele hans politiske liv til å bygge et parti som ville omvelte kapitalismen, ikke leve innenfor dens «mellomrom» som sopp mellom tærne. «Jeg er», sa Healy av og til, «in the business to end business». Og alle som møtte Healy i løpet av hans beste år på den politiske slagmarka visste at han mente det.
Healy var, som Trotskij en gang sa om Lenin, «krigsaktig fra topp til tå». Healys politiske nedgang begynte på 1970-tallet da han begynte å trekke seg tilbake fra et revolusjonært perspektiv og søkte opportunistiske snarveier. Men i løpet av de mange årene han kjempet for trotskisme – mot de mektige stalinistiske og sosialdemokratiske byråkratiene og deres pabloistiske medskyldige – var Healy en inspirerende skikkelse. I løpet av tiårene som fulgte etter den andre verdenskrigen, da arbeiderbevegelsene var dominert av reformistiske byråkratier og store deler av Den fjerde internasjonale forlot trotskismen, fortsatte Healy kampen for Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon.
Etter Gerry Healys død den 14. desember 1989 skrev jeg en lang nekrolog. I løpet av de syv siste årene hadde jeg blitt tvunget til å føre en politisk kamp mot det opportunistiske utviklingsforløpet til Healy og WRP. Dokumentene fra den konflikten, skrevet fra 1982 til 1986, omfatter mange hundre sider med tekst (hvorav ikke én eneste setning er sitert av Beatty). Konflikten antok en ekstremt skarp form og kulminerte i 1985 i resolusjonen, som jeg var medforfatter av, som autoriserte Healys utvisning. Slike konflikter føres ikke i en ånd av varmhjertet storsinn. Omfanget av Healys politiske degenerering, og de degraderte formene den tok, kunne ikke annet enn vekke raseri og en fornemmelse av svik blant hans tidligere kamerater. Men der jeg beskrev Healys biografi, var jeg forpliktet til å besørge en objektiv vurdering av mannen, hans arbeid og arv. Jeg konkluderte nekrologen slik:
I en lang og vanskelig periode var Gerry Healy et avgjørende menneskelig ledd i Den fjerde internasjonales historiske kontinuitet. Han kjempet i flere tiår mot stalinisme og opportunisme. Til slutt brøyt han sammen under presset fra denne enorme kampen. Men det beste av det han oppnådde i hans lange karriere lever videre i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale; og den gjenoppståtte internasjonale revolusjonære arbeiderbevegelsen, som lærer både av hans oppnåelser og feiltak, vil ikke unnlate berettiget å hylle hans minne.[22]
Tretti-fem-år etter Healys død ser jeg ingen grunn til å endre denne vurderingen.
Beattys epilog
Aidan Beatty avslutter hans bok med et kapittel med tittelen «Epilogue: Twenty-first-century Healyism.» Det er viet et angrep på dagens Internasjonale komité, Socialist Equality Party i USA, og meg personlig. Relatert den sist benevnte har Beatty gjort omfattende bruk av Ancestry.com for å informere hans lesere om min familiebakgrunn («europeiske jødiske flyktninger»), inkludert informasjon tilknyttet den musikalske karrieren til min bestefar Ignatz Waghalter, som jeg arvet mellomnavnet mitt fra (men dessverre ikke hans talent), navnet på min far, som døde da jeg var tre-år-gammel, identiteten til min stefar, og hans karriere som forretningsmann, og min mors aktiviteter innen kunst og næringsliv. Beatty rapporterer at jeg «var velsignet med kulturell kapital, så vel som rå økonomisk kapital». [s. 138] Hans hovedinformant for denne granskingen av min familie er Alex Steiner, hvis politiske fiendtlighet er krydret av personlig fiendskap og subjektiv sjalusi. FBI ville sette pris på Steiners tjenester som en informant.
I skrivingen av hans Epilogue har Beatty reist et betydelig stykke vekk fra Gerry Healy, subjekt for hans såkalte biografi. Men det er en klar kontinuitet, i den grad hans hensikt ikke bare er å avsløre min jødiske familiebakgrunn, for dem som kan være interessert i eller plaget av den, men også for å fortsette hans fordømmelse av SEPs uoppslitelige engasjement for trotskisme og revolusjonær sosialistisk politikk. Beatty skriver at «SEPs privilegering av klasse over alt annet har endt opp med ikke bare å bagatellisere rase og kjønn, men med regelrett sexisme og rasisme.» Han fordømmer World Socialist Web Site’s «ondsinnede angrep på det nylige framkomsten av demokratiske sosialistiske politikere, spesielt Alexandria Ocasio-Cortez, men også Bernie Sanders og Jeremy Corbyn.»
Åpenbart, denne Epilogue har blitt hengt på Beattys bok, ikke bare som gjengjeldelse for min manglende vilje til å bidra til hans biografis antiHealy-skitt, men framfor alt for å motvirke den voksende innflytelsen fra SEP og WSWS blant medlemmer av DSA og organisasjonens periferi av studentungdom som i økende grad blir fremmedgjort av rollen spilt av Det demokratiske partiet som en politisk medskyldig for genocid og et byrå for imperialistisk krigshissing.
Uansett, formålet med denne anmeldelsen har vært å svare på og avsløre Beattys uredelige biografi om Gerry Healy. Et omfattende tilsvar til hans Epilogue, som er rettet mot WSWS, SEP og meg, vil bli besørget en annen gang.
Isaac Deutscher, The Prophet Unarmed, Trotskij 1921-1929 Volume II (New York: Vintage Books, 1965), p. v
Aidan Beatty, Private property and the fear of social chaos, (Manchester: Manchester University Press, 2023) s. ix
https://www.wsws.org/en/articles/2021/05/22/dsal-m22.html
Karl Marx, Herr Vogt, in Marx-Engels Collected Works, Volume 17 (New York: International Publishers, 1981), s. 243
Ibid, p. 246
Ibid, p. 243
https://www.marxists.org/history/etol/revhist/upham/09upham.html
https://www.marxists.org/history/etol/newspape/newsletter/newsletter-v-1-no-19-14-september57.pdf
Trotskijism Versus Revisionism: A Documentary History, Volume One, “The Fight Against Pablo in the Fourth International”, (London: New Park Publications, 1974), s. 143-144
https://www.wsws.org/en/articles/2008/12/man1-d11.html
Ibid
Trevor Griffiths: Plays, (London: Faber and Faber, 1996), s. 149-152
Ibid, s. 155
The complete record of the exchange of messages between Beatty and me can be accessed at https://www.wsws.org/en/articles/2024/08/13/dxgf-a13.html
Clare Cowen, My Search for Revolution (Leicestershire: Matador, 2019), s. 334
Trotskyism Versus Revisionism, Volume 7 [Detroit: Labor Publications, 1984] s. 169
Ibid, s. 172-173
Ibid, s. 270-271
Ibid, s. 271-272
Ibid, s. 272
Fourth International, Volume 13, No. 2, Autumn 1986, s. 52
David North, Gerry Healy and his place in the history of the Fourth International (Detroit: Labor Publications, 1991), s. 117