Den 7. oktober er det ett år siden Israel og USA startet genocidet på det palestinske folket i Gaza, som den første fasen av en regional krig i hele Midtøsten, som en metastase til en amerikansk-israelsk krig mot Iran.

Dødstallet fra utryddelseskrigen mot de sivile i Gaza er svimlende. Mellom 40 000 mennesker, ifølge offisielle tall, og 186 000 mennesker, ifølge et estimat publisert i det autoritative medisinske tidsskriftet The Lancet, har blitt drept av israelske kuler, bomber eller av hungersnød eller sykdom som kunne vært forebygget.

Hele den gjenværende befolkningen i Gaza blir sultet av Israel, med «det høyeste antallet mennesker som står overfor katastrofal sult noen gang registrert av det integrerte systemet for klassifisering av matsikkerhet – hvor som helst, når som helst,» med FN-generalsekretær Antonio Gutierrez’ ord.

Gaza, et av de tettest befolkede urbane områder i verden, har blitt omgjort til ei ødemark, med flertallet av dets bygninger skadet eller ødelagt. Hvert eneste universitet i Gaza har blitt jevnet med bakken, sammen med sykehus, skoler og kultursentre, i et kalkulert og bevisst sociocid.

Den offisielle berettigelsen for genocidet og den etniske rensingen som nå pågår er Hamas’ angrep på Israel den 7. oktober 2023. Amerikanske media forsøker å presentere hendelsene den 7. oktober som et lyn fra klar himmel, et uventet snikangrep fra Hamas som ikke kunne vært forutsett og som ikke hadde noen forutgående faktorer.

Men dette narrativet falt fra hverandre i løpet av få måneder. I desember 2023 publiserte New York Times en rapport som avslørte at den israelske regjeringen var i besittelse av det eksakte dokumentet som «punkt for punkt» la fram planen for angrepet, som ble «implementert med alarmerende nøyaktighet».

Forøvrig, israelske militær- og etterretningsstyrker som opererte på Gaza-grensa ble beordret til å gjennomføre en bevisst tilbaketrekking, med grenseenheter som ble trukket tilbake til andre områder av Israel bare dager før angrepet. Den offisielle FN-granskingen om 7. oktober-angrepene hevdet «at israelske myndigheter mislyktes på nesten alle fronter med å beskytte sivile i det sørlige Israel».

Det ble på tilsvarende måte avslørt at en betydelig del av de israelske ofrene ble drept av israelske styrker selv, som skjøt vilkårlig inn i bosettinger der Hamas opererte, og bevisst målrettet israelere som ble holdt som gisler. Ifølge en offisiell FN-gransking av angrepet «anvendte israelske styrker det såkalte ‹Hannibal-direktivet› og drepte... israelske sivile».

USAs president Joe Biden besøkte den 18. oktober 2023 Israel for å erklære at hendelsene den 7. oktober var «Israels 9/11». Det er faktisk en dyp forbindelse mellom de to hendelsene. Angrepene 11. september 2001 ble grepet til av Bush-administrasjonen for å starte de lenge planlagte invasjonene av Irak og Afghanistan, sammen med vidtrekkende angrep på demokratiske rettigheter hjemme. På samme måte ble 7. oktober-angrepene brukt som påskudd for å implementere planer som lenge hadde vært under utarbeidelse.

Den 22. september 2023, bare to uker før 7. oktober-angrepene, viste Israels statsminister Benjamin Netanyahu et kart i FNs generalforsamling over det «nye Midtøsten», som viste et Israel som omfattet alle de palestinske territoriene, som del av et geopolitisk rammeverk med de USA-innordnede Midtøsten-statene Egypt, Sudan, Jordan og Saudi-Arabia.

Ett år seinere er det klart at Israel og USA grep til hendelsene den 7. oktober for å implementere denne visjonen for det han kalte det «nye Midtøsten».

Da Netanyahu igjen talte i FN den 27. september, nært ettårsmarkeringen for 7. oktober-angrepene, refererte han igjen til «kartet jeg presenterte her i fjor» og erklærte: «Med amerikansk støtte og lederskap tror jeg denne visjonen kan materialiseres langt raskere enn folk tror.»

Krigen som nå utspiller seg i Midtøsten er del av en flere-tiår-lang bestrebelse fra amerikansk imperialisme for å underlegge seg hele Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, en videreføring av 2001-invasjonen av Afghanistan, 2003-invasjonen av Irak, og regimeskifteoperasjonene i Libya og Syria.

Om denne bestrebelsens voldsomhet og morderiske karakter har blitt mer intens er det fordi den amerikansk-israelske genocidale krigen i Midtøsten er del av utbruddet av en global krig mot Russland og Kina – begge nukleært bevæpnede stater – der Midtøsten er bare én front.

Begivenhetene siden den 7. oktober 2023 fant sted i kontekst av fiaskoen av Ukrainas NATO-støttede våroffensiv i 2023, der hundrevis av avanserte kampkjøretøy donert av NATO-maktene til Ukraina ble ødelagt i en ydmykende fiasko for imperialistmaktene.

Nå, ett år seinere, gjør imperialistmaktene framskredne forberedelser for et større angrep på Iran. Biden bekreftet i forrige uke at USA er i «diskusjoner» med Israel om å angripe Irans oljeanlegg, mens demokratenes kongressmedlem Adam Schiff på søndag støttet et israelsk angrep mot Irans missilstyrker. Disse krigsforberedelsene finner sted mot bakteppet av en stadig forverrende serie militære fiaskoer for Ukraina i regionen Donbas.

Der imperialistmaktene står overfor store tilbakeslag i deres krig med Russland søker de å åpne en ny Midtøsten-front.

Gaza-genocidet utløste ei bølge av masseprotester mot krig, med de største antikrigprotestene siden 2003-invasjonen av Irak som har funnet sted på praktisk talt alle kontinenter. Men lederne for disse demonstrasjonene har søkt å behandle genocidet i Gaza som en isolert hendelse og har vært orientert i retning av å presse imperialistmaktene til å vedta mer humane politiske orienteringer.

Denne tilnærmingen har vist seg å være bankerott. Ett år seinere har det blitt klart at Gaza-genocidet er del av en eskalerende global krig drevet av en imperialistisk omfordeling av verden, uløselig oppstått av den stadig dypere krisa i den USA-ledede imperialistiske verdensordenen.

En ny strategi er påkrevd. Kampen mot Gaza-genocidet og krig med Iran kan bare utvikles som en kamp mot imperialisme, som Lenin kalte «kapitalismens høyeste stadium». Den essensielle årsaken til krig ligger i det kapitalistiske nasjon-stat-systemet, gigantselskapenes globale finansielle interesser og den amerikanske styringsklassens uopphørlige pådriver for verdenshegemoni.

Kampen mot krig krever mobiliseringen av den internasjonale arbeiderklassens enorme makt, og dens politiske uavhengighet fra alle kapitalistpartiene. Og bevegelsen mot krig må bli animert av perspektivet for internasjonal sosialisme, rettet mot å få slutt på det foreldede nasjon-stat-systemet som er uatskillelig knyttet til imperialistkrig og kolonialisme, og erstatte det med sosialisme.