USAs president Joe Biden kunngjorde tirsdag ettermiddag fra Det hvite hus en 60-dagers våpenhvile mellom Israel og Hizbollah. Med siktemålet å tilrettelegge for en intensivert regionsdekkende konfrontasjon med Iran, kommer avtalen etter at det høyreekstreme sionistregimet har drept over 4 000 mennesker i dets angrep på Sør-Libanon og Beirut, og i stor grad har utradert Hizbollahs lederskap.
Måten våpenhvileavtalen ble avduket på understreket at dens vilkår effektivt ble pålagt begge sider av Washington. I stedet for at Netanyahus fascistregime og Hizbollah offentlig erklærte at de hadde oppnådd en avtale, en standardprosedyre når våpenhviler i en konflikt inngås, ble parametrene for ordningen presentert fra Rosehagen av Biden aleine. Presidenten kunngjorde at den israelske og den libanesiske regjeringen «aksepterte» et «forslag» fra Washington som i løpet av de neste 60 dagene vil se Hizbollah trekke sine styrker fra sør for Litani-elva og hvor Israel «gradvis» trekker sitt militære tilbake fra Sør-Libanon. Hizbollah er ikke engang en formell part i avtalen, siden Washington utpeker den til en «terroristorganisasjon» som det ikke kan finne sted noen direkte forhandlinger med.
Bidens kommentarer gjorde det klart at, langt fra å markere et skritt i retning «fred», beslutningen i sin helhet handlet om å tilrettelegge for en intensivering av Washingtons uopphørlige press for å velte det iranske regimet. Den 60 dager lange våpenhvilen utløper beleilig med tiltredelsen av Trump, som har fylt hans kabinett med antiIran-krigshauker.
«Israel har vært driftig på slagmarka», erklærte Biden. «Iran og landets stedfortredere har betalt en veldig høy pris. Nå må Israel være driftig når det gjelder å gjøre taktiske vinninger mot Iran og landets stedfortredere om til en helhetlig strategi som sikrer Israels langsiktige sikkerhet og fremmer en breiere fred og velstand i regionen.»
For Biden og krigshisserne i Washington utgjør Israels slakting av over 200 000 mennesker i Gaza og desimeringen av Hamas, så vel som den betydelige skaden påført Hizbollahs evner på bekostning av tusenvis av libanesiske sivile liv, bare «taktiske vinninger». Disse konfliktene, muliggjort av en vedvarende tilførsel av høyeksplosive amerikanske våpen, har ikke bare gjort det mulig for Washington og deres israelske klient betydelig å svekke Iran-innordnede Hizbollah og Hamas, men også å ramme Den islamske republikkens interesser i Syria og Teheran selv. Det iranske regimets farefulle posisjon ble billedlig avslørt av det provoserende attentatet på Hamas’ politiske sjef Ismail Haniyeh i juli da han var det iranske regimets offisielle gjest i Teheran, og missilangrepet på iranske militæranlegg den 26. oktober.
«Strategien» etterlyst av Biden i hans bemerkninger tirsdag inkluderer å oppnå «et sett av historiske avtaler med Saudi-Arabia», deriblant en «sikkerhetspakt», «økonomiske forsikringer» og «full normalisering av relasjoner mellom Saudi-Arabia og Israel». Det despotiske Saudi-regimet har utelukket det sistnevnte inntil Israels angrep på Gaza tar slutt, ikke på grunn av noen forpliktelse for palestinernes rettigheter, men fordi regimet frykter de politiske konsekvensene blant de arabiske massene. Washington var bittert fiendtlig innstilt til et initiativ fra Kina i 2023 for å normalisere relasjoner mellom Riyadh og Teheran, av frykt for at det kunne styrke Beijings posisjon i Midtøsten, en sentral fokusarena for landets økonomiske Belte og Vei-strategi for å bygge global handel og sikre dets tilgang til råvarer.
Bidens politikk er en fortsettelse, på et langt høyere nivå av regionale og globale spenninger, av the Abraham Accords som ble forfulgt av Donald Trump under hans første presidentskap. Amerikansk imperialismes mål den gang, som nå, var å etablere en militær-strategisk allianse som omfavner Israel, Saudi-Arabia og de gjenværende Gulf-sjeikdømmene for å isolere Iran økonomisk, diplomatisk og militært for å få ned det borgerlig-geistlige regimet, enten gjennom krig eller med andre virkemidler. De endelige målskivene er Kina og Russland, som USA og NATO gjennomfører en vesentlig militær eskalering mot, ved å tillate Kiev å bruke langtrekkende missiler.
Bidens skravling om «fred og velstand» i regionen betyr intet mindre enn konsolideringen av det energirike Midtøsten under Washingtons uimotsagte hegemoni, med etableringen av et marionettregime i Teheran, der deres viktigste økonomiske og geopolitiske rivaler, Kina og Russland, blir satt på sidelinja. Den samme «demokratiske» retorikken har blitt brukt av påfølgende amerikanske presidenter der de i løpet av de siste 35 årene har lagt hele regionen øde, fra den første Gulf-krigen i 1991, til 2001-invasjonen av Afghanistan, angrepet på Irak i 2003, den pågående borgerkrigen i Syria, og intervensjonen inn i Jemens borgerkrig.
Denne uavbrutte serien av regionale kriger smelter nå sammen til en strategi for en global brannstorm: en tredje verdenskrig med flere fronter, for omfordelingen av kloden. Den inkluderer USA-NATO-krigen i Ukraina mot Russland, som har raskt ekspanderende militær-strategiske tilknytninger til Iran og en betydelig militær tilstedeværelse i Syria. Den omfatter også de framskredne økonomiske, diplomatiske og militære forberedelsene til krig med Kina i regionen Asia-Stillehavet, enten denne utløses over Taiwan, territorielle tvister med India eller et annet påskudd. Omveltingen av det iranske regimet, en nær kinesisk alliert og leverandør av billig olje til Beijings økonomi, vil markere et vesentlig mellomtrinn i denne retningen.
Disse konfliktene er forankret i den globale kapitalismens uforsonlige motsetninger: mellom nasjon-stat-systemet og globalisert produksjon, og mellom produktivkreftenes sosiale massekarakter og deres private kontroll av finansoligarkiet. Disse motsetningene besørger både næring til konfliktene mellom stormaktene og regionale makter og driver arbeiderklassen i alle land til kamp mot styringsklassen, som øker alle involverte regimers ustabilitet.
Mens Libanon-våpenhvilen demonstrerer for alle å se hvordan Israel, som fungerer som Washingtons angrepsbikkje i Midtøsten, er underordnet amerikanske imperialistinteresser, er det langt fra klart at den USA-pålagte våpenhvilen vil holde.
Netanyahu hadde lite problemer med å akseptere avtalen, og ikke bare fordi den vil tillate Israels militære, som han selv skrøyt, å gjenoppfylle sin sterkt oppbrukte forsyning av missiler og andre våpen og hvile noen av landets overspente styrker.
Ifølge BBC inkluderer våpenhvilen et amerikansk sidebrev som innvilger Israel retten til å «gå til militær handling» dersom «Hizbollah ser ut til å forberede et angrep» – som effektivt gir dem en felles mekanisme for å gjenoppta krigen mot Hizbollah når de kalkulerer det å være gjensidig fordelaktig.
Enda mer betydningsfullt, avtalen gir Israel frie hender til å fortsette genocidet i Gaza, der dusinvis av palestinere torsdag ble drept i luftangrep og en bakkeinntrengning i flyktningleiren Nuseirat.
Den israelske bakkeoffensiven i Sør-Libanon møtte heftig motstand, der Israels forsvarsstyrker led et betydelig antall krigstap. I henhold til avtalen skal Hizbollah bli tvunget til å gi opp mange av de godt befestede stillingene på eller i nærheten av den israelske grensa når organisasjonens styrker trekker seg tilbake nord for Litani-elva, og den diplomatisk sikrer Israel det landet ikke klarte å oppnå på slagmarka.
Noen elementer innen Israel, spesielt i nord, kritiserte imidlertid avtalen som en fiasko, siden – til tross for disse betydelige innrømmelsene – Netanyahu og hans regjering åpenbart har mislyktes i å oppnå deres ofte gjentatte løfte om å eliminere Hizbollah som en militær styrke.
Krigen, i likhet med Israels konflikt med Hizbollah i 2006, understreket at sionistregimet må basere seg på direkte amerikansk intervensjon om det skal realisere sitt løfte om å nytegne regionens kart.
På en regionsdekkende skala fortsetter militære operasjoner uten avbrudd mot Iran og landets innordnede styrker. Amerikanske og britiske krigsfly lanserte torsdag minst to luftangrep mot mål i Jemen. I Syria resulterte et av de største angrepene på mange måneder av islamistiske militser som lenge har vært beskyttet av USA og Israel, mot tropper som er lojale mot Bashar al-Assad nært Aleppo, torsdag i en seniorgeneral i Irans revolusjonsgardekorps død.
Det kriserammede regimet i Teheran har ingen progressiv respons på dets systematiske målretting av imperialistmaktene. Splittet mellom en fraksjon som fortsatt tror det kan inngå en avtale med imperialismen og hardlinere som tar til orde for en hardere konfrontasjon, inkludert ved å skaffe seg atomvåpen, frykter de borgerlig-geistlige styrerne framfor alt utsiktene til en massebevegelse av arbeiderne i Iran og hele regionen mot både imperialisme og borgerlig nasjonalisme.
Teheran anvendte press på Hizbollah for å tilslutte seg våpenhvilen, som uten tvil var del av regimets bestrebelser for å vinne gunst hos den påtroppende Trump-administrasjonen ved å framstå som en styrke for «orden» og «stabilitet» i regionen. Et annet trekk i denne retningen var møtet denne uka mellom Elon Musk, verdens rikeste mann og medlem av Trumps indre krets, og Irans FN-ambassadør. Det var Trump som provoserende målrettet Iran under hans første embetsperiode, blant annet ved å torpedere atomavtalen som ga Teheran lettelser i sanksjonene i bytte mot å åpne landets atomprogram for eksterne inspeksjoner.
Dette avslører gjennomgående bankerotten til de borgerlig-nasjonalistiske regimene i hele regionen. Konfrontert med en vedvarende kampanje for «regimeendring» i Teheran, er alt den iranske ledelsen kan tilby klagende appeller om en slags innordning med imperialistene, som er hardnakket besluttet om å fjerne Teheran som en hindring for deres uhemmede dominans over Midtøsten. Dette kommer av regimets organisk manglende evne, på grunn av dets borgerlige klassekarakter, til å appellere til arbeiderne og sliterne over hele regionen, enn si arbeiderklassen i imperialistsentrene, blant hvem opposisjonen vokser mot imperialistkrig og de innenlandske innstrammingstiltakene som er uatskillelige fra den.
Denne opposisjonen må utvikles til en bevisst politisk kamp av den internasjonale arbeiderklassen for å få satt en stopper for imperialistkrig og genocid. Bare gjennom en industriell og politisk mobilisering av arbeiderklassen på grunnlag av et program for sosialisme, i imperialistsentrene i Nord-Amerika og Europa, og i hele Midtøsten, kan menneskehetens glidning stoppes i retning verdenskrig og barbariet den produserer. Dette er programmet World Socialist Web Site og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International – slåss for, og vi oppfordrer innstendig alle som er beredt til å ta opp denne kampen til å bli med oss i å bygge en internasjonal antikrigbevegelse ledet av arbeiderklassen.