Statsminister Michel Barniers upopulære minoritetsregjering ble felt onsdag etter at Nasjonalforsamlingen stemte for mistillit over det framlagte budsjettet for 2025. Dette er et vesentlig politisk slag for president Emmanuel Macron, som samlet Barniers regjering etter de raskt utlyste nyvalgene i juli. Den offentlige misnøyen er høy, med to tredjedeler av den franske befolkningen som nå krever Macrons fratredelse.
Macron er dypt foraktet. Hans brutale pensjonskutt, voldelig undertrykkelse av massestreiker, oppfordringer til å sende franske tropper til Ukraina for å slåss mot Russland, og åpen støtte til det israelske regimets genocid i Gaza har provosert fram overveldende opposisjon. De politiske kreftene styrket av Barniers fall er imidlertid ikke til venstre, men til høyre.
Barniers regjering kollapset etter at Marine Le Pens ytre høyre-parti Nasjonal samling, Rassemblement national (RN), trakk sin støtte og støttet et mistillitsforslag framsatt av Jean-Luc Mélenchons valgallianse Den nye folkefronten, Nouveau Front populaire (NFP). Franske medier pøser nå oppmerksomhet på RN, de fremste franske allierte av Israels genocidale regime og USAs nyvalgte fascistpresident Donald Trump. Le Pens parti posisjonerer seg som den avgjørende kraften i fransk politikk, og er avventende samtidig som det signaliserer sin beredskap til å velte Macron.
Styrkingen av det ytre høyre samtidig med Barniers fall er en direkte konsekvens av NFPs fallitt, som streber for å lamme arbeidere. Mens han fører kampanje for at Macron skal tre av begrenser Mélenchon seg til å oppfordre Nasjonalforsamlingen til å støtte en NFP-ledet regjering, med finansdepartementsbyråkraten Lucie Castets som statsminister.
Mélenchon oppnådde 8 millioner stemmer i 2022-presidentvalget, hvor han dominerte arbeiderklassens nabolag i nesten alle Frankrikes største byer. En streikebevegelse som mobiliserer disse velgerne kunne brakt Frankrikes økonomi til stillstand. Men ikke en eneste gang i løpet av de to siste årene har Mélenchon oppfordret til, enn si organisert, en massemobilisering for å utfordre Macrons gjentatte overtredelser av folket vilje.
Under fjorårets massestreiker mot Macrons pensjonskutt begrenset NFP sin intervensjon til å delta på fagforeningsdemonstrasjoner og skrive et patetisk brev som høflig ba Macron revurdere. Millioner marsjerte mot Macron, og meningsmålinger viste at to tredjedeler av den franske befolkningen ønsket å stanse pensjonskuttene med en generalstreik for å blokkere økonomien. Men Mélenchon forble taus da fagforeningsbyråkratiene stanset protestene så snart Macrons kutt ble kunngjort som lov.
I år, etter Macrons utlysing av raske nyvalg, dannet Mélenchon NFP – en koalisjon mellom hans parti Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI), big business Sosialistpartiet, Parti socialiste (PS), det stalinistiske Franske kommunistpartiet, Parti communiste français (PCF), De grønne, Les Verts (LV), og det pabloistiske middelklassepartiet Nytt antikapitalistisk parti, Nouveau Parti anticapitaliste (NPA). Denne opportunistiske alliansen, med diskrediterte figurer som eks-president François Hollande fra PS, var basert på et gjennomgående høyreorientert program, deriblant løfter om å sende tropper til Ukraina og styrking av opprørspolitiet og spionbyråer.
I valget trakk LFI hundrevis av partiets egne kandidater for å støtte PS- og pro-Macron-kandidater, og hevdet at denne alliansen ville blokkere det ytre høyre. Mélenchon bidro dermed til å få hundrevis av pro-Macron- eller PS-lovgivere valgt. Da valget resulterte i et uavklart parlament, forkastet Macron hans allianse med NFP og henvendte seg til ytre høyre-partiet RN, som opprinnelig sa seg villig å støtte Barniers regjering uten formelt å tilslutte seg den.
Ved å blokkere arbeiderklassens opposisjon mot Macron og borgerskapet, styrket NFP Le Pen. Det tillot henne å fordømme «venstresiden» som et redskap for bankene og konsolidere støtte blant millioner av arbeidere som stemmer på RN av bitterhet over de sosiale angrepene utført av påfølgende regjeringer ledet av PS.
Forrige uke trakk RN brått partiets støtte for Barnier, som gjenspeiler en breiere global restrukturering av borgerlig politikk etter valget av Trump. De siste dagene har Ukraina lansert NATO-støttede missilangrep mot Russland, Sør-Koreas president utstedte en mislykket erklæring om krigsrett, og både den tyske og den franske regjeringen har kollapset. Trumps gjenvalg, preget av planer for militær eskalering, massedeportasjoner og innstrammingstiltak for $ 2 billioner, signaliserer en koordinert global intensivering av borgerskapets klassekrig mot arbeiderklassen.
I denne konteksten tjener pseudo-venstre-partier som LFI til å blokkere og desorientere arbeiderklasseopposisjonen, og styrker det ytre høyre. Under 2022-valgene lovet faktisk Mélenchon å tjene som statsminister enten under Macron eller Le Pen. Hans syn på nyfascisme hadde endret seg siden 1970-tallet, sa han: «Helt i begynnelsen av kampen mot Nasjonal front [forgjengeren til Nasjonal samling] inntok jeg en veldig hard posisjon. Inspirert av fortiden sa jeg at vi ikke måtte akseptere dem ... Nå er for meg ikke spørsmålet stilt på den måten.»
Samtidig med kapitalismens nye stup ut i verdenskrig, genocid og ytre høyre-reaksjon er slike ytringer monumentalt reaksjonære og stupide.
Den eneste måten å stoppe kapitalismens nedstiging i avgrunnen er gjennom arbeiderklassens offensiv for sosialistisk politikk. For å bekjempe styringsklassens agenda må streiker og protester organiseres og ledes av arbeidere på grunnplanet, som fremmer krav som direkte uttrykker den enorme sosiale opposisjonen som brygger i samfunnet. Parti de l’égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), setter fram følgende presserende krav:
Stopp imperialistkriger mot Russland, Afrika og Midtøsten! NATO må avvikles!
Bombingen av Russland med NATO-ammunisjon og Macrons oppfordring om å sende franske tropper til Ukraina truer total krig mellom atomvåpenmakter. NATOs krig mot Russland og i Midtøsten, i likhet med Frankrikes nykoloniale kriger i Afrika, må stoppes. Det enorme militærbudsjettet Macron påla i fjor, i likhet med pensjonskuttene som finansierte det, må oppheves. Frankrike må ut av NATO, som del av arbeiderklassens internasjonale kamp for å avvikle alliansen.
Stopp Gaza-genocidet og forfølgelsen av motstandere av genocid!
Arbeidere i Frankrike og over hele verden må treffe umiddelbare tiltak for å blokkere produksjonen og leveringen av våpen til det israelske regimet, som utfører et genocidalt angrep på Gaza. Undertrykkelsen av de som motsetter seg dette genocidet – gjennom falske anklager om terrorisme eller antisemittisme – må opphøre. Alle bøter, fengselsstraffer og andre straffetiltak mot demonstranter må oppheves. Israelske tjenestepersoner som er ansvarlige for krigsforbrytelser, sammen med franske og NATO-tjenestepersoner som er medskyldige i disse grusomhetene, må tiltales av internasjonale domstoler.
Avskaff Den femte republikkens utøvende presidentskap!
Frankrikes banker og selskaper håndhever deres styre gjennom voldelig politirepresjon, massearrestasjoner av streikende, og autoritære lover. 1958-konstitusjonens utøvende presidentskap er det udemokratiske nervesenteret for denne represjonen, som konsentrerer diktatoriske fullmakter som kan suspendere parlamentet og overstyre fundamentale rettigheter. Kampen for å få slutt på Macrons regime må inkludere en kamp for å avskaffe denne institusjonen, som – hvorvidt under Macron eller RN – truer å bli grunnlaget for et fascistdiktatur.
Stopp forfølgelsen av immigranter, for arbeiderklassens internasjonale enhet!
Styringsklassen bestreber seg å splitte arbeidere gjennom nasjonalisme. Arbeidere må avvise RNs krav om masseutvisninger og slåss mot antiimmigranttiltak støttet av Macron og NFP, inkludert EU-lover som nekter asylrettigheter, massive interneringsleirer og Frankrikes rasistiske forbud mot muslimsk religiøs bekledning. Den internasjonale arbeiderklassen må stå forent mot denne politikken, som gjenspeiler Trumps fascistiske planer for massedeportasjoner. Forsvaret av immigranter er en kritisk komponent i kampen for global arbeiderklassesolidaritet.
Milliarder for jobber og sosiale programmer, beslaglegg bankredningspakker!
Der massepermitteringene tiltar og hundretusener står overfor jobbkutt på tvers av Frankrike og Europa, må bankenes kvelertak på samfunnet brytes. Arbeidere må avvise styringsklassens løgn om at det ikke er noen penger til å finansiere jobber, helsetjenester og utdanning. Ressursene for sosiale programmer finnes – de er lagret av finansaristokratiet, som har plyndret offentlige midler gjennom tiår med bankredninger. Disse slett erhvervede vinningene må eksproprieres og store selskaper må nasjonaliseres under demokratisk kontroll for å sikre at samfunnets rikdom brukes til å imøtekomme menneskelige behov, ikke privat profitt.
For De forente sosialistiske stater av Europa
De allierte til arbeidere i Frankrike som er motstandere av krig, genocid og sosial reaksjon, er deres klassebrødre og -søstre internasjonalt. Franske fagforeningsbyråkrater og parlamentarikere vil argumentere for et nasjonalt perspektiv og blokkere en genuin kamp. Veien videre for arbeidere er å bygge deres egne kamporganisasjoner på grunnplanet og en politisk bevegelse for å overføre makt til arbeiderklassen i Frankrike, på tvers av Europa og internasjonalt, og erstatte den kapitalistiske Europeiske union (EU) med De forente sosialistiske stater av Europa.
Begivenhetene i Frankrike og rundt om i verden krever en dristig og revolusjonær respons fra arbeiderklassen. Veien videre ligger i å bryte med nasjonalismens og reformismens bankerotte politikk og slåss for en sosialistisk transformasjon av samfunnet.