Canadiske postarbeideres grunnplankomité – Postal Workers Rank-and-File Committee (Canada) – holder søndag 8. desember kl. 19:00 norsk tid et offentlig nettmøte: The Canada Post Strike at the Crossroads. Registrer deg her for å delta.

Den nå tre uker lange streiken til de 55 000 Canada Post-arbeiderne er en vesentlig klassekamp der resultatet vil ha materiell konsekvens for alle arbeidende mennesker. Den setter postarbeiderne opp, ikke bare mot en arbeidsgiver som er beryktet for sin likegyldighet for arbeidernes helse og sikkerhet, men også mot Liberal-regjeringen til Trudeau, som har den ultimate kontrollen over Crown-selskapet, og mot hele selskaps-Canada.

Om postarbeiderne skal seire må arbeiderklassen mobiliseres på tvers av transport- og logistikksektorene, og i alle andre økonomiske sfærer, og streiken må gjøres til spydspissen for arbeiderklassens motoffensiv mot kapitalistelitens klassekrigagenda for innstramminger og krig.

En slik kamp må nødvendigvis innebære et politisk brudd med politikken til byråkratiene i fagforeningen Canadian Union of Postal Workers (CUPW) og fagforbundet Canadian Labour Congress (CLC), som selv er nære allierte av Trudeau-regjeringen. De formidler fiksjonen at postarbeidere kan oppnå deres krav gjennom det statsdesignede, pro-arbeidsgiver systemet med «kollektive forhandlinger», og ved å føre deres kamp som en isolert kontraktstvist.

For å bryte ut av kvelertaket til alliansen av fagforeningen/Nytt demokratisk parti/Liberal Party – forutsetningen for å mobilisere arbeiderklassens industrielle og politiske makt – må arbeiderne ta kampen over i deres egne hender ved å bygge grunnplankomitéer. Vellykket trossing av en forestående intervensjon fra regjeringens side for å bryte postarbeiderstreiken og påtvinge Canada Posts krav vil bare være mulig dersom breiere seksjoner av arbeidere mobiliseres i en industriell og politisk bevegelse for å få ned Trudeau-regjeringen og slåss for overføringen av politisk makt til arbeiderklassen.

Anliggendene postarbeidere konfronterer er av vesentlig betydning for hele arbeiderklassen

Anliggendene ved kjernen av postarbeiderstreiken angår hele arbeiderklassen. Canada Post-ledelsens introduksjon av automatisering og kunstig intelligens (KI) for å øke arbeidsbelastningen og «effektiviteten», dens skyv for flere permanente deltidsansatte og arbeidere på midlertidige kontrakter, og sløyingen av rettigheter til pensjoner og ytelser vil være velkjent for arbeidere over hele fjøla.

Canada Posts planer om å restrukturere postvesenet, som ifølge noen beregninger kan føre til at over 20 000 heltidsjobber blir slettet, er del av en samordnet innsats fra styringsklassen for å maksimere profitter og privatisere offentlige tjenester. Alle arbeidere som baserer seg på utdanningssystemet, helsevesenet, sosialtjenester og postvesenet, vil bli rammet av dette, enten direkte som ansatte eller indirekte i deres hverdag.

Resultatet av postarbeidernes kamp vil ha betydelige konsekvenser for streikeretten, som er under systematisk angrep over hele Canada, og er så godt som avskaffet når arbeiderne er i en styrkeposisjon. Den fagforeningsstøttede Liberal-regjeringen har kriminalisert ei rekke streiker ved å bruke tilbake-til-arbeid-lovgiving – deriblant postarbeidernes 2018-kampanje av roterende streiker. Regjeringen har de siste månedene til og med sett bort fra dens «fikenblad» med parlamentarisk støtte, når den frarøver arbeidere deres grunnleggende rettigheter. Trudeau og hans arbeidsminister, Steven MacKinnon, har kokt opp en «nytolkning» av Seksjon 107 i Canadas Arbeidskodeks for å tilrane seg fullmakten til å forby streiker og pålegge bindende voldgift etter deres eget forgodtbefinnende, ved å bruke det ikke-valgte Canadian Industrial Relations Board (CIRB). De anvendte disse diktatoriske fullmaktene i august mot 9 300 jernbanearbeidere, og i begynnelsen av november mot 2 000 havnearbeidere i Montreal og Vancouver.

Styringseliten er ute etter å påføre postarbeidere et avgjørende nederlag, som de er giftig fientlige imot på grunn av deres historikk for militante kamper. Skulle de lykkes vil det danne en presedens for et voldsomt angrep på arbeideres jobber og sosiale rettigheter, der styringseliten trapper opp sine bestrebelser for å «Amazonifisere» alle arbeidsplasser både i offentlig og privat sektor.

Enten selskaps-Canada er ute etter å påtvinge postarbeiderne deres vilkår gjennom regjeringen/statens streikebryting og den direkte påleggingen av en konsesjonskontrakt, eller ved å la «markedskreftene» skyve Canada Post til konkurs, deres suksess avhenger av det utrettelige arbeidet til fagforeningen CUPW og fagforbundet CLC for å isolere de streikende Canada Post-arbeidere. Et flagrant eksempel på dette er besørget av fagforeningen Teamsters. På streikens første dag utstedte den en verdiløs «solidaritetserklæring», og lovet den ikke ville tillate at arbeidere ved Canada Posts datterselskap Purolator skulle bli brukt til å bryte streiken. Siden har Teamsters-byråkratiet holdt kjeft, der Purolator, på Canada Posts instruks, har pålagt deres prekært ansatte gig-arbeidere overtid for å streikebryte, og tilbudt Canada Posts selskapskunder enorme rabatter.

Styringselitens agenda for krig, innstramminger og diktatur

Trudeaus Liberal-regjering støtter Canada Post-ledelsen til skaftet, akkurat som den gjennom sine ni år i embetet har arbeidet for å fremme rovinteressene til canadisk big business. Den har ført tilsyn med en massiv vekst i sosial ulikhet, tilrettelagt av et vedvarende angrep på arbeiderklassens sosiale stilling. Gjennom en kombinasjon av streikeforbud, innstramminger og kutt i offentlige utgifter, pandemiredningspakker for big business og bruken av post-2020 inflasjonsstigningen og rentehevinger for å pålegge reallønnskutt, har Liberal-regjeringen tilrettelagt for en enorm overføring av sosial rikdom fra bunnen opp til toppen.

I tillegg til å berike de allerede fabelaktig velstående, har finansmidlene presset ut av arbeiderklassen av Liberal-regjeringen, med støtte fra fagforeningene og New Democratic Party (NDP), blitt brukt til å finansiere militarisme og krig. Ottawa har brukt over $ 12 milliarder på å støtte ytre høyre-regimet i Ukraina, som fengsler sine politiske motstandere og fungerer som en stedfortreder for imperialistmaktenes krig mot Russland. Canadas regjering støtter også Israels genocid mot palestinerne og de USA-ledede økonomiske, diplomatiske og militære forberedelsene til krig med Kina. Den bruker hundrevis av milliarder dollar for å anskaffe F-35 kampfly, nye krigsskip og andre masseødeleggelsesvåpen.

Krig i utlandet går hånd i hånd med angrep på demokratiske rettigheter hjemme, fordi den canadiske imperialismens rovgriske globale ambisjoner ikke nyter folkelig støtte. Bruken av Arbeidslovens Seksjon 107 for å forby streiker er del av det canadiske borgerskapets vending til autoritære styreformer. Dersom styringsklassen får sin vilje vil Conservative Party-lederen Pierre Poilievre, som steg til prominens som en iherdig forfekter av den fascist-ledede «Freedom»-konvoien, snart erstatte Trudeau som statsminister. I likhet med Trumps valgseier i USA ville det å bringe en Poilievre-ledet regjering til makten representere en voldelig omstilling av den politiske overbygningen for å samsvare med moderne canadisk kapitalismes reelle struktur, der et finansoligarki underordner hele samfunnet til dets jakt på profitt og rikdom.

Rollen til CUPW og CLC, og saken for grunnplankomitéer

I løpet av de fire siste tiårene har postarbeidernes fagforening CUPW, det nasjonal fagforbundet Canadian Labour Congress (CLC) og dets tilknyttede fagforeninger og -forbund, Unifor og den Quebec-baserte Konføderasjonen av nasjonale fagforeninger (CNTU) blitt integrert inn i et korporativt partnerskap med big business og staten. Dette partnerskapet, uttrykt politisk i fagforeningsbyråkratiets allianse med Liberal Party, styringselitens foretrukne regjeringsparti, og New Democratic Party, har systematisk undertrykt klassekampen. Fagforeningene har pålagt innrømmelser og massive nedskjæringer i industrien, og gjentatte ganger sabotert massekampene som har brutt ut mot avviklingen av offentlige tjenester – deriblant antiHarris-bevegelsen i Ontario på slutten av 1990-tallet, studentstreiken i Quebec i 2012 og utdanningsarbeidernes streiker i Ontario i 2022.

Ett billedlig eksempel på denne prosessen er Canada Post. CUPW har gjentatte ganger utøvd deres politifunksjon ved å håndheve antistreikelover, og er enig i at Crown-selskapet må drives som et profittskapende konsern på arbeidernes bekostning. Følgelig har CUPW-president Jan Simpson proklamert fagforeningens støtte til Canada Posts finansielle «suksess». «Vi erkjenner utfordringene vår arbeidsgiver står overfor,» sa Simpson i en nylig oppdatering av fagforeningens forhandlinger, «og vårt mål er ... å arbeide sammen i retning av løsninger.»

Fagforeningene, i tett samarbeid med deres partnere i NDP og Liberal-regjeringen, har så langt lyktes i å avspore streikebølga som har skylt over landet siden høsten 2021 og har involvert arbeidere på tvers av offentlig og privat sektor, og i alle deler av landet. Arbeidere har vist stor militans, og har ofte avvist fagforeningsgodkjente tentative utsalgskontrakter. Men i siste instans har kasten av høyt betalte fagforeningsbyråkrater isolert de mange kampene, ofte ved å bruke statlig intervensjon eller trusselen om det, for å intimidere arbeidere til å akseptere konsesjonskontrakter. I mellomtiden har de og deres NDP-allierte fortsatt å støtte opp Liberal-regjeringen selv om den fører krig, bryter streiker og presiderer over kollapsen av offentlige tjenester og en eksplosjon av sult og hjemløshet.

De som sitter øverst i fagforeningenes lederskap rettferdiggjør denne kursen, slik de har gjort i mer enn et kvart århundre, med påstanden at Liberal Party utgjør et «progressivt» bolverk mot de enda mer høyreorienterte Toryene. I realiteten har den politiske undertrykkelsen av arbeiderklassen bare styrket reaksjonen og banet vei for at Poilievre og hans ytre høyre-Toryer kommer til makten, der byråkratiet kommer med en demagogisk sosial appell til folkelig raseri over den fagforenings- og NDP-støttede Trudeau-regjeringens likegyldighet til sosioøkonomisk nød.

Det er nødvendig med nye organisasjonsformer som samsvarer med klassekampens realiteter: grunnplankomitéer for å mobilisere arbeiderklassens sosiale makt og føre en politisk kamp mot big business og alle dens politiske representanter, fra Poilievre og Trudeau til PQ-lederen Pierre St. Paul-Plamandon og NDPs Jagmeet Singh.

Postarbeidere har tatt et betydelig skritt framover i denne kampen ved å etablere Postarbeideres grunnplankomité – Postal Workers Rank-and-File Committee (PWRFC). Den slåss for å legge makten tilbake i hendene på arbeidere på fabrikkgulvet, og forene postarbeidere i en felles kamp med breiere seksjoner av arbeiderklassen. Som del av Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – slåss PWRFC for å forene post- og logistikkarbeidere internasjonalt for å konfrontere det globale angrepet på deres jobber og vilkårene pålagt av styringseliten rundt om i verden. Dette inkluderer Royal Mail-arbeidere som slåss mot privatisering i Storbritannia og USPS-arbeidere som slåss mot automatisering sør for grensa.

For den politiske mobiliseringen av arbeiderklassen på et sosialistisk og internasjonalistisk program

Den canadiske styringselitens angrep på postarbeidere, opphevelsen av streikeretten og desimeringen av offentlige tjenester er drevet av kapitalismens stadig dypere globale krise. De uløselige motsetningene som produserer denne krisa, mellom produksjonens globale karakter og splittingen av verden i rivaliserende nasjon-stater, og mellom sosialisert produksjon og privat profitt, tvinger imperialistmaktene til å bestrebe seg for å fjerne alt som gjenstår av de sosiale erobringene arbeiderklassen oppnådde gjennom det forrige århundrets revolusjonære massekamper, og forfølge en verdenskrig for kontroll over råvarer, bassenger av arbeidskraft, handelsruter og strategiske territorier.

Opp mot denne galskapen må arbeiderklassen mønstre sin egen klassestrategi. Forsvaret av arbeidsplasser, arbeiderrettigheter og offentlige tjenester krever et frontalangrep på finansoligarkiets dødsgrep over samfunnet. Det fordrer en kamp for å hevde arbeidernes kontroll over samfunnets enorme rikdom og produktivkrefter – inkludert nye teknologier som KI som har potensial til å øke arbeidskraftens produktivitet betydelig – slik at de kan brukes til å imøtekomme sosiale behov, ikke privat profitt.

En slik revolusjonær transformasjon vil bare kunne realiseres gjennom den industrielle og politiske mobiliseringen av arbeiderklassen for å ta den politisk makten fra styringsklassen og sette i gang en transformasjon av samfunnet langs sosialistiske linjer. Socialist Equality Party og World Socialist Web Site støtter byggingen av grunnplankomiteer blant alle seksjoner av arbeidere for å bryte de pro-kapitalistiske fagforeningenes lammende grep, for å mobilisere arbeiderklassens sosiale makt mot arbeidsgiverne og statsapparatet som håndhever deres diktater, og for å initiere en bevegelse for arbeiderklassens politiske makt. Arbeidere som er beredt til å ta opp denne kampen må tilslutte seg SEP og bygge partiet som det revolusjonære lederskapet som er nødvendig for å lede denne bevegelsen, på grunnlag av et sosialistisk og internasjonalistisk program.