På New York Times’ arrangement Dealbook Summit onsdag feiret styringsklassen sin rikdom og diskuterte utsiktene til å øke den under den nye Trump-administrasjonen.
Arrangementet, med Times-skribent Aaron Ross Sorkin som vert, avslører alt som er igjen av avisas forstillelse om å være amerikansk «liberalismes» stemme, annet enn en stemme for det amerikanske oligarkiet.
Paneldeltakerne kunne tillate seg å være litt mer åpne og ærlige med deres kommentarer, gitt den deltakende målgruppa. Personlig deltakelse var for $ 2 799 per sete, og bare deler og sammendrag av arrangementet ble publisert av Times på avisas nettside. Arrangementet var ikke beregnet for generell tilegnelse.
Deltakerne inkluderer tidligere president Bill Clinton, nåværende sentralbanksjef Jerome Powell, Amazon-grunnlegger Jeff Bezos, prins Harry og andre figurer hentet fra eliten innen politikk og selskapsverdenen. Sam Altman, grunnleggeren av OpenAI, snakket om den raske utviklingen av kunstig intelligens (KI), denne teknologien som blir brukt til å kutte hundretusenvis av arbeidsplasser, og forutså at en «generell kunstig intelligens» som kan fullstendig replikere et menneskesinns funksjoner, ikke er langt unna.
Googles administrerende direktør Sundar Pichai, med hans søkemotor som i årevis har sensurert World Socialist Web Site og andre plattformer, talte også.
United Auto Workers-president Shawn Fain var opprinnelig oppført som en av talerne, men han trakk seg åpenbart. Fain var utvilsomt bekymret for å bli for åpent identifisert med finansoligarkiet der han hanskes med grunnplanets raseri over fagforeningens støtte for massepermitteringer.
Fain erklærte nylig at han er villig til å støtte Trumps nasjonalistiske «America First»-program. «Dersom denne administrasjonen er villig til å ta opp anliggender som dårlige handelsavtaler og retten til å danne en fagforening, da kan vi arbeide med dem.» Sara Nelson, president for Association of Flight Attendants og ledende medlem av Democratic Socialists of America, skulle opprinnelig også tale, men trakk seg tilsynelatende.
Talelista var fylt opp av mediepersonligheter, der deres eneste tilsynelatende kvalifikasjoner var deres nettoformuer, og sannsynligvis for fleres del for å oppfylle kjønnskvotene for en begivenhet ellers dominert av hvite menn. Dette inkluderte podkastverten Alex Cooper, med hennes «Call Her Daddy»-podcast som Times bemerket signerte en SiriusXM-kontrakt verdt nesten like mye som det Bezos betalte for Washington Post, og den tidligere tennisstjerna Serena Williams, som har gått fra å være idrettsutøver til en egen merkevare, som skrøyt av hvor mye hun «elsker å investere».
Paneldeltakernes respons til Trump var generelt positiv, uten noen henvisning til den nye regjeringens vidtrekkende angrepene på demokratiske rettigheter eller dens fascistiske karakter. Dette var spesielt bemerkelsesverdig gitt at Times selv, bare noen uker før valget, publiserte et intervju med Trumps tidligere stabssjef John Kelly, som karakteriserte Trump som en fascist.
Bezos siklet praktisk talt over pengene som kunne tjenes under den nye regjeringen. Der han erklærte at Trump har «vokst», trakk han spesielt fram for hyllest planene om massivt å kutte regjeringsreguleringer, og føderale utlegg generelt. «Jeg er veldig forhåpningfull – han ser ut til å ha mye energi rundt å redusere reguleringer,» sa han. «Og mitt synspunkt er, om jeg kan hjelpe ham med det, da kommer jeg til å hjelpe ham, for vi har for mye regulering her i dette landet.»
Denne uttalelsen er desto mer betydningsfull gitt Washington Posts nøytralitet i presidentvalget, mot opposisjonen fra avisas skribenter, og som utløste masseforargelse blant dens lesere. Den redaksjonelle linja til Post var åpenbart underordnet de personlige, økonomiske og politiske motivene til Bezos, som ikke ønsket å irritere Trump og miste muligheten for å samarbeide med ham om han vant.
Bezos forsvarte hans beslutning, kalte den «langt fra feig», og la så latterlig til at han ville «prøve å snakke [Trump] ut av» hans fiendtlighet til pressen. Han la til at han hadde en «haug av ideer» for hvordan å gjenopprette avisas finansielle utsikter, som fikk et enormt slag etter at titusener kansellerte deres abonnement på grunn av avisas ikke-godkjenning. Dette kan bare bety ytterligere nedskjæringer og permitteringer i framtiden.
Bezos pekte også på rollen til hans oligarkkollega Elon Musk som medstyreleder for det såkalte «Department of Governmental Efficiency». Musk har truet med å kutte $ 2 billioner i året fra det føderale budsjettet. Ken Griffin, grunnlegger og administrerende direktør for hedgefondet Citadel og en vesentlig republikansk donor, kom med en offentlig advarsel til Musk om at «han er nødt til å treffe den harde virkeligheten – den harde sannheten – at å gjøre kutt, uansett i hvilken form overhodet, vil bli politisk svært upopulært.» Dette ble imidlertid presentert som et problem til å overvinnes, ikke som en grunn til å ikke gjøre det.
Musk «var i mange milliardærers tanker» på toppmøtet, som Times rapporterte. Fascistmilliardæren og ignoranten ble generelt behandlet tilbedende som en briljant figur. Altman, som blir saksøkt av Musk, berømmet ham som hans «megahelt». Altman og andre uttrykte det fromme håpet at Musk ikke ville bruke hans nye stilling til personlig finansiell vinning. Musks angivelige velgjørenhet, heller enn noen demokratisk kontroll, ville være hovedmekanismen for å sikre at dette ikke finner sted, ifølge Altman. «Jeg tror ikke folk ville tolerere det. Jeg tror ikke Elon ville gjøre det.»
Bill Clinton, med hans bemerkninger som utstrålte selvtilfredshet, avfeide Musks uforlignelige involvering med den innkommende administrasjonen, som bare en personlig eksentrisitet fra Trumps side. «Hele Trumps shtick er at alle disse reglene og systemene ikke utgjør noe, ikke har noen reell legitimitet.» Clinton snudde virkeligheten på hodet og hevdet at dette viste at det ikke var noen grunn til alarm, snarere enn en diktators utsikter.
Clinton vinket også vekk bekymringer over at president Biden benådet hans sønn Hunter Biden, som var en politisk gave til Trump for å utføre enda større lovbrudd. Clinton avfeide dette, der han hevdet Bidens eneste feiltak var tidligere å hevde at han ikke ville benåde hans sønn.
Dealbook-toppmøtet demonstrerte at det eksisterer en betydelig støttebase for fascisme innen ikke bare borgerskapet som helhet, men innenfor dets høyeste nivåer, inkludert figurer som Bezos som driver Amazon, en sentral komponent i den globale økonomien, som hans personlige len.
Årsaken til dette er den massive og fundamentale krisa for amerikansk kapitalisme. Stilt overfor dollarens nedgang og ei potensiell statsgjeldskrise, voksende utenlandsk konkurranse og framfor alt voksende opposisjon innen den amerikanske arbeiderklassen, er betydelige deler av styringsklassen beredt til å støtte diktatur hjemme, i tillegg til den ekspanderende globale krigføringen fra Ukraina til Gaza og, i nær framtid, mot Kina.
Dette ble bare antydet på arrangementet – Powell innrømmet bare at inflasjonen fortsatt var «litt høyere» enn prognosen – men hevdet at en sterk amerikansk økonomi gir Federal Reserve større spillerom for framtidige beslutninger om rentenivåene. Feds beslutning om å heve rentenivåene var utformet som et våpen mot det stigende tidevannet av arbeiderklassens streiker, men risikerte også å destabilisere et finanssystem helt avhengig av gratis penger.
Clinton var en av få som delvis innrømmet den sosiale realiteten, da han kalte inflasjon det avgjørende anliggendet bak Trumps valgseier. «Den gjennomsnittlige personen hadde ikke egentlig levd gjennom noe slikt på 40 år, siden 70-tallet,» sa han.
For å være mer presis, demokratenes likegyldighet til arbeiderklassens skjebne tillot Trump å utnytte det enorme sosiale raseriet over politikk utformet til fordel for de rike. Men i onsdagens bemerkninger trakk Clinton på skuldrene og antydet passivt at det ikke var noe demokratene kunne gjøre for å vinne så snart den aldrende Biden endelig trakk seg ut av løpet.
Men uansett hvilken midlertidig og misforstått støtte som finnes blant seksjoner av arbeidere for Trump, onsdagens Dealbook Summit gjorde det klart at hans politikk er innrettet for massivt å berike oligarkiet gjennom et frontalangrep på arbeiderklassen. Betydelige deler av styringsklassen støtter Trump, eller er beredt til å gå med på hans politikk, fordi de frykter faren for revolusjonær opposisjon nedenfra langt mer enn Trumps trussel mot demokratiske rettigheter.
En sosial eksplosjon er i anmarsj, som setter arbeiderklassen opp mot helheten av styringseliten.