Islamistmilitser støttet av USA og Tyrkia erobret søndag Damaskus, hovedstaden i Syria, etter at Syrias president Bashar Al-Assad rømte til Russland. «Som et resultat av forhandlinger mellom B. Assad og ei rekke deltakere i den væpnede konflikten på Den syriske arabiske republikkens territorium, bestemte han seg for å trekke seg fra presidentskapet og forlot landet, der han ga instruksjoner om en fredelig maktoverføring.» Det opplyste Russlands utenriksdepartement søndag.

Etter nesten 14 år med krig vant de såkalte «opprørerne» en lynrask seier, dominert av den Al Qaida-tilknyttede militsen Hayat Tahrir al-Sham (HTS). Rapporter lørdag kveld var at HTS-styrker hadde tatt seg inn i de sentrale syriske byene Hama og Homs. Bare få timer seinere brøyt imidlertid nyheten at den syriske hovedstaden Damaskus hadde falt, og at Assad hadde tatt et fly på flukt fra landet. Det russiske nyhetsbyrået Interfax rapporterte søndag kveld at Assad var i Moskva.

Assads kollaps kunne ikke ha funnet sted uten medvirkning fra fraksjoner av regimene i Syria, Iran og Russland. HTS-ledere kunngjorde søndag morgen at de var i diskusjon med Syrias statsminister Mohamed al-Jalali. På Telegram instruerte de deres tropper om at «offentlige institusjoner [skal] forbli under tilsyn av den tidligere statsministeren inntil de formelt blir overlevert». Jalali erklærte, for hans del, at han var «klar for samarbeid» med de nye myndighetene.

Den russiske regjeringen kunngjorde søndag at Assad, etter samtaler med «opprørs»-fraksjonene, hadde beordret hans tropper til ikke å slåss mot den HTS-ledede offensiven. Det russiske utenriksdepartementet uttalte: «Som et resultat av forhandlinger mellom Bashar al-Assad og ei rekke deltakere i den væpnede konflikten i Den syriske arabiske republikken, bestemte han seg for å forlate presidentposten og forlot landet, og ga instruksjoner om en fredelig maktoverføring.» Det ble tillagt: «Den russiske føderasjonen er i kontakt med alle grupper av den syriske opposisjonen».

Den iranske regjeringen oppfordret på tilsvarende måte til å «avslutte militære konflikter så snart som mulig, forhindre terroristhandlinger, og initiere nasjonal dialog med deltakelse av alle segmenter av det syriske samfunnet».

Imperialistmaktene responderte i en feststemning på nyhetene om Assads fall. Frankrikes president Emmanuel Macron sa begeistret: «Den barbariske staten har falt», mens Tysklands utenriksminister Analena Baerbock erklærte at det var en «stor lettelse» for det syriske folket. Kaja Kallas, EUs representant for utenriksaffærer, hoverte at Assads fall var «en positiv og etterlengtet utvikling. Det viser også svakheten til Assads støttespillere, Russland og Iran.»

HTS og militsens leder, Abu Mohammad al-Golani, en tidligere al-Qaida operatør som hadde tilknytninger til Den islamske staten, har praktisk talt over natta blitt vestlige medias darlings. Selv om HTS av Washington ble utpekt som en utenlandsk terroristorganisasjon og Golani i 2018 var gjenstand for en dusør på $ 10 millioner, har han fått overveldende gunstig dekning i amerikanske og europeiske medier. CNN observerte, og ga kanskje bort mer enn tiltenkt, i en artikkel basert på et «eksklusivt intervju» med Golani 5. desember, at han «utstrålte selvtillit» og forsøkte å «projisere modernitet» under et møte «som fant sted midt på lyse dagen og med lite sikkerhet.»

De HTC-ledede styrkenes pro-imperialisme-karakter ble understreket like etter at de erobret Damaskus. Krigere ransaket Irans ambassade og ødela bilder av Qasem Soleimani, sjefen for Den islamske revolusjonsgarden (IRGC), som i januar 2020 ble myrdet av Trump-administrasjonen ved Bagdads internasjonale lufthavn, og av Hizbollahs Hassan Nasrallah, myrdet i sionistregimets attentat i Libanons hovedstad Beirut i september 2024. Internasjonale medier var alle beleilig til stede for å fange disse hendelsene.

Ved å vedgå en overlevering av Syria til en Al Qaida-tilknyttet milits faller Assad og hans allierte i Moskva og Teheran i tråd med de mangeårige utenrikspolitiske målene til Washington og deres NATO-allierte. Spesielt siden Israel begynte sitt USA-støttede genocid mot palestinerne i oktober 2023 har sionistregimet ført en lavnivåkrig mot Syria med USA-leverte bomber og missiler. Al Jazeera rapporterte at krigsfly fra Israels forsvarstyrker (IDF) i gjennomsnitt har angrepet syriske militære lokaliseringer tre ganger i uka i løpet av de 14 siste månedene.

Disse angrepene var ikke bare rettet mot syriske styrker, men også på å svekke Irans tilstedeværelse i landet. Det mest profilerte av disse bombeangrepene var mot Irans konsulat i Damaskus i april 2024, som drepte en IRGC-kommandant på høyt nivå og andre tjenestemenn. Israels angrep fortsatte over helga, og rammet Mazzeh-distriktet i Damaskus og sørlige områder av Syria etter Assads fall søndag. IDF-soldater har også rykket inn i syrisk territorium på Golanhøydene, hvor det er erklært en «lukket militærsone».

«Opprørerne» lanserte offensive operasjoner mindre enn et døgn etter at USAs president Joe Biden ensidig kunngjorde fra Det hvite hus en våpenhvile mellom deres regionale angrepsbikkje, Israel, og Libanons Hizbollah. Kunngjøringen brakte til opphør IDFs to-måneder-lange bombardement av Libanon, som desimerte en av Assad-regimets viktigste allierte og leverandør av militært mannskap.

Under det pågående genocidet mot palestinerne og krigen i Libanon, angrep Israel også – med USAs godkjenning – mål i Iran, Assads viktigste regionale støttespiller. Disse angrepene inkluderte attentatet i juli på Hamas’ politiske leder Ismail Haniyeh, tilstede i den iranske hovedstaden som en offisiell gjest for regimet, og angrepene på iranske militæranlegg den 26. oktober. Alt dette utspilte seg samtidig med 900 amerikanske soldaters illegale, flere-år-lange okkupasjon av det nordøstlige Syria, som benektet Assad-regimet enhver inntekt fra regionens betydelige oljereserver.

HTS-offensiven er nært tilknyttet krigen i Ukraina, hvor imperialistene hensynsløst eskalerer i retning en direkte konflikt med Russland. Bare uker før kampene brøyt ut i Syria godkjente Biden-administrasjonen Ukrainas avfyring av langtrekkende missiler inn i Russland, som førte NATO og Moskva stadig nærmere en fullskala krig. Dette hensynsløse skrittet ble tatt for å avverge Ukrainas kollaps på slagmarka, der Russland gjør betydelige framskritt.

Det ser faktisk ut til at denne eksplosive internasjonale situasjonen, med Europa som vakler på randen av en enorm militær eskalering, spilte en avgjørende rolle for Moskva og Teherans beslutning om å godta, i det minste foreløpig, den HTS-ledede overtakelsen av Syria. Offensiven og Assads regimets plutselige kollaps kommer samtidig med tegn på at den påtroppende Trump-administrasjonen kan tro at åpning av forhandlinger er den beste måten å sikre dens interesser. Trump selv la ut et langt innlegg om Syria og Ukraina-krigen på hans Truth Social-nettverk.

«Assad er borte. Han har rømt fra hans land. Hans beskytter, Russland, ledet av Vladimir Putin, var ikke interessert i å beskytte ham lenger. Det var ingen grunn for Russland til å være der i utgangspunktet. De mister all interesse for Syria på grunn av Ukraina, der nærmere 600 000 russiske soldater er såret eller døde, i en krig som aldri burde ha startet,» sa Trump, og la til: «For mange liv blir så unødvendig bortkastet … jeg kjenner Vladimir godt. Dette er hans tid for å handle. Kina kan hjelpe. Verden venter!»

Beslutningen om å plassere en Al Qaida-tilknyttet organisasjon i spissen for den syriske regjeringen er imidlertid monumentalt hensynsløst, og hendelsene i Syria er på ingen måte fullstendig under amerikansk imperialismes kontroll.

Tvert imot, de motstridende og gjensidig antagonistiske interessene til flere imperialistiske og store makter, så vel som regionale aktører, i og rundt landet, besørger en spesielt eksplosiv karakter til den plutselige gjenopplivingen av den 13 år gamle borgerkrigen i Syria. Framprovosert i 2011 av Washingtons bevæpning og trening av forgjengerne til HTS med sikte på å fjerne Assad, har konflikten krevd minst 500 000 liv og tvunget millioner til å flykte fra landet.

De syriske hendelsenes ustabilitet skyldes hovedsakelig det faktum at amerikansk imperialisme og dens allierte er involverte i en regionsdekkende krig for å sikre Washingtons hegemoni. USA er fast bestemt på å utøve kontroll over Midtøstens rike energireserver og geostrategiske plassering, over viktige handelsruter, som en inngangsport til den eurasiske landmassen. Det er en front i en raskt eskalerende tredje verdenskrig som involverer USA og deres europeiske imperialistallierte mot Russland i Øst-Europa og Kina i Asia-Stillehavet. Som David North skrev i hans forord fra 2016 til boka A Quarter Century of War: The US Drive for Global Hegemony:

Det siste fjerdedels århundre med USA-initierte kriger må studeres som et kjede av sammenhengende hendelser. Den strategiske logikken i USAs drivkraft for globalt hegemoni strekker seg forbi de nykoloniale operasjonene i Midtøsten og Afrika. De pågående regionale krigene er sammenhengende elementer av USAs raskt eskalerende konfrontasjon med Russland og Kina.

Alle disse konfliktene gjenspeiles i Syria, som tvinger store og regionale makter til å forfølge deres egne interesser stadig mer aggressivt, og kan utløse et regionsdekkende blodbad som setter millioner av liv i fare. Washington, som i 2011 oppildnet den syriske borgerkrigen ved å finansiere og forsyne islamistiske terroristgrupper, inkludert den al-Qaida-tilknyttede Al-Nusra-fronten, en av HTS’ forløpere, aksepterte aldri resultatet av Russlands intervensjon i 2015 som stabiliserte Assad-regimet. Putin-regimet profitterte med etableringen av Khmeimim-flybasen nært byen Latakia, som har fungert både som base for russiske luftoperasjoner i Syria og som transittpunkt for flyvninger til Afrika. Russlands militære marinebase ved Tartus, den eneste slike basen Moskva har i Middelhavet, er en etterlatenskap fra sovjetæraen, etter å ha blitt etablert i 1971. Sammen med Iran, som var avhengig av Damaskus for landtilgang til Libanon for å forsyne deres allierte Hizbollah, var Russland Assad-regimets viktigste støttespiller.

I nord har Tyrkia beskyttet islamistiske militser under Den syriske nasjonale hærens (SNA) banner. Selv om disse militsene ikke direkte er del av styrkene ledet av HTS kunne sistnevnte bare operere og motta deres militære forsyninger gjennom Tyrkia, et NATO-medlemsland. Som et resultat er det allment erkjent at Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan hadde forhåndskunnskap om den HTS-ledede offensiven. Erdogan erklærte lørdag at «en ny politisk og diplomatisk realitet» eksisterte i Syria. Ankaras hovedanliggende er å forhindre framveksten av et enhetlig kurdisk territorium på landets sørlige grense, som de har forsøkt å gjøre ved å finansiere SNA-operasjoner og lansere egne invasjoner for å angripe Det kurdiske folkets beskyttelsesenheter (YPG). Kurderne får, for deres del, støtte fra USA, som også opprettholder en illegal tilstedeværelse av rundt 900 soldater i det nordøstlige Syria. Reuters rapporterte tirsdag at USA-støttede kurdiske styrker lanserte en offensiv mot Assads tropper i det østlige Syria, som seinere i uka resulterte i erobringen av Deir Ezzor.

Mens timingen av islamistenes framrykking og dens raske framskritt taler til imperialistmaktenes og Tyrkias dype involvering, demonstrerer det skammelige sammenbruddet av Assads styrker den fullstendige fallitten av regionens borgerlige nasjonalistregimer. Assad-familien, først under regimet til Hafez al-Assad (1971-2000) og deretter sønnen Bashar (2000-2024), regjerte Syria som et ettpartidiktatur i 53 år. Men mot slutten arbeidet det effektivt for å oppløse seg selv og overlevere makten til styrkene det hadde kjempet mot i 14 år.

Den eneste måten å motvirke den imperialistiske gjenerobringen av Midtøsten, det pågående Gaza-genocidet og en raskt utviklende tredje verdenskrig er gjennom den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen i hele regionen og i imperialistsentrene i Nord-Amerika og Europa.

En internasjonal antikrigbevegelse ledet av arbeiderklassen må bygges på et sosialistisk og internasjonalistisk program. En slik bevegelse må koble de store streikene og kampene som har utviklet seg blant arbeidere mot den stadig dypere økonomiske krisa og angrepet på deres sosiale rettigheter, med den breibaserte opposisjonen mot imperialistbarbari som har kommet til uttrykk i masseprotester mot Israels angrep på palestinerne og Libanon. Denne bevegelsen må sette den sosialistiske transformasjonen av samfunnet opp mot imperialistenes hemningsløse drivkraft for globalt hegemoni, som er forankret i det kriserammede kapitalistiske profittsystemet.