Sør-Koreas president Yoon Suk Yeol innførte rundt klokka 22:30 den 3. desember 2024 krigsrett, med henvisning til nødvendigheten av å bekjempe «antistatlige krefter» og sikkerhetstrusler fra Nord-Korea.

Konfrontert med folkelige protester og en viss motstand i Nasjonalforsamlingen ble han tvunget til å reversere dekretet innen seks timer, og trekke tilbake troppene som initielt ble utsendt for å implementere det.

I likhet med Yoon Suk Yeol mangler også Lai Ching-te, president i Republikken Kina (ROC), et parlamentarisk flertall. Hva angår erklæringen av krigsrett i Sør-Korea støttet Taiwans regjerende Demokratiske progressive parti (DPP) den raskt i et Facebook-innlegg, og sammenlignet situasjonen på Taiwan med den i Sør-Korea og refererte til opposisjonen Kuomintang (KMT) og Taiwans folkets parti (TPP) som «mørke onde krefter» som «Team Taiwan» (det regjerende DPP) hadde slåss imot.

Konrontert med ramaskrik og kritikk slettet DPP raskt innlegget. Partiet erklærte deretter at det «lenge har motsatt seg autoritarisme og utfordret krigrett, og at partiets holdning gjennom årene aldri har endret seg», og det fordømte de to borgerlige opposisjonspartiene for å baktale DPP.

Vestlige medier, som tidligere har avbildet Taiwan som en «demokratimodell» og Kina som et «kommunistisk totalitært regime», har stort sett vært tause om denne episoden. De kunne ikke forklare hvorfor det regjerende partiet i «et blomstrende demokrati» føler nostalgi og en affinitet med autoritarisme og diktatur.

Råten i de konkurrerende fraksjonene av det nasjonale borgerskapet på Taiwan stikker dypt.

KMT-regimet under Chiang Kai-shek ble tvunget til å trekke seg tilbake til Taiwan etter å ha tapt den kinesiske borgerkrigen. Dette høyreekstreme diktaturet innførte krigsrett i en av de lengste periodene i det 20. århundre, fra 1949 til 1987.

KMT-juntaen iverksatte deretter tre statutter etter hverandre: Statutt for straff for oppstand i 1949, Statutt for fornektingen og undertrykkelsen av opprørere i 1950, og et militærdomstolstatutt i 1956.

Disse lovene ga KMT-regimet omfattende fullmakter til å kneble kritikk og politisk dissens, utsette sivile for vilkårlige arrestasjoner og/eller internering uten siktelser eller rettssak, og til å kriminalisert ytringsfriheten, demonstrasjoner, begjæringer, offentlige samlinger, oppfordringer til streik og enhver opptreden ansett å spre desinformasjon som kunne forstyrre den offentlige orden.

Republic of China (ROC) var solid etablert som en antikommunistisk høyborg. Det å lese Karl Marx’ Kapital var straffbart med døden.

En begivenhet fanger på en levende måte villskapen og det absurde i krigsretten på ROC. En historie fra tegneserien Popeye the Sailor, publisert i familiebilaget til Taipeis China Daily News i januar 1968, presenterte Popeye og hans sønn der de kjøpte ei øy. Der han ankommer henvender Popeye seg umiddelbart til den ubebodde øynasjonen og begynner å føre presidentvalgkamp i et ubestridt valg.

Bo Yang, den kinesiske oversetteren av tegneserien og redaktøren av familiebilaget, ble umiddelbart arrestert, torturert og anklaget for å være en kommunistisk operatør, og for å angripe landets øverste leder. Han ble deretter stilt for krigsrett og dømt til 12 års fengsel.

En rapport fra US Congressional Research Service, Democratic Reforms in Taiwan: Issues for Congress, uttalte at en offiser fra den amerikanske regjeringens tildelte Military Assistance Advisory Group fra 1973 til 1976, indikerte at det militære rettssystemet til Taiwan Garrison Command, som håndhevet krigsrett og politistatlige tiltak, var «generelt rettferdig». Forøvrig, «det meste av det amerikansk personell stasjonert på Taiwan var tilfreds under krigsrett».

James D. Seymour, en ekspert på kinesisk politikk og professor ved New York University, ga i 1977 et vitnesbyrd for Representantenes hus’ underkomité for internasjonale organisasjoner til komitéen for internasjonale relasjoner. Han forklarte begrunnelsen bak USAs støtte for diktaturer, spesielt på Taiwan.

Seymour var ettertrykkelig på Taiwans status som en stedfortreder for USA, og uttalte at «Republikken Kina (ROC) er en av de statene som skylder USA dens faktiske eksistens.» Siden 1950-tallet har «vi faktisk holdt ROC i live» ved å sende dit den syvende flåten for å gripe inn i den kinesiske borgerkrigen på republikkens vegne.

Han indikerte: «Faktisk, vår rolle som gudfar går enda lengre tilbake.» General Douglas MacArthur, den 1. øverstkommanderende for de allierte maktene instruerte i 1945 KMT-styrkene til å akseptere den japanske overgivelsen på Formosa.

Amerikanske tjenestemenn hadde ingen betenkeligheter med å lyve for Husets representanter om grove menneskerettighetsbrudd i ROC. Burton Levin, daværende direktør for det amerikanske utenriksdepartementets kontor for ROC-affærer, Bureau of East Asian and Pacific Affairs, benektet ethvert ansvar for menneskerettighetsbrudd på Taiwan.

Levin uttalte i 1977 at «tortur ikke er en utbredt praksis i Republikken Kina. Vår ambassade har kontakter i stort sett alle deler av samfunnet, og vi er sikre på at dersom tortur var utbredt, da ville vi vært klar over det.»

Det var åpenbart usant å påstå at påfølgende amerikanske administrasjoner var uvitende om statlig undertrykkelse av arbeidere, bønder og politiske dissidenter på Taiwan. Richard C. Bush, som fungerte som leder av American Institute in Taiwan, den de facto amerikanske ambassaden på øya, fra 1997 til 2002, innrømmet klart i hans bok At Cross Purposes: U.S.-Taiwan Relations Since 1942, at «under krigsrett ble utfordringer til KMT-styret prøvd for militære domstoler. Utallige taiwanske dissidenter mistet deres liv eller deres frihet». USA insisterte, imidlertid, på at dette «ikke skulle endres (av geopolitiske årsaker)».

USA ble plutselig «bevisst» statssanksjonert vold på Taiwan først etter at Washington formaliserte tilknytninger til Folkerepublikken Kina og i 1979 kuttet de diplomatiske relasjonene med ROC.

Stadig mer desperate etter å holde seg ved makten, trappet KMT-regimet under Chiang Ching-kuo, Chiang Kai-sheks eldste sønn, opp regimets politiske represjon.

Den 3. juli 1981 ble Chen Wen-chen, en taiwanskfødt assisterende professor i matematikk ved Carnegie-Mellon University i Pittsburgh, funnet død på National Taiwan Universitys campus i Taipei, en dag etter å ha blitt forhørt av Taiwan Garnison Command. Cyril Wecht, en amerikansk rettsmedisiner, mente han ble slått før han ble kastet til hans død.

Military Intelligence Bureau of Taiwan beordret angivelig i oktober 1984 drapet av Henry Liu utført av gjengmedlemmer i Daly City, California. Liu hadde dobbelt statsborgerskap i USA og ROC, og han hadde tidligere skrevet ei bok som fordømte daværende president Chiang Ching-kuo. FBI pågrep gjerningsmennene, som innrømmet å ha myrdet Liu på forespørsel fra Military Intelligence Bureau.

Ifølge At Cross Purposes: U.S.-Taiwan Relations since 1942 hadde taiwanske uavhengighetsforfektere søkt USAs godkjenning og innordning for å få slutt på krigsretten. Blant de forskjellige gruppene hadde Formosan Association for Public Affairs (FAPA) fungert som en kanal for amerikanske kampanjebidrag, og spilt «Capitol Hill-spillet» siden den ble grunnlagt i 1982. Smurt av store penger var noen medlemmer av den amerikanske Kongressen ivrige etter å oppfylle FAPAs mål, inkludert «avskaffelsen av Taiwans krigsrett» og promoteringen av «retten til selvbestemmelse».

FAPA fungerte på slutten av 1990-tallet som ei DPP-frontgruppe. Etter den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003 førte DPP-regjeringen hard lobbyvirksomhet i den amerikanske Kongressen for utplassering av 35 000 taiwanske marinesoldater til Irak med bistand fra FAPA. Det amerikanske utenriksdepartementet avviste raskt forespørselen, da imperialistmaktene baserte seg på fortsatt samarbeid med det kinesiske stalinistiske regimet for å superutbytte kinesiske bondearbeidere.

Disse bondearbeiderne, fratatt meningsfulle sosiale og juridiske rettigheter under Kinas registreringssystem for husholdninger, hadde blitt og utgjør fortsatt det største bassenget av billig, disponibel og utnyttbar arbeidskraft som noen gang har eksistert i kinesisk historie, rundt 297 millioner mennesker.

USA har spilt en sentral rolle i å muliggjøre innføringen av krigrett på Taiwan og ved å bruke ROC som en juniorpartner for genocid i Latin-Amerika og Midtøsten.

Påfølgende DPP-regjeringer har søkt det amerikanske borgerskapet gunst, som har satt opp ROC mot Kina og reist anliggendet Taiwans uavhengighet når det har passet USAs geostrategiske mål.

Under hennes besøk til Taiwan i 2022 gjorde US House Speaker Nancy Pelosi et poeng av å besøke Taiwans nasjonale menneskerettighetsmuseum. DPP valgte lokaliseringen som et møtested for diskusjoner om menneskerettighetsbrudd og statsrepresjon fordi institusjonen formålsmessig begrenset omfanget av statssanksjonert vold til grusomheter begått utelukkende av KMT, og ignorerer den sentrale rollen USA har spilt for å ha muliggjort dette ytre høyre-diktaturet, og betingelsene for opphevelsen av krigsretten som ble godkjent av USA.

Det mest avgjørende er at den påfølgende «demokratiseringen» av Taiwan var og forblir innordnet med det amerikanske imperialistiske borgerskapets mål. Dette etterlater i all hovedsak alle rivaliserende deler av borgerskapet på Taiwan uten utfordringer.

Museet har siden starten presentert autoritarisme som en saga blott, samtidig som det ikke har advart arbeidere om betingelsene som var opphav til det kontrarevolusjonære diktaturet, og at det kan gjenoppstå. Disse unnlatelsene har gjort det mulig for påfølgende DPP-regjeringer å kontrastere deres angivelige sosialdemokratiske legitimeringer med KMT-despotisme.

Følgelig kan DPP (det være seg i regjereringsposisjon eller i opposisjon) beskylde de som stiller spørsmål ved amerikansk imperialisme og DPP for å være forrædere, sabotører, «kommunistiske agenter», fiender innenfor og for å være medskyldige i det kinesiske borgerlige regimets «kognitive krigføring» mot Taiwan. Dette ligner mye på KMTs tidligere rødlokkingskampanje, som alltid klandret all misnøye på «ondsinnede kommunistiske krefter».

Eksemplene florerer. I juli 2023 erklærte DPPs presidentkandidat Lai Ching-te at januar 2024-presidentvalget på Taiwan ville være et «valg mellom Det hvite hus og Zhongnanhai». Sistnevnte er en referanse til området som innkvarterer lederskapet til Det kinesiske kommunistpartiet og Statsrådet.

Lais bemerkning eksemplifiserer at, akkurat som partiets høyreekstreme forgjenger, representerer DPP en komprador styringsklasse innordnet med imperialismen og et eksempel på borgerlig nasjonalisme og politikks blindgate.

USAs utenriksminister Antony Blinken har berømmet Taiwan, som også er en entusiastisk støttespiller for Israels genocid mot palestinerne, som «en pålitelig partner, et levende demokrati og en kraft for det gode i verden». En slik bemerkning er utelukkende forbeholdt komprador borgerskapet som utelukkende er ansvarlig overfor den største voldsutøveren i verden, og ikke for nasjonens arbeidende masser.

DPPs støtte til Yoon Suk Yeols dekret for krigsrett i Sør Korea taler til det faktum at alle konkurrerende fraksjoner av det nasjonale borgerskapet i all hovedsak er instrumenter for imperialismen og at ingen av dem er i stand til å føre noen uavhengig kamp mot den. Den parlamentariske staten slipper ikke taket i og vil ikke kvitte seg med klasseutbytting og nasjonal undertrykkelse. Som Marx og Engels minner oss om i Det kommunistiske manifest, kampen for demokrati kan bare vinnes dersom arbeiderklassen hever seg til den regjerende klassens posisjon og gjør opp med kapitalistisk slaveri og nasjonal undertrykkelse.