Alan Woods, leder for pseudo-venstre RCI, hyller Trumps valg som «spark i tennene» for USAs styringsklasse

Woods på grunnleggingskongressen for Revolutionary Communist Party (Storbritannia) den 3. mai 2024 [Photo by Socialist Appeal / CC BY-SA 4.0]

Alan Woods, leder av Revolutionary Communist International (RCI), etterfølgeren til International Marxist Tendency (IMT), publiserte den 6. november, etter kunngjøringen av Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget, en artikkel som tydelig illustrerer hans politiske tendens’ selvtilfredshet og antimarxistiske orientering.

Med den avslørende tittelen «Trump-seier: et spark i tennene for etablissementet», gjenspeiler artikkelen Trumps uredelige påstander om å være en antietablissementsfigur, mens den bagatelliserer de enorme farene et Trump-presidentskap utgjør for arbeiderklassen.

David North, lederen av det internasjonale redaksjonsrådet for World Socialist Web Site og nasjonal styreleder for Socialist Equality Party (US), advarte i hans innledende bemerkninger til nettseminaret «Valgfiaskoen og kampen mot diktatur», få dager etter valget:

Nå er det ikke holdningen til SEP og WSWS at Trumps tiltredelse til presidentskapet tilsvarer Hitlers seier i 1933. USA er ikke Weimar-Tyskland, og transformasjonen av USA til et politistatsdiktatur støttet av en massiv fascistbevegelse vil ikke, hva enn Trumps intensjoner er, oppnås over natta.

Men det ville være politisk uansvarlig, og faktisk bidra til suksessen for Trumps mål, ikke å erkjenne de farlige implikasjonene og reelle konsekvensene av sist tirsdags valg. I det aller minste er det nødvendig å ta Trump på ordet.

Denne advarselen gjelder fullt ut for Alan Woods’ presentasjon av betydningen av Trumps valg. Der den grenser til forgapelse søker den å avvise farene fra Trumps planer for diktatorisk styre og sosial kontrarevolusjon.

Woods skriver:

Styringsklassen i Amerika – solid støttet av Europas regjeringer – var fast bestemt på å holde ham [Trump] ute av embetet, med rettferdige eller slette midler. Etter at Trump ble avsatt i 2020-valget ble alt gjort for å forhindre ham i å stille til valg igjen... Alle de mange angrepene mot ham slo tilbake, og dreide seg mot de som ble ansett – med riktighet – som involvert i en konspirasjon for å forhindre ham fra å komme tilbake igjen til Det hvite hus.

Denne framstillingen er falsk. Styringsklassen var ikke «fast bestemt på å holde [Trump] ute av embetet». Betydelige seksjoner av finans- og selskapseliten, deriblant milliardærer som Elon Musk og Peter Thiel, støttet Trump aktivt, og anså hans autoritære og pro-business agenda som et virkemiddel til å fremme deres egne klasseinteresser. Andre, som Jeff Bezos, har etter valget proklamert deres støtte for Trump.

Når Woods skriver «...med rettferdige eller slette midler» og bekrefter Trumps påstander om en «konspirasjon for å forhindre ham fra å komme tilbake igjen til Det hvite hus», legitimerer han presentasjonen av Trump som offer for «lawfare» og en konspirasjon fra den dype staten. Woods antyder at rettsforfølgelsen av de involverte i forsøket på å velte 2020-valget må anses som del av en konspirasjon mot Trump, som kanaliserer Trumps egen propaganda om at «Alle kortene ble stokket imot ham».

Faktisk var Trump og seksjonene av selskaps- og finansoligarkiet som støttet ham, forut for valget, «fast bestemt» på å bruke alle midler, «rettferdige eller slette» for å returnere til Det hvite hus, der de aktivt konspirerte for å avvise ethvert utfall av et valg som ikke førte til hans seier. Som det viste seg tillot Det demokratiske partiets fullstendige fallitt Trump å sikre en valgseier. Etter å ha vunnet embetet setter Trump nå raskt sammen en regjering av, ved og for oligarkiet, mens han bruker alle midler, «rettferdige eller slette», for å implementere hans agenda.

Hva Det demokratiske partiet angår, gjorde det alt det kunne for å skape forutsetningene for Trumps gjenkomst. Demokratene hadde fire år i Det hvite hus til å straffeforfølge Trump for hans forsøk på å omvelte Konstitusjonen. Det tok ingen seriøse tiltak for å gjøre det. I hans innsettelsestale to uker etter fascistangrepet på US Capitol den 6. januar sa Biden at han ønsket et «sterkt Republikansk parti», selv om Det republikanske partiet for det meste støttet kuppforsøket og fortsatte å forsvare eks-presidenten.

Dette var fordi Det demokratiske partiets overordnede prioritet var forberedelsen for krig mot Russland og Kina, og det krevde støtte fra republikanerne. Å gå seriøst etter Trump ville skjært på tvers av denne krigspolitikken. Samtidig fryktet Biden og demokratene at amerikansk kapitalismes eksplosive krise, og sammenbruddet av dens tradisjonelle styreformer kunne føre til oppløsingen av topartisystemet, som er hvordan den amerikanske styringsklassen opprettholder sin politiske dominans over arbeiderklassen.

Woods presenterer Trumps valg som et nederlag for styringsklassen. Hvordan forklarer han da rekordstigningen på Wall Street som respons på Trumps valg? For ikke å nevne Det demokratiske partiets servile kapitulasjon overfor den påtroppende presidenten og aspirerende diktator, med Biden som lover den «mykest» mulige overgangen og ledende demokrater, fra Bernie Sanders til Nancy Pelosi, som har erklært deres ønske om å «arbeide med» Trump for å sikre en «vellykket» administrasjon?

Presentasjon av Trump som en arbeiderklassefigur

Woods skriver om valget: «Dette var et slags ‹Bondeopprør› – en plebeiernes oppstand og et knusende mistillitsvotum til den eksisterende orden.» De som stemmer på Trump «leter etter et radikalt alternativ», legger han til. «Det kunne ha blitt levert av Sanders, om han hadde bestemt seg for å bryte med demokratene og stille til valg som uavhengig. Men han kapitulerte for Det demokratiske partiets etablissement, og det desillusjonerte hans base... I mangel av en levedyktig venstreorientert kandidat, benyttet millioner av mennesker som følte seg fremmedgjort og politisk berøvet muligheten til å levere et velrettet spark mot etablissementet.»

Trump var i stand til å utnytte sosiale klager, men å presentere hans seier som en «plebeiernes oppstand» er et uttrykk for servil utmattelse og politisk fallitt. Hvordan kan en stemme på en milliardær ytre høyre-kandidat som erklærer hans intensjon om å etablere et diktatur på «dag én» av hans administrasjon og mobilisere militæret for å deportere millioner av immigranter, være et «velrettet spark mot etablissementet?»

Det er bemerkelsesverdig at Woods beklager at Bernie Sanders ikke tok rådet fra IMT om å starte et uavhengig parti, som IMT i 2016 lovet å støtte. IMT var del av pseudo-venstre-brorskapet som orienterte seg mot Sanders-kampanjen, i tråd med sitt grunnleggende perspektiv om å presse demokratene til venstre.

Der han går enda lenger skriver Woods: «Donald Trump har spilt en svært viktig rolle i å plassere arbeiderklassen i sentrum av amerikansk politikk for første gang på flere tiår.» I Woods’ hender blir Trump, en milliardær-konspiratør som er fast bestemt på å pålegge en sosial kontrarevolusjon, forvandlet til en agent for historisk framgang. Han har til og med «spilt en svært viktig rolle» i å elevere arbeiderklassen til sentrum av amerikansk politikk!

Trump «pasifisten»

Der han fortsetter sin glorifisering av Trump presenterer Woods ham som en potensiell bremse på eskaleringen av krig. Han skriver: «I hovedsak er hans tilbøyelighet til isolasjonisme. Han er motvillig til enhver idé om at Amerika blir viklet inn i utenlandske innordninger av noe slag – enten det er FN, Verdens handelsorganisasjon (WTO) eller NATO selv.»

Lengre ut skriver han: «Det er imidertid slett ikke klart at han vil gå inn for en krig med Kina, som både økonomisk og militært er en veldig formidabel makt.»

Det er ingenting i Trumps historie, hans nylige uttalelser eller politikken til de han har utnevnt til å bemanne hans innkommende administrasjon til å støtte dette synet. Alex Wong, Trumps påtroppende nasjonale sikkerhetsrådgiver, postet nylig følgende på sosial medier i relasjon til Kina:

USA og landets folk må være beredt på et nivå av spenninger, regional destabilisering og – ja – mulig konflikt, som vi ikke har sett siden slutten av den andre verdenskrig.

Woods prøver å få Trump til å være litt av en pasifist. Ingenting kan være lengre fra sannheten. Det finnes selvfølgelig forskjeller i taktikk innen styringsklassen. I innenriksspørsmål har enkelte seksjoner foretrukket å bruke fagforeningsbyråkratiet til å kvele arbeiderklassen. Andre deler av styringsklassen søker dyrkingen av ytre høyre-vigilanter og politirepresjon mot arbeiderklassen. Om utenrikspolitikk er en sentral uenighet hvorvidt Kina skal være det mer umiddelbare målet.

Men Trump og republikanerne er absolutt hensynsløse representanter for amerikansk imperialisme. Woods sier ikke noe om Trumps enda mer nakne støtte for Israels genocid mot palestinerne enn Biden-administrasjonen, og hans fordømmelse av engang retoriske forsøk på å distansere USA fra massemordet og den etniske rensingen som finner sted.

Hvitvasking av 6. januar-kuppforsøket

Woods karakteriserer ikke Trump som en fascist, kun en høyreorientert politiker. Hans nekting av å identifisere Trump som en fascist er knyttet til posisjonen til RCIs forgjengerorganisasjon, IMT, på kuppforsøket 6. januar 2021. Som World Socialist Web Site den gangen rapporterte, skrev Woods: «Dette var ikke et organisert oppstandskupp på randen av å omvelte den amerikanske regjeringen og pålegge et fascistregime for å knuse arbeiderne og venstresiden. Langt derfra!»

Denne posisjonen er forankret i den farlige illusjonen at styringsklassen og militæret i USA fortsatt er forpliktet til demokratiske former for styre. IMT hevdet at 6. januar-kuppforsøket var en isolert handling, som bare involverte Trump og folkemengden som stormet Capitol-bygningen, og gikk så langt som å hevde at «Trump og hans hardnakkede støttespillere i Kongressen planla nesten helt sikkert ikke at publikum skulle invadere Capitol, men de lekte med ilden... Trumps angrepsbikkjer... brøyt seg løs fra deres lenker.»

IMTs amerikanske seksjon skrev i kjølvannet av 6. januar-kuppforsøket at fascisme er bare en trussel «... dersom arbeiderklassen ikke klarer å ta makten i løpet av det neste tiåret eller to, og først etter ei rekke alvorlige nederlag».

Faktisk er hendelsene den 6. januar 2021 og Trump-fenomenet som helhet resultatet av en langvarig prosess av krise og forfall av det amerikanske demokratiet, som går flere tiår tilbake. Høyesterettsbeslutningen i 2000-valget, som udemokratisk overlot presidentskapet til George W. Bush, taperen av folkets og valgdelegatenes stemmer, ble ikke motarbeidet av Det demokratiske partiet, og avslørte, som World Socialist Web Site analyserte, fraværet av noen betydelig oppslutning innen styringsklassen for forsvaret av demokrati. Høyesterettsdommer Scalia artikulerte utsiktene til visse sjikt av styringsklassen da han sa at det ikke var noen konstitusjonelt beskyttet rett til å stemme for presidenten.

Woods unnlatelse av å karakterisere Trump som en fascist er ikke en forglemmelse. Han og RCI avviser eksplisitt å utpeke Trump og hans kommende administrasjon som fascistisk. Grunnleggingskonferansen, som ble holdt i juni i år, som forvandlet IMT til Revolutionary Communist International (RCI), vedtok et manifest som inkluderer følgende passasje:

Overfladiske impresjonister på den såkalte venstresiden internasjonalt anser tåpelig nok Trumpisme som fascisme: Slik forvirring kan ikke hjelpe oss til å forstå den virkelige betydningen av viktige fenomener.

Dette tullet fører dem direkte inn i sumpen av klassesamarbeidspolitikk. Ved å fremme den falske ideen om «det mindre onde» inviterer de arbeiderklassen og dens organisasjoner til å forene seg med én reaksjonær fløy av borgerskapet mot en annen.

Det var denne falske politikken som tillot dem å presse velgere til å støtte Joe Biden og demokratene – en stemme som mange mennesker seinere angret bittert på.

Ved hele tiden å kværne på den påståtte faren for «fascisme» vil de avvæpne arbeiderklassen når de står overfor ekte fascistiske formasjoner i framtiden. Hva angår nåtiden, bommer de helt på poenget.

Bak denne groteske selvtilfredsheten og utmattelsen foran fascisttrusselen ligger dyp pessimisme og en demoralisert avvising av muligheten for at arbeiderklassen kan spille en uavhengig og revolusjonær politisk rolle. Dette er innholdet i å hevde at å erklære Trump som en fascist automatisk betyr å innta posisjonen «mindre onde» og støtte demokratene.

Ifølge Woods og RCI kan man ikke umiddelbart gjenkjenne det fascistiske, voldelig kontrarevolusjonære og antiarbeiderklasse-innholdet i Trumps politikk – legemliggjort i forsamlingen av milliardærer, politiske gangstere og kvakksalvere i hans innkommende administrasjon – og samtidig slåss for et brudd med demokratene og for arbeiderklassens politiske uavhengighet. Men det var nettopp programmet som ble fremmet av Socialist Equality Party i partiets presidentvalgkamp i 2024, ledet av Joseph Kishore og Jerry White.

En fascist i Det hvite hus er ikke det samme som konsolideringen av fasciststyre i Amerika. Det vil bli massiv motstand fra arbeiderklassen og kamper mot Trumps politikk som vil skape objektive forutsetninger for byggingen av revolusjonært lederskap og mobiliseringen av arbeiderklassen på grunnlaget av et sosialistisk og internasjonalistisk program.

For å benekte at Trump representerer noe fundamentalt annerledes i amerikansk politikk – at hans regjering ganske enkelt vil være en fortsettelse av politisk reaksjon – utelater Woods i hans artikkel, i likhet med RCI i sitt grunnleggingsdokumentet, enhver konkret diskusjon av hans faktiske politikk. Han sier ingenting om Trumps pogromaktige angrep på immigranter, som for Trump spiller rollen jødene spilte i Hitlers fascistagitasjon, og hans løfte om å bruke militæret til å deportere millioner av immigrantarbeidere fra dag én av hans administrasjon.

Han er taus om Trumps løfte om å ødelegge «fienden innenfor», som han identifiserer som venstreorienterte og sosialister. Han sier ingenting om Trumps løfte om å kutte $ 2 billioner fra det føderale budsjettet, rive opp alle reguleringer for big business og sparke hundretusenvis av føderale arbeidere. Han er taus om Trumps forvirrede trusler om massive tollsatser og global handelskrig, forkammeret til en tredje verdenskrig.

RCI hevder det ikke er noen utsikter til verdenskrig

Woods nedtoning av faren representert av Trump er av ett stykke med den overordnede analysen som er lagt fram i RCIs grunnleggingsdokument, som benekter umiddelbarheten og dybden av krisa til amerikansk og verdens kapitalisme.

Om faren for imperialistkrig skriver RCI: «I tidligere tider ville de eksisterende spenningene allerede ha ført til en storkrig mellom stormaktene. Men endrede betingelser har fjernet dette fra agendaen – i hvert fall for nåværende.»

Dokumentet fortsetter med å avvise faren for nukleær krigføring, og hevder at «en verdenskrig er utelukket under nåværende betingelser ...» Nærmere konklusjonen står det i dokumentet: «Av grunnene som er skissert ovenfor, den nåværende krisa bli langtrukken av karakter. Den kan vare i år, eller til og med tiår ...»

Denne politisk kriminelle undervurderingen av krisa henger sammen med RCIs perspektiv om omgruppering med og likvidering inn i stalinistiske og pseudo-venstre organisasjoner under påskudd om å føre en «forent front»-politikk. Dette er det reelle innholdet i dets nye «kommunistiske» internasjonale.

RCIs grunnleggingsdokument promoterer således det stalinistiske Greske kommunistpartiet, et parti med en historie for medvirkning til alle det sovjetiske byråkratiets kontrarevolusjonære forbrytelser, fra rettssakene i Moskva og drapene av Bolsjevikene som ledet Oktoberrevolusjonen, inkludert Leo Trotskij, til forræderiet mot den greske borgerkrigen etter den andre verdenskrig og til Syrizas underkastelse av den greske arbeiderklassen til IMFs brutale innstrammingsprogram.

Dokumentet hevder:

Det greske kommunistpartiet (KKE) har utvilsomt tatt viktige skritt for å avvise den gamle diskrediterte stalinistisk-mensjevikiske ideen om to stadier... Det er for tidlig å konkludere med at framskrittet gjort av de greske kommunistene er fullført.

Historieforfalskning for å ekskludere Den fjerde internasjonale

Mest avslørende er forfalskningen av marxistbevegelsens historie for å utelukke rollen til Trotskij som grunnleggeren av Den fjerde internasjonale og faktisk selve eksistensen av Den fjerde internasjonale siden 1938, inkludert dens levende tilstedeværelse i dag i form av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale og dens tilknyttede Socialist Equality Parties.

RCIs grunnleggingsdokument sier:

Det som kreves er et genuint Kommunistparti, som baserer seg på ideene til Lenin og de andre store marxistiske lærerne, og en internasjonal på linje med Den kommunistiske internasjonale i løpet av dens fem første år.

Med andre ord, Stalin ødela kontinuiteten av marxisme og internasjonal sosialisme, og Trotskijs monumentale prestasjon med å grunnlegge Den fjerde internasjonale var av ingen betydning. Dette er faktisk en politisk kapitulasjon for kontrarevolusjonær stalinisme. Denne avvisingen av marxismens kontinuitet gjennom Den fjerde internasjonale etterlater RCI fritt til å engasjere seg i nasjonalistisk og opportunistisk politikk bak fasaden av «kommunistisk» retorikk. Resultatet er kapitulasjon ikke bare for kapitalismen generelt, men for dens fascistfløy.

RCIs selvtilfredshet og opportunisme er forankret i dets historiske opphav og langvarige avvising av den leninistiske oppfatningen av kampen for sosialistisk bevissthet.

For RCI utvikler sosialistisk bevissthet seg som en automatisk prosess, og utelater det revolusjonære partiets rolle og dets kamp for å vinne arbeiderklassen til et sosialistisk perspektiv. RCI avviser åpenlyst denne oppgaven. Dets grunnleggingsdokument sier:

«Tidligere måtte man kjempe for å overbevise folk om riktigheten av kommunistiske ideer og marxistiske ideer. Ikke nå lenger.»

Lenin skrev i Hva må gjøres?:

Det er mye snakk om spontanitet. Men den spontane utviklingen av arbeiderklassebevegelsen fører til at den underordner seg den borgerlige ideologien … vår oppgave … er å bekjempe spontaniteten, å avlede arbeiderklassen fra denne spontane, fagforeningsorienterte streben etter å komme under borgerskapets vinge, og å bringe den under vingen til det revolusjonære sosialdemokratiet ...

RCIs bukking og skraping for Trump og det fascistiske høyre er et produkt av dets historiske opprinnelse i den pabloistiske Militant Tendency ledet av Ted Grant.

The Militant Tendency brukte det meste av det 20. århundre på å så illusjoner om «venstre» Labourites, og opererte som en intern fraksjon av det britiske Labour Party. De nasjonale grupperingene til RCIs politiske forgjenger IMT opererte som interne fraksjoner av pseudo-venstre-partier som Syriza i Hellas, Podemos i Spania, Die Linke i Tyskland og Nouveau Front populaire i Frankrike. På denne måten sådde de illusjoner i politiske partier som forrådte arbeiderklassen, gjennomfører innstrammingspolitikk og promoterter nasjonalisme og militarisme.

Konklusjon

Som David North uttalte da han introduserte World Socialist Web Site’s nettmøte den 10. november som respons på det amerikanske valget: «Tiden for seriøs politikk har begynt.» RCI representerer ikke seriøs politikk. Dets historie er den dypeste entryisme i pseudo-venstre-partier og motstand mot kampen for å heve arbeiderklassens politiske bevissthet.

En kamp mot Trump er nødvendig og må bli politisk forberedt i arbeiderklassen på grunnlag av et politisk perspektiv forankret i en assimilering av arbeiderklassens historiske erfaringer.

Trump-administrasjonen vil utløse enorme kamper, og det ville være feil å se skyvet til diktatur som fullført. Det avgjøres i kamp. RCI avvæpner imidlertid aktivt arbeiderklassen og hevder til og med at Trumps valg er et nederlag for styringsklassen.

De arbeiderne og ungdommene som erkjenner at Trump truer med diktatur, ødeleggelsen av arbeiderklassens sosiale rettigheter og verdenskrig må ta opp kampen for å forberede arbeiderklassen på de forestående massekampene. Dette kan bare gjøres gjennom en studie av analysen gjort på World Socialist Web Site og beslutningen om å bli med og bygge Socialist Equality Party i USA og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – partiet for sosialistisk verdensrevolusjon.

Loading