«Politisk reaksjon over hele linja er et karakteristisk karaktertrekk ved imperialismen,» erklærte Lenin midt i masseutryddelsen og barbariet under den første verdenskrig. Reaksjonen til styringsklassen i Tyskland på Assad-regimets kollaps i Syria samsvarer fullt ut med dette «karaktertrekket».

Politikere og medier av alle sjatteringer feirer at islamistiske militser har kommet til makten i Damaskus, tar til orde for en sterkere rolle for tysk imperialisme i Syria og hele regionen, og krever rask tilbakesending av syriske flyktninger til det krigsherjede landet som nå er terrorisert av islamister nært tilknyttet Al Qaida.

Tysklands forbundskansler Olaf Scholz (Det sosialdemokratiske partiet, SPD) beskrev i hans første uttalelse om situasjonen «slutten på Assads styre over Syria» som «gode nyheter». Utenriksminister Annalena Baerbock, fra De grønne, kom med en lignende uttalelse. Man kan ikke «si nøyaktig hva som nå skjer i Syria. Men det som er klart er at slutten på Assad betyr for millioner av mennesker i Syria et første store lettelsens sukk, etter en evighet med Assad-regimets grusomheter.»

Ledende politikere fra opposisjonspartiene i Forbundsdagen og de store mediekanalene har gått sammen for å hylle islamistene på det sterkeste. Noen av de spesielt frastøtende jubelkommentarene i denne forbindelse finnes i pressen nært partiet Die Linke (Venstrepartiet). «Den seint-blomstrende revolusjonen i Syria», var tittelen på den første kommentaren i Neues Deutschland. Avisa berømmet «opposisjonsgruppenes suksess» som «enestående», og fantaserte:

«De første offisielle kunngjøringene gir håp om at overgangen til et nytt Syria faktisk kan fullføres uten ytterligere lidelse. Lederen for islamistmilitsen Hayat Tahrir al-Sham (HTS), Abu Mohammad al-Jolani, instruerte hans krigere til ikke å skade statlige institusjoner; han forsikret også at det ikke ville bli gjort noen forskjell mellom religioner eller etnisiteter, alle er syrere.»

Dette korresponderer med den tyske regjeringens propaganda, som for dens del bagatelliserer islamistene og samarbeider med dem for å sikre Berlins innflytelse i den imperialistiske underkastelsen av Syria og hele Midtøsten, og for å presse tilbake Russlands og Irans innflytelse. HTS-militsen har skapt fakta på bakken «de siste dagene, og enten vi liker det eller ikke, den vil spille en rolle i det videre forløpet av omorganiseringen av Syria», sa Sebastian Fischer, talsmann for det føderale utenriksdepartementet ved det føderale pressekonferansesenteret på mandag.

HTS har «skilt seg» fra den al-Qaida-tilknyttede al-Nusra-fronten og «prøver å forfølge en annen kurs, i det minste i dens uttalelser til verden utenfor». I tillegg har den «gjort anstrengelser de siste månedene og årene for å distansere seg fra sitt jihadistiske opphav» og «bygget opp en sivil administrasjon på sitt territorium i Idlib». Og, deres ledere har «sagt de siste dagene at de krever beskyttelse av minoriteter eller har advart mot hevnhandlinger, for eksempel». I siste instans, HTS må «måles av dens handlinger».

«Handlingene» til HTS, som politikere og media bevisst ignorerer, er like klare som de er foraktelige. Ingenting har endret seg av al-Jolanis terrorisme med grunnleggelsen av HTS. Mens han som leder av al-Nusra-fronten var ansvarlig for ei rekke terroristangrep og massakrer på religiøse minoriteter, etablerte han og hans tilhengere initielt en islamistisk terrorstat i den syriske provinsen Idlib, som nå skal utvides til hele Syria. Tallrike videoer på sosiale medier viser hvordan HTS-islamister de siste dagene har henrettet kristne, alawitter eller tilhengere av den sjiamuslimske Hizbollah-militsen.

Glorifiseringen av de sunniislamistiske terroriststyrkene går hånd i hånd med støtten for det israelske regimet, som begår genocid mot palestinerne i Gaza, og nå også massivt bomber Syria og okkuperer en del av landet med bakketropper. På det føderale pressekonferansesenteret forsvarte Fischer den illegale handlingen ved å si at «Israel er, i den forvirrende situasjonen, nå først og fremst opptatt av å avverge en potensiell trussel.» «IDFs inntreden i skillesonen på Golanhøydene» er bare «av midlertidig karakter». En brutal angrepskrig rettferdiggjøres av en «potensiell trussel». Det flagrante bruddet på folkeretten kunne ikke forsvares mer åpent.

Forsvarsminister Boris Pistorius, som de siste dagene har besøkt tyske tropper i Jordan og Irak, forsvarte også den israelske hærens destruktive handlinger. I lys av situasjonen i Syria må de israelske angrepene «ses i en breiere kontekst» og forstås som et tiltak for sikkerhet regionalt og utover, forklarte han, og la kynisk til: «Ideen at, for eksempel, giftgassvåpen fra syriske fabrikker kunne falle i feil hender og spille en rolle i islamistisk motiverte angrep hvor som helst i verden, er en idé som neppe ville vært tolerabel.»

Man vet ikke om man skal le eller gråte. Pistorius klarer å rettferdiggjøre Israels bombekampanje og imperialistmaktenes intervensjon i Midtøsten med «krigen mot terror», samtidig som han støtter de facto maktovertakelsen av al-Qaida-tilknyttede islamister i Damaskus. Det er klart at Israel og landets støttespillere ikke er interessert i «fred» og «sikkerhet» i Midtøsten, men i å underlegge seg hele den ressursrike og geostrategisk sentrale regionen med militær makt, og bringe den under imperialismens kontroll.

Spesielt Berlin, som fra begynnelsen av har spilt en sentral rolle i regimeskiftekrigen i Syria, anser styrtingen av Assad som en mulighet til å øke sin politiske og militære tyngde i regionen. «På bakgrunnen av den endrede situasjonen» er saken å utvide «støtten» og den «politiske og militære tilstedeværelsen» i regionen, «for å gi et viktig bidrag til stabilisering», forklarte Pistorius i et direkteintervju fra Irak med Tagesthemen. «Europa og Tyskland kan og må ikke tillate seg bare å være tilskuere her, regionen er for viktig til det.»

Pistorius brakte skamløst en økning av tyske tropper i spill. «Vi kan øke vår kapasitet», forklarte han. For eksempel, «i opplæringen av sikkerhetsstyrkene og de væpnede styrkene her i Irak». Det kan bety «like mye at vi gjør mer i Erbil». Men «det kan også bety at vi [samarbeider] med de nye styrerne i Syria, hvis de utnytter muligheten som nå tilbys og raskt kan besørge litt fred og ro å bygge videre på.» En av «feiltakene for 13 år siden» var «at ingen i Europa brydde seg intensivt om Syria» og at «feltet til slutt ble overlatt til Putin».

Pistorius kunne ikke vært mer tydelig på den tyske imperialismens reaksjonære agenda. Styringsklassen baserer seg på al-Jolanis HTS-islamister for å forfølge dens imperialistiske interesser i Syria og regionen, spesielt mot Russland, og for å undertrykke enhver opposisjon i arbeiderklassen med brutale terroristmetoder. Dette gjelder også for massene av nye flyktninger som vil prøve å flykte fra de islamistiske dødsskvadronene hvis de eskalerer deres pogromer mot meningsmotstandere og «vantro».

Det tyske utenriksdepartementet la onsdag fram en såkalt åttepunktsplan for omorganiseringen av Syria. I tillegg til den raske opphevelsen av sanksjonene, en «pragmatisk tilnærming» til HTS og utnevnelsen av en spesialkoordinator for Syria for å øke «det tyske nærværet» etter kuppet, legger planen også opp til tilbakesending av syriske flyktninger. Selv om planen snakker om en «frivillig, trygg og verdig retur», er dette kun det tyske deportasjonsbyråkratiets kyniske språk, et språk som brutale massedeportasjoner jevnlig forberedes og rettferdiggjøres med.

Det føderale kontoret for migrasjon og flyktninger suspenderte tidligere denne uka behandlingen av syriske asylsøknader. I valgkampen er representanter for alle partiene engasjert i en ondsinnet kampanje mot de rundt én million syriske flyktningene i Tyskland. Jens Spahn, den tidligere helseministeren og nestlederen for CDU/CSU i Forbundsdagen, foreslo for eksempel kynisk en «premie» for hver deporterte syriske flyktning. «Hva om den føderale regjeringen sier: Alle som ønsker å returnere til Syria, som vi chartrer fly for, vil motta et oppstartsstipend på € 1 000.»

Tilsvarende aggressiv var lederen for Sahra Wagenknecht Alliansen (BSW), en avsplitting fra Die Linke. «Jeg forventer at syrere som heier på islamistene som har kommer til makten der i landet, vender tilbake til deres hjemland så snart som mulig,» erklærte Wagenknecht. Nesten ordrett det samme skrev Alice Weidel, leder av fascistpartiet Alternative für Deutschland (AfD), på X: «Den som feirer ‹det frie Syria› i Tyskland har tilsynelatende ikke lenger en grunn til å flykte. De bør umiddelbart returnere til Syria.» Hun oppfordret den tyske regjeringen til umiddelbart å «komme i kontakt med nabolandene som ønsker velkommen eller støtter den nåværende situasjonen».

Det er akkurat hva Scholz-regjeringen gjør. Ifølge Den føderale regjeringens presse og informasjonskontor snakket kansleren på telefon med Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan tirsdag kveld «om situasjonen og den videre utviklingen i Syria». Blant annet var de to statsoverhodene enige om at «Syria må bli et trygt hjem for alle syrere».

Gitt at Erdogan-regimet selv okkuperer deler av Syria og finansierer og bevæpner islamistiske terroristmilitser, er dette en kynisk trussel. Den tar sikte på å forberede massedeportasjonen av syriske flyktninger og om nødvendig stoppe enhver ny flyktningbølge med makt. En ny bevegelse av flyktninger «kan ikke tillates å skje igjen», advarte Pistorius også i et intervju med Tagesthemen, og kunngjorde at han for det formålet i januar ville møte hans tyrkiske motstykke.