Magasinet Time utnevnte torsdag nyvalgte president Donald Trump til dets «Person of the Year» for 2024, og skriver at det hadde valgt Trump, «For å ha ledet et comeback av historiske proporsjoner, for å igangsette en politisk omstilling en-gang-på-en-generasjon, for å omforme det amerikanske presidentskapet og endre USAs rolle i verden...» Etter den glødende forsidehistorien fulgte et langt og smiskende intervju av magasinets fire toppskribenter og redaktører, deriblant sjefredaktør Sam Jacobs, gjennomført på Trumps eiendom Mar-a-Lago.

Samme dagen Time-forsideartikkelen ble presentert foretok Tump et bukk foran hans viktigste publikum – Wall Street – hvor han torsdag ringte New York-børsens åpningsklokke, mens familiemedlemmer og kabinettnominerte applauderte, og de forsamlede selskapsdirektørene og aksjehandlerne samstemte i utropet «USA! USA!» Blant de som sto ved siden av Trump var Time’s administrerende direktør Jessica Sibley.

Selv om utmerkelsene var kvalmende var de også helt forutsigbare. Trump var også i 2016 Time’s «Person of the Year», og de fleste vinnere av presidentvalg har blitt glorifisert på tilsvarendende måte. Dette er et nødvendig ritual for den amerikanske styringsklassen, der den søker å opprettholde et fikenblad av folkelig legitimitet for mannen de har valgt som sin «commander-in-chief».

Men det er noe spesielt sykt og uærlig ved hyllestene som nå blir Trump til del. Magasinets smisking for Trump er del av medias generelle «normalisering» av fascistpresidenten. Gårsdagens «eksistensielle trussel», en korrupt fascistreaksjonær i synlig fysisk og mental tilbakegang, presenteres nå som en verdenshistorisk leder.

Ordene «fascisme» og «diktatur» forekommer ikke i den 5 000 ord lange forsideartikkelen i magasinet, og heller ikke i den nesten 12 000 ord lange transkripsjonen av intervjuet med Trump. To bemerkninger fra intervjuerne fanger eksersisens karakter og den groteske forvrengningen av politisk realitet den er basert på. «Du har omorganisert begge politiske partier, du har endret Amerika,» erklærer en. «Det må være noe du forstår om å vinne stemmer eller det amerikanske folket som dine opponenter kanskje ikke gir deg æren for.» En annen intervjuer forteller Trump seinere: «Du har smidd en sosial og politisk bevegelse som har forvandlet dette landet.»

Sannheten er at Trumps fascistdemagogi ikke har «smidd» en massebevegelse nedenfra. Han skylder ikke hans politiske «comeback» til folkelig massestøtte, eller noe politisk geni fra hans side, men til den nominelle opposisjonens uansvarlige ineffektivitet og bankerott. Det demokratiske partiet nektet å komme med noen politisk seriøs repons på kuppforsøket 6. januar 2021, da for første gang i amerikansk historie en president beseiret ved valgurnene forsøkte å klamre seg til makten med makt.

President Joe Biden erklærte som respons på det mislykkede kuppet at hans mål var å opprettholde et «sterkt Republikansk parti». Hans justisdepartement begrenset dets rettsforfølgelse over 6. januar til fascistkjeltringene som faktisk angrep Capitol. I mellomtiden gikk deres arrangører og oppildnere, i Trump-følget, Det republikanske partiet og militær-etterretningsapparatet, fri til å planlegge Trumps gjenkomst til makten.

Det demokratiske partiets ledere gjorde det klart at å fortsette og eskalere en aggressiv imperialistisk utenrikspolitikk rettet mot Russland og Kina krevde å opprettholde topartisystemet hjemme, som gir finansoligarkiet et politisk monopol og undertrykker arbeiderklassens opposisjon. Selv i dens siste uker i embetet forblir Biden-Harris-administrasjonens førsteprioritet det å opprettholde USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina, og staten Israels forbrytelser i Midtøsten.

Trumps førsteprioritet, som kontrast, er å forberede seg på imperialistisk verdenskrig ved først å støtte opp hjemmefronten, drastisk å utvide politistatens infrastruktur inne i USA selv. Initielt skal dette anta form av et kolossalt angrep på immigrantarbeidere, med oppsamling og deportering av millioner. Men den politi-militære mobiliseringen som er nødvendig for å oppnå dette vil bli rettet mot arbeidende mennesker som helhet, uansett deres fødested.

Det er bemerkelsesverdig at Trump flere ganger under intervjuet med Time beskrev tilstedeværelsen av migranter i USA som en «invasjon», enten de krysset grensa mellom USA og Mexico uten papirer eller legalt kom inn under programmer som Temporary Protected Status. Dette er ikke bare en retorisk frase, men en påstand om juridisk og konstitusjonell begrunnelse for enhver og alle repressive handlinger foretatt av den nye administrasjonen.

Spurt om forbudet mot bruk av føderale tropper til formål for innenlandsk rettshåndhevelse, under det juridiske forbudet kjent som «posse comitatus», svarte Trump: «Vel, det gjør det ikke, det stopper ikke militæret hvis det er en invasjon av landet vårt, og jeg anser det som en invasjon av landet vårt. Jeg vil bare gjøre det loven tillater, men jeg vil gå opp til det maksimale nivået av hva loven tillater.»

Trump gjentok hans forlengst motbeviste løgner om land som tømmer deres mentalsykehus og fengsler for å sende innsatte og fanger til USA og hevdet til og med at folkelig avsky mot angivelig kriminelle immigranter var viktigere for hans valgseier enn økonomisk nød på grunn av inflasjon. Dagligvareprisene var viktige, sa han, men «det som var en enda større faktor, tror jeg, var grensa».

Det er ikke det minste bevis for at dette er sant. Trumps forsøk på å demonisere haitiske immigranter i Springfield, Ohio, og Charleroi, Pennsylvania, blåste opp i ansiktet hans, da selv lokale republikanske tjenestemenn avviste hans påstander om at immigranter spiste kjæledyr eller begikk forbrytelser. Meningsmålinger tyder på brei støtte, med et betydelig flertall, for en mer human behandling av immigranter, heller enn det brutale tilslaget som forfektes av Trumps fascistdisipler som Stephen Miller og Tom Homan.

Magasinet Time gjorde ingenting av dette, og aksepterte Trumps erklæring at det ikke ville bli nødvendig å sette opp massive interneringsleirer for immigranter fordi de så raskt ville bli deportert fra USA. Journalistene stilte ikke Trump noen spørsmål om innvirkningen av masseraid i arbeiderklassens nabolag på jakt etter «illegale», eller implikasjonene av å utplassere den amerikanske hæren til slike formål.

Samtidig lot magasinet Trumps påstander om et folkelig mandat stå uimotsagt, som skulle gjøre ham i stand til å styre uten noen vesentlig kontroll. «Mandatet var massivt», erklærte han. «Jeg vant faktisk det største valget som mange sier vi har hatt på hundrevis av år.»

Trump oppnådde faktisk litt mindre enn 50 prosent av folkets avgitte stemmer, med en margin som rangerer i den nederste halvdelen av amerikanske presidentseiere historisk sett. Han stilte godt bak Bidens margin i 2020 eller Obamas i 2008 og 2012, og til og med bak George W. Bush i 2004. Hans parti kontrollerer Kongressen med den smaleste av marginer, 53 mot 47 i Senatet, 220 mot 215 i Representantenes hus. I de fem slagmarkdelstatene som hadde konkurranser om seter i Det amerikanske senatet tapte republikanerne fire, selv om Trump vant presidentvalget.

Ingen av disse fakta og tall vil stoppe selkapsmediene fra å hylle Trumps «politiske kapital» eller stoppe demokratene fra å krype for hans angivelig uovervinnelige folkelige støtte. Men politikken som ble skissert av Trump i hans Time-intervju – skattekutt for de velstående, deregulering for selskaps-Amerika, full benådning for de som angrep Capitol den 6. januar, forfølgelse av hans politiske fiender, for ikke å si noe om krigen mot immigranter – vil møte kraftig motstand nedenfra, fra arbeiderklassen.

Trump forutså allerede dette ved å innrømme, både i hans intervju med NBC, som ble sendt sist søndag, og i hans intervju med Time, at han ikke kunne garantere noen reduksjon av inflasjon, spesielt for dagligvarepriser.

Der han uttalte seg på New York-børsen sa Trump til CNBC at han ville levere «en økonomi som ingen har sett maken til før». Det vil han faktisk: Trump vil underbygge utsiktene til fossilindustrien, kryptospekulantene og finanskapitalen som helhet, på arbeiderklassens bekostning. Resultatet vil bli en eksplosiv intensivering av klassekampen av en målestokk ikke sett på generasjoner.