Etter styrtingen av det russisk/iransk-støttede regimet til Syrias president Bashar al-Assad av militser ledet av den al-Qaida-tilknyttede Hayat Tahrir al-Sham (HTS), har kampen fra USA, Israel og Tyrkia for å dele opp og plyndre landet akselerert.

USAs utenriksminister Antony Blinken ankom torsdag kveld Tyrkia etter et besøk i Jordan, og holdt separate møter med president Recep Tayyip Erdoğan og utenriksminister Hakan Fidan.

İbrahim Kalın, leder av Tyrkias nasjonale etterretningsorganisasjon (MİT), reiste også på torsdag til Damaskus hvor han møtte HTS-leder Mohammed al-Jolani (reelt navn Ahmed Hussein al-Shara) og Syrias nyutnevnte statsminister Mohammed Bashir.

Tyrkia har nettopp gjenopprettet diplomatiske relasjoner med Syria, som ble brutt i 2012, ved å utnevne en midlertidig charge d’affaires til sin ambassade i Damaskus. Dette og Kalıns besøk er forsøk på å legitimere HTS, som på papiret er ansett som en «terroristorganisasjon», og trekke militsen inn i Ankaras innflytelsessfære.

Etter deres samtaler med Blinken gjorde Erdoğan og Fidan det klart at Ankaras hovedanliggende er å forhindre kurderne fra å få offisiell status i Syria under ledelse av Folkets beskyttelsesenheter (YPG), som er tilknyttet Kurdistans arbeiderparti (PKK). Ankara forlanger at Washington slutter å støtte de YPG-ledede Syriske demokratiske styrker (SDF) som en betingelse for tettere samarbeid med sin imperialistallierte.

Etter møtet mellom Erdoğan og Blinken uttalte Kommunikasjonsdirektoratet: «President Erdoğan bemerket at Türkiye, først og fremst for sin nasjonale sikkerhet, vil gå til forebyggende tiltak mot alle terroristorganisasjoner som opererer i Syria og utgjør en trussel mot Türkiye, hovedsakelig PKK/PYD/YPG og DAESH [ISIS], og la til at som det eneste NATO-landet som har engasjert seg i nærkamp mot DAESH, vil Türkiye forhindre PKK og dets utvidelser fra å utnytte situasjonen på bakken og vil aldri tillate noen svakhet i kampen mot DAESH.»

Blinken, som møtte Fidan fredag morgen, sa etterpå: «Som (utenriks)ministeren sa, vi er veldig fokusert på Syria, veldig fokusert på muligheten som nå er foran oss,» og la til: «Vi snakket om hvordan Tyrkia og hvordan USA, hvordan andre partnere i regionen kan støtte disse tiltakene, og jeg tror det er brei enighet om hva vi alle ønsker å se i tiden framover.»

Det både Washington og Ankara er enige om er å gjøre samarbeidet stadig dypere med deres al-Qaida-tilknyttede stedfortredere for å plyndre Syria.

I hans kommentarer sa Fidan: «Vi diskuterte i detalj rollene til både Türkiye og USA, så vel som regionale aktører, og hvordan vi kan samarbeide. Våre prioriteringer er å stabilisere Syria så raskt som mulig, for å forhindre terrorisme, for å forhindre DAESH og PKK fra å dominere der. Vi snakket om hva vi vil gjøre med disse, våre felles bekymringer og deres løsninger.»

Erdoğan-regjeringen har trappet opp sine innsatser for så mye som mulig å påtvinge den tyrkiske styringsklassens interesser i Syria. Den 27. november, etter lanseringen av HTS-offensiven, erobret den tyrkisk-støttede islamistiske Syriske nasjonale hæren (SNA, tidligere Fri syrisk hær) den SDF-holdte småbyen Tal Rifaat og angrep deretter Manbij. SDF-kommandant Mazlum Abdi sa de etter sammenstøtene oppnådde en våpenhvile med SNA i Manbij, under amerikansk mekling.

Tyrkiske luftangrep ødela også 12 lastebiler lastet med missiler, tunge våpen og ammunisjon, to ammunisjonsdepoter og to stridsvogner i Qamishli, som var overført fra den syriske hæren til SDF. Ifølge rapporter kan det nye målet for SNA-militsene være byen Kobani, et vesentlig senter for syriske kurdere ved den tyrkiske grensa.

Med regimets fall hadde SDF tatt kontroll over byer som Qamishli, Hasaka og oljerike Deir ez-Zor. Men etter at HTS tok kontroll over Damaskus byttet arabiske stammer som hadde støttet SDF side, og Deir ez-Zor falt til HTS.

SDF søker å bruke sine nære tilknytninger til USA og den amerikanske militære tilstedeværelsen i regionen som tyngde for å få offisiell status innen det nye regimet. Salih Muslim, tidligere leder av Det demokratiske unionspartiet (PYD), sa der han uttalte seg til BBC News Türkçe, at «HTS har uttalt veldig gode ord, og nå venter vi på at de skal sette dem ut i livet,» før han la til: «Hvis HTS tar ett skritt i vår retning, tar vi to.» PYD, som YPG tilhører, er medlem av Kurdistan Communities Union (KCK) sammen med PKK.

Muslim oppfordret også til støtte for Israel og NATO-imperialistmaktene bak det, mens Tel Aviv fortsetter genocidet på palestinere i Gaza og provoserer fram en Midtøsten-dekkende krig mot Iran og deres allierte, og sa: «Israels opptreden kan påvirke internasjonal politikk, spesielt den europeiske tilnærmingen. Jeg håper at deres evne til å handle i dette anliggendet vil bli tydeligere. Vi forventer praktisk handling utover verbal støtte. Våre venner her applauderer Israels posisjon og ønsker den helhjertet velkommen.»

Denne tilnærmingen bevitner fallitten av den kurdiske nasjonalistbevegelsen og det borgerlig nasjonalistiske perspektivet. Styrkene som den kurdiske nasjonalistbevegelsen orienterer seg mot og samarbeider med er ingen ringere enn imperialistmaktene og sionismen som har utsatt palestinerne for genocid, og i flere tiår har trukket folkene i Midtøsten, inkludert kurderne, inn i blodige konflikter.

Mens Washington har signalisert sin fortsatte støtte for SDF, har sionistregimet, som har invadert Syria fra sør og forbereder seg på å eskalere krigen mot Iran, oppfordret til å styrke tilknytningene til de kurdiske nasjonaliststyrkene. Den israelske utenriksministeren Gideon Sa’ar erklærte i en uttalelse i begynnelsen av november kurderne som Israels «naturlige allierte», med henvisning til de kurdiske borgerlige lederskapene på tvers av regionen.

Denne støtten til kurdiske styrker og Israels voksende tilstedeværelse i Syria kan føre til et sammenstøt mellom Tel Aviv og Ankara, som anser å forhindre både en styrking av PKK/YPG og opprettelsen av en kurdisk stat som en strategisk prioritet. Selv om Tyrkia fortsetter å fôre Israels krigsmaskin har Erdoğan gjentatte ganger advart at en krig mellom Tyrkia og Israel kan bryte ut.

Sa’ar sa i en uttalelse sist mandag: «Disse [tyrkisk-støttede SNA-] angrepene mot kurderne må stoppe, som vi så i går i Manbij. Det internasjonale samfunnet må engasjere seg og ta grep for å beskytte kurderne som modig slåss mot ISIS. Vi har diskutert dette med den amerikanske administrasjonen og andre land.»

Siden HTS tok over Damaskus har Israel alvorlig lammet Syrias forsvarsinfrastruktur med mer enn 500 luftangrep utført per torsdag. Den israelske hæren utvider sin invasjon sør i landet og er angivelig innen 25 kilometer fra Damaskus. HTS-talsmann Obeida Arnaout nektet å fordømme Tel Aviv, spurt av Channel 4 News om Israels angrep.

Israels forsvarsminister Yisrael Katz kunngjorde fredag at den israelske hærens illegale okkupasjon av Hermon-fjellet vil fortsette gjennom vintermånedene.

Regimeskifte i Syria signaliserer bare stadig dypere kamper om ressurser og innflytelse, som del av den framvoksende Midtøsten-krigen. Denne konflikten kan eskalere ikke bare mellom stedfortrederstyrker i Syria, men også mellom allierte makter som Tyrkia og Israel, samtidig med en eskalering mot Iran og landets allierte på tvers av regionen.

Den eneste veien framover for arbeidere i Syria og i hele Midtøsten – som blir trukket stadig dypere inn i krigens malstrøm av USA og landets regionale allierte som Israel og Tyrkia – er å forene seg og mobilisere under en internasjonal sosialistisk strategi og lederskap mot imperialismen og alle de borgerlige regimene og deres stedfortredere. De essensielle allierte av Midtøstens arbeidere i denne kampen er den amerikanske, europeiske og internasjonale arbeiderklassen.