EU og Kina har sluttet en avtale om en investeringstraktat som åpner for europeiske selskapers anledninger i det kinesiske markedet, men truer med å skjære på tvers av den innkommende Biden-administrasjonens uttalte mål om å mobilisere deres allierte i en felles antiKina-front.

Avtalen ble kunngjort sist onsdag av Ursula von der Leyen, president for EU-kommisjonen, og Kinas president Xi Jinping. Forhandlingene har vært underveis siden 2014, og syntes frem til for et par måneder siden å ha stoppet opp.

Men et samordnet påtrykk fra den tyske forbundskansleren Angela Merkel og Xi, etter det amerikanske presidentvalget, sikret en enighet.

I kommentarer til Financial Times sa EUs handelskommisjonær Valdis Dombrovskis at avtalen omfattet «de mest ambisiøse resultatene» Kina noensinne hadde inngått hva angår markedstilgang. Europeiske selskaper ville få større sikkerhet og forutsigbarhet for deres virksomheter, og det var «veldig velkomne endringer av spillereglene, for over en lang periode har handels- og investeringsrelasjoner med Kina vært ubalanserte».

Disse kommentarene ble gjenspeilet av de fra Charles Michel, president for Europarådet, som sa at investeringsavtalen ville «bidra til å rebalansere handels- og investeringsrelasjonene mellom EU og Kina». Europeiske investorer hadde fått et enestående nivå av markedstilgang, som besørger selskapene «sikkerhet og forutsigbarhet for deres virksomheter».

Under avtalens vilkår heves joint venture-kravene for finansielle tjenester og de skal fases ut for bilproduksjon. Det er nye åpninger for europeiske selskaper innen helsetjenester, sky-computing og for produksjon av elektriske kjøretøy. Kina har også sagt seg enig til ikke å diskriminere europeiske selskaper ved tildelingen av kontrakter til fordel for statseide og statssubsidierte kinesiske foretak.

Om finansielle tjenester sa Dombrovskis at EU hadde sikret seg de samme fordelene som Fase 1-handelsavtalen det ble enighet mellom USA og Kina om i januar i fjor.

I et forsøk på å komme opposisjonen fra land og politiske partier i EU i forkjøpet, gikk Kina med på å opprettholde vilkårene i Paris-klimakonvensjonen og å forfølge ratifiseringen av internasjonale arbeidsstandarder som dekker tvangsarbeid.

I henhold til avtalen vil Kina oppnå bredere tilgang til noen produksjonssektorer innen EU, og til energiindustrien.

Men hovedgevinsten for Beijing er på den politiske fronten. Xi grep direkte inn i forhandlingene og samtalte med Merkel og den franske presidenten Emmanuel Macron. Han ivret etter å sikre enighet konfrontert med kritikk fra visse hold i Kina, om at hans politikk har ført til isolering av Beijing, som resultat av Trump-administrasjonens handels- og økonomikrigføring mot dem.

Det trykket kommer ikke til å opphøre under Biden-administrasjonen, og kan bli mer intenst der Demokratene søker å få involvert de europeiske maktene og andre i antiKina-pådrivet, heller enn tilnærmingen for å stå-løpet-alene, som var adoptert under Trump.

Xi ivret etter å få sikret avtalen før Biden-administrasjonens planlagte maktovertakelse den 20. januar. Det offisielle kinesiske nyhetsbyrået Xinhua sa at Xi i hans samtale med Macron hadde sagt at relasjonene mellom Kina og EU «fikk mer global og strategisk betydning under de nye omstendighetene».

Noah Barkin, en spesialist i konsulentforetaket Rhodium på Europa-Kina-relasjoner, sa i et notat som ble meldt sent i forrige måned at avtalen var et tilbakeslag for planene for transatlantisk samarbeid mot Beijing, og kalte den et «geopolitisk kupp for Kina».

«Det å forhindre en slik transatlantisk front har vært en topp-prioritet for den kinesiske ledelsen, og forklarer sannsynligvis Xi Jinpings tolvte time-inngripen for å forsegle en avtale – og Beijings insistering på at den skulle konkluderes raskt, før Biden tiltrer.»

Hovedpushet for avtalen fra europeisk side kom fra Merkel, som anser den å besørge større fordeler for tyske bilselskaper, som Daimler og Volkswagen, for deres produksjonsoperasjoner i Kina.

I en uttalelse kort før bekjentgjøringen av en avtale sa Hildegard Müller, president for Den tyske bilindustriens forening, at avtalen ville «betydelig forbedre konkurransemiljøet for europeiske selskaper i Kina» og vil besørge en «ny drivkraft for et globalt, regelbasert rammeverk for handel og investeringer».

Den innkommende Biden-administrasjonen har ikke etterlatt noen tvil om sin opposisjon.

Jake Sullivan, Bidens valg som nasjonal sikkerhetsrådgiver, skrev før bekjentgjøringen på Twitter at den påtroppende administrasjonen «ville ønske velkommen tidlige konsultasjoner med våre europeiske partnere om vår felles bekymringer for Kinas økonomiske praksis».

En tidligere embetsrepresentant i Obama-administrasjonen fortalte Financial Times at Beijings push for å få sluttet avtalen var del av et bevisst forsøk for å avspore utsiktene til større samarbeid under den neste administrasjonen mellom USA og EU over Kina. Sullivan hadde grunnleggende sett sagt at det måtte «slakkes av på hastigheten for disse sakene», men det skjedde ikke.

Trump-administrasjonen hadde tidligere veid inn med en uttalelse meldt av John Ullyot, en talsmann for det nasjonale sikkerhetrådet – US National Security Council.

«Våre allierte og partnere er i økende grad enige om at den åpenbare tilnærmingen i håndteringen av Beijing er ‘mistillit og verifisering’. Enhver forpliktelse [fra Kinas side] som ikke er ledsaget av sterke håndhevelses- og verifikasjonsmekanismer, er bare en propagandagevinst [for det kinesiske kommunistpartiet].»

Det er også betydelig opposisjon mot avtalen innen EU-kretser. Sist tirsdag, før avtalen ble kunngjort, kalte Reinhard Bütikofer, styreleder for EU-parlamentets delegasjon for relasjoner med Kina, den for en «strategisk feil». Han sa det var «vanvittig» at EU-siden hevdet som en «suksess» de forpliktelsene Beijing har sagt seg villig til om arbeidslivsrettigheter. Kina har vært beskyldt av menneskerettighetsorganisasjoner for å ha anvendt et stort antall internerte uigurer i Xinjiang-provinsen til tvungent arbeid – en påstand de benekter.

Han sa, som en understrekning av de intensiverende rivaliseringene mellom de økonomiske stormaktene: «Verdiene vi alle setter pris på i våre søndagsprekner må etterfølges, dersom vi ikke skal bli ofre for en ny systemisk konkurrent.»

Avtalen har reist spørsmålet om hvordan, og sågar om EU i det hele tatt vil samarbeide med USA hva angår hanskingen av Kina under den innkommende Biden-administrasjonen. Ved slutten av november oppfordret et dokument utarbeidet av EU-kommisjonen til en allianse med USA for å løse konfliktene oppstått under Trump-administrasjonen.

Dokumentet sa at EU-USA-partnerskapet trengte «vedlikehold og fornyelse» dersom den demokratiske verden skulle kunne hevde sine interesser mot «autoritære makter» og «lukkede økonomier [som] utnytter den åpenheten våre egne samfunn er avhengige av».

Kritikerne av avtalen sier den vil undergrave et partnerskap rettet mot Kina. EUs handelskommisjonær Dombrovskis fortalte imidlertid Financial Times at avtalen kunne hjelpe andre land til å sikre forpliktelser fra Kina.

Han sa at EU ønsket å «engasjere seg veldig tett med USA», og han så ikke verken at Fase I-avtalen med Trump-administrasjonen eller EU-avtalen om investeringer skulle «forhindre dette samarbeidet, på noen som helst måte».

Avtalen må ratifiseres av Europa-parlamentet før den trer i kraft, og det er sikkert at det blir intervensjoner fra dens opponenter både i USA og EU, for å få den blokkert.

Gitt graden av nese-visning til USA som ligger i kunngjøringen av avtalen, drevet frem fra EUs side av Merkel, kan Biden-administrasjonen beslutte seg for å fortsette på samme kurs som Trump tok.

Thomas Wright, en senior fellow ved det innflytelsesrike Brookings Institute, sa at EU-avgjørelsen var «utvilsomt skadelig, og vil med rette få mange til å spørre om det er verdt Bidens tid å sette noen stor satsning på Europa».