I dag er ettårsmarkeringen for Donald Trumps forsøk på å reversere 2020-valget, omstøte Konstitusjonen og etablere et diktatur.

To arrangementer vil bli holdt for å markere årsdagen for 6. januar, det ene organisert av Demokratene ved US Capitol, det andre av Trump på et stevne i Arizona uka etter. Innholdet i talene som vil bli holdt av både Biden og Trump er helt forutsigbart.

Biden vil levere en serie klisjéer om det amerikanske demokratiets hellighet, uten å gi noen faktisk redegjørelse for hva som fant sted i forbindelse med kuppforsøket, hvem som var involvert og hvor nært det var å lykkes. Han vil omgå alvoret av den 6. januar og den vedvarende trusselen mot demokratiet, med tomme appeller om enhet med Det republikanske partiet som var dypt involvert i selve kuppet.

Trump vil tildekke hans freidige plan om å gripe makten, etablere et diktatur og i prosessen drepe tusenvis av mennesker, med hans standard av fascistiske løgner. Han vil hevde at Biden stjal valget ved hjelp av postinnsendte stemmesedler og vil advare om faren for sosialisme. Som forberedelse til arrangementet vil Trump og hans medsammensvorne, som Stephen Miller og Steven Bannon, tråle gjennom Mein Kampf og Goebbels skrifter for inspirasjon.

På årsdagen for den 6. januar må fem hovedpunkter framheves:

1. Den 6. januar 2021 var et forsøk på å etablere et diktatur. Den 6. januar var et vendepunkt og en unik begivenhet i amerikansk historie. Det var et helhjertet forsøk fra presidenten på å velte valget, for å forbli ved makten og etablere et personlig diktatur.

2. Dette forsøket lyktes nesten. Kuppforsøket kom usedvanlig nært ved å lykkes med å omstøte valget. Det mislyktes utelukkende på grunn av organisatoriske glipp, uerfarenhet, og i visse tilfeller direkte uflaks.

3. Ingen institusjon i det politiske etablissementet motsatte seg aktivt forsøket på å etablere et diktatur. Politiet var med viten og vilje underbemannet, og fraterniserte ofte med mobben. Militæret nektet i 199 minutter å gripe inn, og besørget Trump et tidsvindu til å kunne handle i. Det demokratiske partiet nektet å gjøre noen appell til befolkningen om å motsette seg kuppet, av frykt for å utløse en eksplosjon av sosial opposisjon.

4. Faren for diktatur forblir akutt. Forsøk på å bagatellisere 6. januar-begivenhetene letter Trumps pågående forberedelser for framtidige konspirasjoner. Det er nå åpent erkjent at Trump og Det republikanske partiet forbereder deres neste forsøk på diktatur.

5. Den eneste sosiale kraften som kan stoppe diktatur er arbeiderklassen.

Én: Den 6. januar 2021 var et forsøk på å etablere et diktatur

Innen den 6. januar hadde Trump offentlig kringkastet hans planer om diktatur i mer enn et år. Han forsøkte å påberope seg oppstandsloven [Insurrection Act] som respons på folkelige protester mot politivold gjennom året 2020. Under oppløpet til valget sa han at han ikke ville akseptere utfallet dersom han tapte. Da han ble beseiret skyldte han på svindel med postinnsendte stemmesedler, og formante hans supportere til å støtte hans forsøk på å forbli ved makten.

I løpet av det siste året har det framkommet informasjon knyttet til forberedelsene til den 6. januar som fastlegger konspiratørenes målsetninger, og som har feid enhver tvil til side.

I ukene som førte opp til den 6. januar 2021 organiserte Trump og hans medhjelpere Stephen Bannon og Peter Navarro over 100 av Republikanernes kongressmedlemmer, i et forsøk på å utsette sertifiseringen av valgdelegatkollegiet [Electoral College]. Navarro selv fortalte nylig til Daily Beast: «Vi brukte mye tid på å få stilt opp over 100 kongressmedlemmer, deriblant noen senatorer. Det startet helt perfekt. Kl. 13:00 gjorde [kongressrepresentant Paul] Gosar og [senator Ted] Cruz nøyaktig det som var forventet av dem. Det var en perfekt plan.»

Den frekkheten konspiratørene legger for dagen der de erkjenner deres målsetninger er i seg selv et vitnesbyrd på svakheten i motstanden fra Demokratene. Navarro forklarte i hans nylige memoarbok, In Trump Time, at planen, som ble benevnt Green Bay Sweep etter fotballspillet [o. anm.: strategibegrep fra American football], ble klekket ut av Bannon i koordinering med Trump selv. Planens mål var å utsette sertifiseringen og besørge tid for paramilitære styrker og pro-Trump-supportere til å følge Trumps ordre om å innta Kongressen, og få holdt kongressmedlemmene fanget der inne.

Navarro skrev: «Strategiens politiske og juridiske skjønnhet var dette at i henhold til loven må både Representantenes hus og Senatet tilbringe opptil to timers debatt per delstat på hver forespurte utfordring. For de seks slagmarkdelstatene ville det utgjøre så mye som tjuefire timer med nasjonalt kringkastede fjernsynshøringer på tvers av de to kongresskamrene.» Den første personen som Navarro kommuniserte med morgenen den 6. januar var Bannon. «Jeg sjekker meldingene mine og er tilfreds over å se at Steve Bannon har oss helt klare til å implementere Green Bay Sweep på Capitol Hill. Meld spillet. Kjør spillet.» Navarro skrev at Trump «var så visst med på strategien. Bare hør på talen hans den dagen.»

Fascistarrangører av protestene som ble avholdt i Washington den dagen har fortalt kongressetterforskere at de deltok i «dusinvis» av planleggingsmøter sammen med medlemmer av Kongressen, som var involverte i putsch-planen.

Rolling Stone rapporterte i oktober: «Noen av planleggerne av pro-Trump-stevnene som fant sted i Washington D.C. har begynt å kommunisere med kongressetterforskere og dele ny informasjon om hva som skjedde da den tidligere presidentens supportere stormet US Capitol» og «detaljerte eksplosive påstander om at flere medlemmer av Kongressen var intimt involverte i planleggingen av både Trumps bestrebelser for å få omgjort hans valgtap, og av 6. januar-begivenhetene som ble voldelige.»

Paramilitære og ytrehøyregrupper brakt fram tidligere i 2020 for å støtte styringsklassens dødelige politiske orientering gjennom forløpet av pandemien, ble kalt til handling, og noen dannet hurtigrespons-team med våpen gjemt vekk om det skulle bryte ut gatekamper. Disse ytrehøyregruppene ble promotert av big business og media våren 2020 som spydspisser for bestrebelsene for å få opphevet de midlertidige nedstengningstiltakene pålagt i mars, etter at ei bølge av streiker i USA og internasjonalt tvang fram en initiell produksjonsstans. De sosiale sjiktene som Trump og Wall Street appellerte til i delstatenes hovedsteder i april og mai 2020, om å «frigjøre» delstatene fra nedstengninger, pleide tette bånd med Republikaner-ledere og besvarte mindre enn et år seinere Trumps oppfordring til å beleire Kongressen.

Etter hvert som flere og flere detaljer kommer for dagen er det nå erkjent i en internasjonal skala, at det som fant sted brakte USA helt til randen av diktatur.

Journalisten Bob Woodward rapporterte i hans bok Peril at den kinesiske generalen Li Zoucheng snakket med Mark Milley, styreleder for fellesstaben [Joint Chiefs of Staff], og «var veldig bekymret for at USA faktisk var i ferd med å kollapse». Woodward rapporterte at etter den 6. januar «gikk det kinesiske militæret til militær beredskap, det samme gjorde russerne, og det samme gjorde iranerne».

Den kanadiske akademikeren Thomas Homer-Dixon publiserte en artikkel i Globe and Mail med tittelen «Den amerikanske politikkstrukturen er sprukket og kan kollapse. Canada må forberede seg.» Artikkelen, fra 31. desember, advarer for at USA «blir stadig mer uregjerbart» og «kan falle ut i borgerkrig». Homer-Dixon advarer for at et Trump-presidentskap nummer to «kunne bli totalt hemningsløst, nasjonalt og internasjonalt» og at «det ikke er unøyaktig å bruke F-ordet» – fascisme. Tilsvarende artikler framkommer i ledende publikasjoner over hele verden.

To: 6. januar-kuppforsøket var usedvanlig nært ved å lykkes

Trumps komplott lyktes nesten. Mer enn 120 av Republikanernes kongressmedlemmer og seks av dets senatorer støttet grunnløse innvendinger mot sertifiseringen av valgdelegatkollegiet [Electoral College]. Kort tid seinere, etter at Trump ledet folkemengden ved Ellipse til å marsjere mot Capitol-bygningen, unnslapp medlemmer av Kongressen den opphissede mobben med sekunders margin. Visepresident Mike Pence ble ført vekk til sikkerhet der folkemengden ropte ut om å få hengt ham. Demokratenes kongressleder [Speaker of the House] Nancy Pelosi og daværende minoritetsleder i Senatet Charles Schumer ble gjemt i en bunker under Capitol-bygningen, og ringte derfra til Pentagon og tyglet dem om å rydde området og beskytte deres liv.

Hadde mobben lyktes i å ta medlemmer av Kongressen til fange ville Det demokratiske partiet ha forhandlet om løslatelse i bytte mot et arrangement for å holde Trump ved makten.

Komplottets fiasko skyldtes utelukkende taktiske feil og uerfarenhet fra mobbens og dens arrangørers side. Noen ganger syntes komplottet å komme til kort bare på grunn av rene tilfeldigheter. Da mobben brøyt seg inn i bygningen fulgte den etter en politibetjent som førte dem vekk fra der kongressmedlemmer satt stuet sammen et lite stykke unna. På et annet tidspunkt gikk mobben forbi ei dør som ville ha ført dem til ei annen gruppe representanter.

Tre: Ingen av det politiske etablissementets institusjoner motsatte seg aktivt forsøket på å etablere et diktatur

Komplottet mislyktes ikke fordi det møtte motstand innenfra det politiske etablissementet og staten. Ikke en eneste av den borgerlig politikkens institusjoner gikk til handling for å stoppe kuppforsøket.

Politiet var underbemannet og mange av det tjenestegjørende betjentene ønsket de protesterende velkommen inn i Capitol-bygningen. Militæret sto til side i 199 kritisk avgjørende minutter, mens folkemengden okkuperte Capitol-bygningen og brøyt seg inn på kongresskontorer på jakt etter kongressmedlemmer og deres ansatte.

Flere detaljer har nylig framkommet om rollen militæret spilte den 6. januar. Newsweek’s William Arkin rapporterte 2. januar at Trump planla å kalle militæret ut i gatene på putsch-dagen, og at Pentagon-lederskapet var bekymret for at det ville finne sted en splittelse i de væpnede styrkene.

Det demokratiske partiet kom ikke med noen appell til befolkningen om å motsette seg kuppforsøket, selv om det bor 700 000 mennesker innenfor Washington D.C.s bygrenser, der 95 prosent av de avgitte stemmesedlene var mot Trump. Ikke et eneste av Demokratenes kongressmedlemmer tok fram deres mobiltelefon for å legge ut en videoappell på sosiale medier for å kalle alle motstandere av diktatur ut i gatene i amerikanske byer. Ikke en eneste av Demokratenes guvernører eller borgermestre/byrådsledere oppfordret til masseprotester.

Påtroppende president Joe Biden, hvis administrasjon Trump forsøkte å forhindre fra å innta sitt embetsverv, brukte timer før han henvendte seg til nasjonen. Da Biden til slutt talte gikk han til det bemerkelsesverdige skritt å invitere Trump til å holde en fjernsynstale til nasjonen, midt under hans kupp som utfoldet seg. Biden sa, i en 10-minutters tale holdt kvelden den 6. januar: «Vårt demokrati er under et uforlignelig angrep,» og han erklærte: «Derfor ber jeg president Trump om å gå på nasjonalt fjernsyn nå, for å oppfylle hans ed og forsvare Konstitusjonen og forlange en slutt på denne beleiringen.»

Bidens appell til Trump satte tonen for Det demokratiske partiets respons i året som har fulgt.

Kongressetterforskningen går fram, i rykk og napp, stort sett bak befolkningens rygg, men Trump har ikke blitt straffeforfulgt for hans rolle i forsøket på å omvelte Konstitusjonen og etablere et diktatur. Han bor for tiden på sitt anlegg i Mar-a-Lago. Ingen av kongressrepresentantene som støttet kuppforsøket har blitt fjernet fra Kongressen eller er siktet for forbrytelser. En styringsklasse som etter den 11. september sperret inne tusenvis av utfattige mennesker fra Sentral-Asia på mistanke om terrorisme og som fengslet og deporterte utallige kommunister og sosialister i det 20. århundres red scares [o. anm.: diverse hetskampanjer mot radikale] har kun tatt grep mot den 6. januars drivgods, lavnivå-deltakerne, mens de som ledet mobben stort sett forblir urørt. Selv den råtnende Weimar-republikken tok hardere grep mot Hitler, som satt fengslet i et år etter at hans Bierstube-putsch mislyktes i 1923 (om enn under komfortable betingelser).

Demokratenes respons på den 6. januar er framfor alt diktert av frykt for sosial opposisjon nedenfra. Deres hovedrolle er å kloroformere misnøye, støtte opp under to-parti-systemet, bruke hudfarge- og kjønnspolitikk for å splitte arbeiderklassen, og å få blokkert for utviklingen av en bevegelse mot faren for diktatur. Deres respons på den 6. januar har vært å gjøre alt for å minimere det som fant sted, for å forhindre at befolkningen blir klar over hvor nært landet kom til et diktatur.

Under hele forløpet av Trumps embetsperiode ignorerte Demokratene Trumps angrep på demokratiske rettigheter og opponerte mot ham bare på grunnlag av hans utenrikspolitiske veivalg, og påsto han var en ineffektiv forvalter av amerikansk imperialismes interesser. Demokratene, som ble brakt til makten på ei bølge av motstand mot Trump, har videreført hans administrasjons Covid-19-orienteringer, og har ofret hundretusenvis av liv for å underbygge den spekulative bonanzaen på Wall Street.

Deres endeløse referanser til hudfarge, kjønnsidentitet og seksuell legning er utelukkende innrettet på å berike privilegerte deler av de mest velbeslåtte 10 prosent av samfunnet, og har ingenting å gjøre med et forsvar av befolkningens demokratiske rettigheter. Demokratene har, i det mest flagrante eksemplet, videreført de verste sidene av Trumps angrep på immigranter, og deporterer rekordantall til land ruinerte av tiår med imperialistkrig og USA-støttet diktatur. Kampen mot Trump og diktatur vil ikke finne sted gjennom dette partiet.

Fire: Faren for diktatur er fortsatt akutt

Det er allment forstått at Trump og Republikanerne planlegger en ny maktovertakelse. Spalter i selskapspressen som kommenterer årsmarkeringen for den 6. januar erkjenner at diktatur er en overhengende mulighet, og funderer over sannsynligheten for borgerkrig.

Det republikanske partiet har forvandlet seg til et fascistisk parti som ikke er beredt til å akseptere resultatet av demokratiske valg. Som Harvard-statsviteren Steven Levitsky nylig sa til nyhetsbyrået AP: «Det er ikke klart om Det republikanske partiet er villig til å akseptere nederlag lenger.»

Det republikanske partiet har, der det følger Trumps ledelse, legitimert vigilante-vold som del av den politiske prosessen. Partiets egne kongressrepresentanter truer rutinemessig deres Demokrat-opponenter med vold for å sikre deres høyreorienterte politiske målsetninger. Trusler om vold mot Demokratenes kongressmedlemmer har det siste året økt med 107 prosent. Det republikanske partiet er engasjert i nakne forsøk på å frata millioner av velgere deres stemmerett, gjennom illegale stemmerestriksjoner, og ved å installere lokale valgfunksjonærer som vil omvelte framtidige valg. Partiet forbereder sine neste autoritære trekk i klart skue.

Embetsrepresentanter fra militæret advarer nå for at Trump prøver å befeste hans støtte i Pentagon som forberedelse til hans neste konspirasjoner. I desember publiserte Washington Post en uttalelse fra tidliger tjenestegjørende generaler, med tittelen «Militæret må forberede seg nå, på et 2024-opprør», der de advarer:

Der vi nærmer oss den første årsmarkeringen for den dødelige oppstanden i U.S. Capitol, er vi – alle av oss er tidligere høytstående militærembetsrepresentanter – i økende grad bekymret for etterdønningene av 2024-presidentvalget, og potensialet for dødelig kaos innen vårt militære, som ville sette alle amerikanere i alvorlig fare. Kort sagt: Vi er skrekkslagne, inn til ryggmargen, ved tanken på at et kupp neste gang skal lykkes.

Post-uttalelsen advarer for «potensialet for et totalt sammenbrudd av kommandokjeden» innen Pentagon, og konkluderer med å si om 2024-valget: «Med splittet lojalitet vil noen [kommandører] kunne følge ordre fra den rettmessige øverstkommanderende, mens andre vil kunne følge den trumpske taperen. Våpen vil kanskje ikke være sikret, avhengig av hvem som har ansvar for dem. I et slikt scenario er det ikke fjernt å si at et militært sammenbrudd vil kunne føre til borgerkrig.»

Sågar New York Times’ redaksjonsråd erkjente nylig at Demokratenes passivitet baner vei for framtidige putsch-forsøk. Times’ januar-uttalelse, med tittelen «Hver dag er nå den 6. januar» konkluderer:

Vi bør slutte å undervurdere trusselen landet står overfor. Mr. Trump og hans allierte projiserte åpenlyst utallige ganger i løpet av de seks siste årene, fram til og inkludert begivenhetene den 6. januar, at de hadde til hensikt å gjøre noe opprørende eller illegalt eller destruktivt. Hver gang var den gjengse responsen at de ikke var seriøse, eller at de aldri ville lykkes. Hvor mange ganger må det bevises at vi har tatt feil før vi tar det på alvor? Jo før vi gjør det, jo raskere kan vi ha håp om kanskje å kunne redde et demokrati som er i alvorlig fare.

Dette er en erkjennelse av at helheten av selskapsmediene har vært engasjert i en systematisk bestrebelse for å bagatellisere alvoret i 6. januar-begivenhetene, og at medieetablissementet ved sine handlinger objektivt sett har tilrettelagt for Trumps konspirering. Times har selv spilt en sentral rolle for ikke bare å bagatellisere 6. januar-begivenhetene, men for eleveringen av de ansvarlige for gjennomføringen av dem. Times publiserte i oktober 2021 en gjestekronikk forfattet av senator Josh Hawley, en av de mest prominente kuppkonspiratørene i Senatet, og berømmet seinere hans vismannsforslag for å skulle hanskes med krisen i forsyningskjeden.

6. januar-begivenhetene var forutsigbare. Det bevises av dekningen på World Socialist Web Site, som daglig i mer enn et år før valget advarte for at Trump forberedte et forsøk på å omvelte Konstitusjonen og etablere et diktatur.

Times’ redaksjonelle uttalelse er en tiltale ikke bare mot ‘the newspaper of record’ selv, men også mot «venstre»-publikasjonene rundt Det demokratiske partiet, og mot representanter for libertære tendenser som fortsetter å nedtone betydningen av den 6. januar, eller som nå åpent sympatiserer med Trump.

I en artikkel fra den 26. januar 2021, «Betydningen av den 6. januar», inntar historikeren Bryan Palmer den hovmodige tonen til en akademiker som er hevet over det hele. Palmers konklusjon er at 6. januar-hendelsene ikke var et opprør, og at «venstresiden» må avvise forestillingen at det utgjorde en trussel mot demokratiske rettigheter. I en del av artikkelen, med headingen «Oppstand som overdrivelse», oppsummerer Palmer sitt argument, og håner dem som kaller den 6. januar et kuppforsøk: «Overdrivelsene fløyt, der tåresporet vokste til ei flodbølge.»

Palmer snakker med total likegyldighet om utsiktene til et fascistdiktatur. Han berømmer til-og-med fascistmobben for «kritisk å etterprøve og granske» statsinstitusjonene, som om individer iført «Camp Auschwitz»-skjorter vandaliserte Capitol-bygningen fordi de motsetter seg amerikansk imperialismes kriminelle historikk. For alt av Palmers fordømmelser av det borgerlige demokratiet tjener han bare til å berettige og unnskylde Det demokratiske partiets forsøk på å bagatellisere faren.

Left Voice, en publikasjon tilknyttet det argentinske partiet Partido de los Trabajadores Socialistas (PTS), skrev nylig at den 6. januar «ikke var et fascistkupp eller engang et kuppforsøk». Ifølge Left Voice var den 6. januar et tegn på det politiske etablissementets styrke. Left Voice kaller den 6. januar «et øyeblikk som besørget en anledning for etablissementet av det politiske regimet og media – inkludert politikere i begge partier – til å begynne å gjenopprette legitimitet, gjennom deres avvisning av de høyreorienterte oppviglerne».

Den politiske krisen skal ha avtatt etter den 6. januar. «I det store og hele er dette det politiske scenarioet vi befinner oss i» hevder de, og konkluderer: Krisen har «gått tilbake til latens». Left Voice kommer til denne konklusjonen ved å erklære at arbeiderklassen er passiv. Om den 6. januar og etterdønningene hevdes det at «massene som hadde vært mobilisert mot Trump de fire siste årene så til Biden og regimet for respons – de ble betrodd til å ta seg av det, og det var ingen respons fra arbeiderklassen og de undertrykte.»

Med en parafrasering av Trotskij: «Disse advokatene for Det demokratiske partiet benekter partiets lederes ansvar, for på den måten å unndra seg sitt eget.» Selv om Left Voice presenterer seg selv som en kritiker av Demokratene tilbyr publikasjonen faktisk berettigelse for Demokratenes feighet, ved å klandre arbeiderklassen for Demokratenes nekting av å mobilisere befolkningen mot kuppet!

En tredje seksjon av den radikale middelklassen, som består av anarkistiske og libertære elementer som Glenn Greenwald og Jimmy Dore, ble imponert over kuppforsøket og har blitt apologeter for putschet. Dypt desorienterte har de vippet over fra å være tilhengere av Det demokratiske partiet til å bli forsvarere for fascistmorderen Kyle Rittenhouse og motstandere av påbudt anvendelse av munnbind og vaksinering. Slike individer personifiserer de verste karaktertrekkene ved amerikansk radikal politikk: Pragmatisme, pessimisme, nasjonalisme, antikommunisme og ekstrem individualisme. Deres uttalte bekymring for at helserestriksjoner krenker «individuelle rettigheter» faller helt sammen med Wall Street’s interesser, og utsletter milliarder av arbeideres sosiale rettigheter til beskyttelse mot sykdom og død.

Fem: Den eneste sosiale kraften som kan stoppe diktatur er arbeiderklassen

Den 6. januar er ikke ei historisk ulykke, begivenheten er resultatet av det amerikanske politiske systemets langtrukne forfall. De to partiene har over mange tiår arbeidet sammen for å håndheve massive kutt i sosialprogrammer, for å føre permanent imperialistkrig, for å tilrettelegge for uhemmet finansspekulasjon og for å avskaffe demokratiske rettigheter. Selskapsmediene og det politiske etablissementet har bevisst dyrket fram ytrehøyre-elementer som et bolverk mot arbeiderklassen. Det demokratiske partiet har erstattet enhver av sine tidligere assosieringer til sosiale reformer med en besettelse av hudfarge og identitet, som nærer og styrker det ytre høyre.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) forklarte [engelsk tekst] i 2000, midt under krisen rundt det amerikanske presidentvalget, at borgerlig demokrati ikke kunne overleve på de råtne fundamentene av Amerikas stadig mer oligarkiske samfunn. I desember, mens Høyesterett [US Supreme Court] diskuterte om stemmeopptellingen i Florida skulle stanses, sa David North, styreleder WSWS’ internasjonale redaksjonsråd:

Det denne domstolens beslutning vil avsløre er hvor langt den amerikanske styringsklassen er villig til å gå for å bryte med tradisjonelle borgerlig-demokratiske og konstitusjonelle normer. Er den beredt til å sanksjonere valgsvindel og undertrykking av avgitte stemmer? Er den beredt til å innsette en kandidat i Det hvite hus som har oppnådd embetet gjennom åpenbart illegale og antidemokratiske metoder? En betydelig del av den amerikanske styringseliten, og kanskje til-og-med et flertall i Høyesterett, er beredt til å gjøre nettopp det. Det er fordi det blant dette sosiale sjiktet har funnet sted en dramatisk erosjon av støtte til tradisjonelle former for borgerlig demokrati.

Den katastrofale utviklingen av koronaviruspandemien i løpet av det siste året har enormt intensivert de sosiale motsetningene som var opphav til 6. januar-begivenhetene. Kreftene for politisk reaksjon som ble mobilisert av Trump har vist seg kritisk viktige for styringsklassens morderiske politiske orienteringer for å gjenåpne næringslivsvirksomheter og skoler, og få smittet så mange mennesker som mulig med Covid-19.

Ingen av de økonomiske og sosiale saksanliggender som ga opphav til 6. januar-begivenhetene har blitt tatt opp. Det demokratiske partiet har vist seg å være hardnakkede motstandere av å implementere de politiske retningslinjene som kreves for å få hevet befolkningens levestandarder og få stoppet pandemiens spredning, fordi partiet representerer interessene til det samme finansaristokratiet som prioriterer profitter over liv.

Men de siste årene har sett en historisk global økning i antallet streiker og masseprotester mot ulikhet. Arbeiderklassen, mer internasjonalt sammenkoblet og mer urban enn noen gang før, er den sosiale kraften som har makt til å knuse fascisme og trusselen om diktatur.

Opposisjon vokser daglig, over hele verden, mot pandemiens uhemmede spredning på arbeidsplasser og skoler. Det å beskytte samfunnet mot masseinfeksjon og fascismens spøkelse fordrer angrep på dem begge, ved deres felles kilde: kapitalistsystemet. Den svimlende feiringen av parasittisme og spekulasjoner som er Dow Jones, Nasdaq og S&P 500, driver pandemiens spredning, og den massive veksten av ulikhet krever innføringen av stadig mer hensynsløse og antidemokratiske styringsmetoder. Finansaristokratiets rikdommer må eksproprieres, børshandel må suspenderes, storselskapene må nasjonaliseres og Wall Street må legges ned.

Bevegelsen i arbeiderklassen kan bare gjenkjenne sitt enorme potensial gjennom kampen for å demokratisere alle aspekter av det politiske, sosiale og økonomiske liv, inkludert arbeideres demokratiske kontroll over produksjon og Covid-19-sikkerhet. Dette betyr å frigjøre verdens produktivkrefter fra den kapitalistiske profittens diktatur, og å sette produksjonen under arbeiderklassens demokratiske, sosiale kontroll.