Storbritannias regjerende Konservative parti, Tory Party, har kunngjort oppheving av alle folkehelsetiltak for å bekjempe Covid-19-pandemien.

Statsminister Boris Johnson lovet å «gjenopprette dette landets eldgamle friheter», der han i går, onsdag, i parlamentet sa at obligatorisk bruk av munnbind i butikker og på offentlig transport og ordningene test-to-enter for nattklubber og store arrangementer, vil avsluttes 27. januar, i neste uke.

Med over 16 000 mennesker innlagt på sykehus med Covid-19 bare i England, og med 438 registrerte døde av viruset dagen før, la Johnson til at kravet om å selv-isolere seg etter en positiv test skulle oppheves for godt 24. mars, og at han ville «likt å få til en avstemming i dette Huset for å få framskyndet denne datoen».

Som en forskuddsbetaling for hans kriminalitet avsluttet statsministeren umiddelbart veiledningen om å arbeide hjemmefra, og lovet: «Fra i morgen vil vi ikke lenger kreve bruk av munnbind i klasserommene, og utdanningsdepartementet vil om kort tid fjerne den nasjonale veiledningen om bruk av dem i skolenes fellesarealer.» Nyheten ble møtt av vill jubel fra hans partis backbenchers, der noen av dem tok av seg deres munnbind og viftet feirende med dem i lufta.

Det var en oppjaget stemning i Underhuset [Commons] gjennom hele seansen, der den gamle Tory-krigshesten David Davis reagerte på lukta av blod i vannet fra Johnsons skrantende premierskap, med et utbrudd av det lånte påbudet: «I Guds navn, gå!»

Davis siterte Konservativ-MP Leo Amery som i 1940 fordømte Neville Chamberlain etter en mislykket militærkampanje mot Nazi-Tyskland i Norge (selv om uttrykket går tilbake til Oliver Cromwells avskjedigelse av det gjenværende parlamentet, av britene kalt the Rump Parliament).

Skandalen over fester holdt i Whitehall på Johnsons vakt under en tidligere nedstengning, der han selv deltok på minst én av dem, vil ikke ha noe automatisk progressivt resultat. Krisen blir snarere brukt til å konstruere en vesentlig forflytning til høyre, av det som allerede er den mest høyreorienterte regjeringen i britisk etterkrigshistorie.

Med Johnson som i går la fram innenrikspolitiske retningslinjer for massedød, reiste i dag, torsdag, hans utenriksminister Liz Truss til Berlin for å møte USAs utenriksminister Antony Blinken og hennes franske og tyske kolleger for å diskutere et program for krig med Russland.

I mellomtiden fortsetter innenriksminister Priti Patel å presse gjennom parlamentet omfattende angrep på rettighetene til statsborgerskap, og til å protestere og stemme.

Kampen på kniven som pågår innen Storbritannias regjerende Tory Party dreier seg grunnleggende sett om hvem som best kan stoles på for å håndheve klassekrigtiltak mot arbeiderklassen. Johnson beviser at han vil gjøre det som kreves av ham, men det er et betydelig antall i hans eget parti som gjerne ser ham vekk.

Syv av Toryenes MP-er har offentlig oppfordret Johnson til å trekke seg. Onsdag morgen ble det rapportert at ytterligere 12 hadde sendt deres mistillitsbrev til 1922 Committee, ei partigruppe bestående av aggresive backbenchers. Dersom det sendes inn 54 brev utløses automatisk et mistillitsvotum om Johnsons lederskap blant Toryenes MP-er. Over halvparten av dem, 180, må stemme mot Johnson for automatisk å starte en lederskapsutfordring, selv om en total mindre enn det kan tvinge fram en tilbaketrekning. Den rådende antagelsen nå er at det vil bli sendt inn nok brev etter at rapporten om den pågående etterforskning av Downing Street-festene blir offentliggjort, i neste uke.

Enten Johnson overlever eller ikke, det allerede overfylte feltet av mulige erstatninger avtegner klart og tydelig den ondsinnede karakteren til regjeringen han eller hun som etterfølger ham vil lede.

Den nåværende fremste i flokken er finansminister Rishi Sunak, selv en multimillionær og ektemann til mangehundremillionæren Akshata Murthy, datter av en indisk forretningsmann som er multimilliardær. Sunak har gjort klart hans ideologiske forpliktelse for lave skatter og lavere offentlige utgifter, og hans besluttsomhet om å hente inn fra arbeiderklassen den gjelden regjeringen har pådratt seg gjennom sine gjentatte utdelinger til storselskapene og de superrike.

Like bak er Liz Truss, den selvutformede reinkarneringen av Margaret Thatcher. Hun er en ledende motstander av folkehelserestriksjoner, og har gjort seg selv til de ivrigste Brexiteers’ darling, og har lovet å bruke mulighetene det skaper til å kutte skatter og arbeids- og sosialbeskyttelser. I 2012 var hun medforfatter av det raljerende ny-thatcheristiske dokumentet «Britannia Unchained», som brennmerket britiske arbeidere «blant de verste latsbbene i verden».

Andre ledende kandidater inkluderer den bøllete [nåværende innenriksministeren] Priti Patel, en favoritt blant høyreekstreme antimigrantgjenger, og arkitekten bak noe av det mest repressive lovverket i britisk historie; og Jeremy Hunt, tidligere helseminister under David Cameron. Hunt blir betraktet som det «moderate» valget i dette feltet av skummende-fra-munnen reaksjonære, og spilte en kritisk rolle i privatiseringen og desimeringen av det offentlige helsevesenet NHS før pandemien.

De som har mindre sannsynlighet for å nå opp, men som kan bidra til å flytte betingelsene for debatten i deres retning, inkluderer Steve Baker, Mark Harper, Tobias Ellwood og Tom Tugendhat. Baker og Harper er ledende medlemmer av Coronavirus Recovery Group av Tory-MP-enes backbenchers, som har vært uopphørlige i deres kritikk av alle Covid-19-folkehelsetiltak.

Ellwood og Tugendhat, begge tidligere soldater, og styreledere for henholdsvis Underhusets forsvarskomité og utenrikskomité, er utrettelige forfektere for økte militærutgifter og aggresjon mot Russland og Kina.

Labours respons er å opptre som seremonimestre for dette gruelige arvespillet. Partiet nekter å kalle et mistillitsvotum mot regjeringen, med ledende medlemmer av skyggeregjeringen som hevder at å gjøre det bare ville forene Toryene. Denne latterlige unnskyldningen avsløres av det faktum at Labours MP-er overhodet ikke kommer med noen kritikk av regjeringens høyreorienterte agenda, og begrenser seg til forlangendet at Johnson selv må trekke seg, eller at hans parti fjerner ham.

Labour-leder sir Keir Starmer responderte på Johnsons kunngjøring i går med å love å «støtte lempingen av plan B, såframt vitenskapen sier at det er trygt». Han gjorde sitt ansiktsreddende forbehold meningsløst noen sekunder seinere, med insisteringen: «Vi må ha en robust plan for å kunne leve godt med Covid.»

Starmers enstemmighet med regjeringen ble oppsummert av Tory-MP Christian Wakefords avhopp over til Labour-benkene under gårsdagens parlamentsdebatt, med ei Union Flag-ansiktsmaske plastret over ansiktet. Wakeford er den fjerde Tory-avhopper i historien som går over til Labour. De tre andre fant alle sted på 1990-tallet, som en anerkjennelse av Tony Blairs vellykkede omdanning av Labour Party til et Tory Party versjon to.

Starmer klarte knapt å holde seg. Han «hilste Wakeford varmt velkommen», en mann som stiller med en historikk i Underhuset som inkluderer stemmer for kutting av sosialvelferden med £ 20 i uka, for politiloven [Police Bill] og nasjonalitets- og grenseloven [Nationality and Borders Bill]; som går inn for et strengere asylsystem; og som er imot tiltak for å bekjempe klimaendringer og skatteunndragelser. Starmer sa at hans avhopp var et bevis for at «Labour står klar til å besørge en alternativ regjering som landet kan være stolt av».

En «alternativ regjering» som fører samme politikk som Tory Party, men med færre nylige skandaler og anført av en MI5-godkjent tidligere sjef for den offentlig påtalemyndigheten [Department of Public Prosecutions], er akkurat hva Labour Party tilbyr styringsklassen.

Labours «venstre» trår akkurat den samme linja. Ingen av deres representanter har gått utover tidligere skyggefinansminister John McDonnells appell i forrige uke til hans «Konservativ-kolleger» om å fjerne Johnson, for ikke å påføre «ikke bare Tory Party» skade, men «politikken generelt» og «tilliten til hele den politiske prosessen». Tidligere partileder Jeremy Corbyn har vært så godt som taus.

Hvem det enn blir som står igjen til slutt, palasskuppet som med Labours bistand forberedes mot Johnson kan bare få ett resultat – et dypere angrep på arbeiderklassens liv, helse og levestandarder. Det å felle regjeringen og få avsluttet dens politiske orienteringer for masseinfeksjon, krig og innstramminger fordrer et program for klassekamp ført like mye mot Labour og fagforeningsbyråkratiet, av millioner av arbeidere over hele landet og internasjonalt.