FNs sikkerhetsråd holdt mandag kveld et hastig innkalt møte, dedikert til de store kapitalistmaktenes fordømmelser av Russlands president Vladimir Putins beslutning fra tidligere på dagen om å anerkjenne uavhengigheten av to regioner i Øst-Ukraina.

Den russiske regjeringen rapporterte også på mandag at to ukrainske pansrede personellkjøretøy hadde krysset deres grenser og blitt ødelagt, med fem falne ukrainske soldater. Russland kunngjorde at landet sender militærstyrker inn i Øst-Ukraina, som har vært mål for massive militærbeskytninger fra den ukrainske regjeringens side.

Dette utviklingsforløpet markerer en betydelig eskalering av konfliktutviklingen i Ukraina, i retning av en fullskala krig som involverer Russland, USA og de vesentlige europeiske stormaktene i NATO-militæralliansen.

Under krisebetingelser er det nødvendig ikke å la seg rive med av den militaristiske propagandaen som uopphørlig promoteres i media. Av denne grunn må dagens utviklingsforløp plasseres i den bredere historiske konteksten. Den nåværende konflikten oppsto ikke over natta. Det er kulmineringen av en hel serie av provokasjoner og handlinger fra amerikansk og europeisk imperialismes side, som har arbeidet uopphørlig for å utvide NATO inn i Øst-Europa.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – publiserte for seks år siden, den 18. februar 2016, uttalelsen «Sosialisme og kampen mot krig», som forutså den nåværende krigsfaren med bemerkelsesverdig presisjon.

WSWS publiserer nedenunder på nytt deler av denne uttalelsen. Det faktum at uttalelsen kunne forutse utvikling som nå bryter ut så klart og tydelig, er i seg selv en kraftig tilbakevising av påstandene fra Biden-administrasjonen om at dens krigstrusler er en umiddelbar respons på «russisk aggresjon», og et forsvar for Ukrainas «suverenitet og territorielle integritet». ICFI-uttalelsen bør studeres nøye av alle som ønsker å forstå drivkreftene bak den nåværende krisen, og hva som må gjøres for å stoppe faren for en tredje verdenskrig.

***

Utdrag fra «Sosialisme og kampen mot krig», Uttalelse fra Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, 18. februar 2016.

[O. anm.: ICFI-uttalelsen var den første teksten jeg oversatte, og gjengis her som opprinnelig publisert, med noen språklige justeringer av hensyn til klarhet og korrigert rettskriving.]

Femten år etter at USA startet «krigen mot terror» er hele verden dratt inn i en stadig sterkere malstrøm av imperialistisk vold. Invasjoner og intervensjoner i regi av amerikansk imperialisme har forødet Afghanistan, Irak, Libya og Syria. NATO er engasjert i et massivt opprustningsprogram som forberedelse til krig mot Russland....

Verden står på randen av en katastrofal global konflikt. Uttalelser fra lederne for kapitalistiske regjeringer er stadig mer krigerske. Stedfortrederkrigene [‘proxy wars’] i Ukraina og Syria har rykket NATO og Russland nærmere en fullskala konfrontasjon. ... Som i årene før utbruddene av første verdenskrig i 1914 og andre verdenskrig i 1939, nærmer politiske ledere og militære planleggere seg den konklusjon at en krig mellom stormaktene ikke er en fjern mulighet, men snarere en høy sannsynlighet, og at den kanskje til og med er uunngåelig. ...

Drivkraften til krig er sentrert rundt USAs bestrebelser for å opprettholde sin posisjon som global hegemonimakt. Oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 ble sett som en anledning til å hevde ubegrenset amerikansk dominans over hele kloden. Oppløsingen ble lovpriset av imperialismens propagandister som «historiens slutt», som skapte det «unipolare øyeblikket» der USAs uutfordrede makt kunne diktere en «Ny Verdensorden» i henhold til Wall Streets interesser. Sovjetunionen hadde omfattet en stor del av kloden, som strakk seg fra de østlige grensene av Europa helt over til Stillehavet. Dermed ble store regioner av Eurasia, bestående av et svekket Russland og nylig uavhengige sentralasiatiske stater, igjen «satt i spill» som åpent terreng for konserns utbytting og plyndring. Den stalinistiske restaurering av kapitalismen i Kina tilgjengeliggjorde et enormt reservoar av billig arbeidskraft. ...

Anvendelsen av slike geostrategiske planer er åpenbar både i Europa og Asia. En systematisk oppbygging av amerikansk og alliert militærmakt mot Kina er på gang i regionene Det indiske havet og Stillehavet; mens Russland har vært konfrontert med NATO-oppbyggingen i Øst-Europa og amerikanske løfter om militærstøtte til ultra-nasjonalistiske regimer i de baltiske statene og i Ukraina. Den amerikanske styringsklassen har trukket konklusjonen at atomvåpenregimene i Beijing og Moskva må tvinges i kne, jo før jo heller. Washingtons mål er å redusere Kina og Russland til en status av semi-koloni-klientstater, kontrollere «the heartland» og styre verden. ...

Sytti år etter at Hitlers Tredje rike fallt forlanger den tyske styringsklassen nok en gang at deres stat hevder seg som Europas ubestridte leder, og som en verdensmakt. Konfrontert med den tyske befolkningens dypt forankrede antikrig-sentimenter anvender Berlin militærmakt for å hevde sine interesser i Midtøsten og Afrika. Det pøses på med penger til opprusting, mens apologi for naziregimets forbrytelser fremmes på tvers av det politiske etablissementet, media og akademia, med det siktemål å berettige gjenopplivingen av tysk imperialismes ambisjoner. ...

Britisk imperialisme ser på sin side i USAs nedgang en anledning til å utvide de fortsatt betydelige globale operasjonene til City of Londons banker og finanshus. Frankrike bestreber seg på å gjenvinne sitt grep over sine tidligere koloniundersåtter i Nord- og Vest-Afrika. ...

Det kapitalistiske nasjon-stat-systemets krise gir opphav til to uforsonlige perspektiver. Imperialismen bestreber seg på å takle sammenstøtet mellom de iboende økonomiske og geostrategiske interessene i det kapitalistiske nasjon-stat-systemet gjennom én hegemonisk verdensmakts seier over alle dens rivaler. Det er målet for imperialistiske geostrategiske kalkyler, med global krig som det uunngåelige utfallet.

Den internasjonale arbeiderklassen er, i opposisjon mot kapitalistklassens geopolitikk, den sosiale kraften som reint objektivt utgjør massegrunnlaget for sosialistisk verdensrevolusjon, hvilket betyr en slutt på nasjon-stat-systemet i sin helhet, med etableringen av en global økonomi basert på likeverd og vitenskapelig planlegging. Imperialismen vil redde den kapitalistiske ordenen gjennom krig. Arbeiderklassen vil løse den globale krisen gjennom sosial revolusjon. Det revolusjonære partiets strategi utvikles som negeringen av imperialistisk nasjon-stat geopolitikk. Det revolusjonære partiet, forklarte Trotskij, «følger ikke krigskartet, men klassekampens kart». ...

Den russiske regjeringen er representanten for oligarkene som vokste fram fra det stalinistiske byråkratiets demontering av sovjetstaten og avskaffelsen av de nasjonaliserte eiendomsrelasjonene. Dens promotering av «Storrussisk» nasjonalisme er det ekstreme resultatet av stalinismen selv, som var en voldelig og kontrarevolusjonær avvisning av marxismens internasjonalistiske program. ...

Verdensøkonomien og verdenspolitikken har gått inn i en ny fase. Perioden med kapitalismens triumfering, som åpnet med kapitalismens restaurering i Øst-Europa og nådde febrilske høyder med den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen, er over. Det spekulative korthuset som har garantert styringsklassens parasittiske rikdommer kollapser. Fall i aksjemarkedenes verdivurderinger reduserer ikke bare porteføljestørrelsene, men knuser også prokapitalistiske teoretikere og politiske lederes omdømme og troverdighet.

***

Utbruddet av Covid-19-pandemien, som startet for to år siden, har forsterket tendensene ICFI identifiserte for seks år siden. Pandemien er en utløsende hendelse – et «trigger event» – som har akselerert alle de fundamentale motsetninger i det moderne kapitalistsamfunnet.

Den nåværende krisen bekrefter både analysen ICFI gjorde for seks år siden og konklusjonene som uttalelsen trakk. ICFI erklærte: «Det må bygges en ny internasjonal bevegelse mot krig, som forener den store massen av arbeidende mennesker og ungdommer, i opposisjon mot kapitalisme og imperialisme. ... Den samme kapitalistkrisen som produserer krigens galskap genererer også impulsen for sosial revolusjon.»

Uttalelsen skisserte følgende essensielt viktige politiske fundamenter for en bevegelse mot krig:

• Kampen mot krig må baseres på arbeiderklassen, den store revolusjonære kraften i samfunnet, der den forener bak seg alle progressive elementer i befolkningen.

• Den nye antikrigbevegelsen må være antikapitalistisk og sosialistisk, da det ikke kan bli noen seriøs kamp mot krig annet enn i kampen for å få slutt på finanskapitalens diktatur og en slutt på det økonomiske systemet som er den fundamentale årsaken til militarisme og krig.

• Den nye antikrigbevegelsen må derfor, av nødvendighet, være fullstendig og utvetydig uavhengig av, og fiendtlig innstilt til alle kapitalistklassens politiske partier og organisasjoner.

• Den nye antikrigsbevegelsen må, framfor alt, være internasjonal og må mobilisere arbeiderklassens enorme makt til en forent global kamp mot imperialisme.

• Dette er den presserende viktige politiske oppgaven den internasjonale arbeiderklassen står overfor.

Lørdag 26. februar er World Socialist Web Site vertskap for et internasjonalt online-webinar, «Fight COVID and Save Lives! Stop the Drive to World War 3!» – «Bekjemp Covid og redd liv! Stopp pådrivet til 3. verdenskrig!» Vi oppfordrer alle våre lesere, over hele verden, til i dag å registrere seg og legge planer for å delta på dette kritisk viktige internasjonale eventet.