Denne artikkelen ble først lagt ut på Twitter.
Financial Times’ Gideon Rachman har skrevet en kronikk som er en utilsiktet – og derfor desto mer knusende – avsløring av borgerlig journalistikks intellektuelle og moralske forråtnelse, som med det gjenspeiler det politiske og sosiale systemet den forsvarer.
I en tekst med tittelen «Løgner svekker Russland i landets styrkeprøve» syter Rachman over at Putin, som er besatt av det amerikanske hykleriet, feilaktig beskylder Vesten for å være et «løgnenes imperium».
Rachman «motbeviser» Putins fordømmelse ved å hevde at «hykleri og løgner ikke er helt den samme sak». Mens den russiske regjeringen «spesialiserer seg på direkte løgner», spesialiserer «USA og landets allierte seg på hykleri».
Han argumenterer for at vestlig hykleri, sammenlignet med russiske løgner, er et lyte av langt mindre omfang. Det er kun en beklagelig tendens «til å proklamere et ideal eller en politisk orientering, for deretter å anvende idealet eller orienteringen inkonsekvent».
Rachman nevner som et eksempel på Vestens inkonsekvente anvendelse av sine idealer, dens «humanitære intervensjon i Libya, som førte direkte, og kanskje bevisst, til regimeendring og den voldelige død for den libyske statslederen Muammar Gaddafi».
Drap helliggjort av hykleri kan benådes, selv om offeret er like dødt som en hvis drap er forberedt med løgner. Rachman bemerker andre fordeler hykleri legger til rette for.
«I et hykleriets imperium,» skriver Rachman, «er åpen debatt og kritikk fortsatt mulig. Feiltak blir gjort og forbrytelser begås. Men disse forbrytelsene kan påpekes – enten ved offisielle granskninger eller av en fri presse.»
I et hykleriets imperium var det mulig for New York Times å avsløre den «grufulle kostnaden i sivile tap» forårsaket av amerikansk dronekrigføring. Rachman bemerker: «Pentagons respons var å takke avisa, og love endring.»
I en fornemmelse av at dette ikke var et helt tilfredsstillende resultat av avsløringen av USAs massemord, legger Rachman til hans formening: «Mer hykleri? Kanskje – men det ville ikke være noen utsikter til reform uten etterforskning og eksponering.»
Forøvrig bemerker Rachman en annen betydelig forskjell mellom vestlig hykleri og russiske løgner: «Ingen i Russland vil vinne noen priser for en etterforskning av krigsforbrytelsene begått i Butsja eller ødeleggelsen av Mariupol.»
På en eller annen måte synes Rachman å har glemt at prisen tildelt Julian Assange for hans avsløring av amerikanske krigsforbrytelser har vært nådeløs statsforfølgelse, grusom fengsling i et britisk helveteshull, og en forestående utlevering til USA.
Det viktigste aspektet ved Rachmans essay er dets absurde og selvbedragende premiss at amerikansk hykleri bare er et beklagelig bortfall av ærlighet, snarere enn den spesifikke og høyt utviklede formen av et monstrøst system av offisiell og altgjennomtrengende løgnaktighet.
Det kan synes besynderlig at Gideon Rachman – en av de mer tenksomme FT-kommentatorene –
ikke innser at hans egen apologetiske avgrensning av statlig hykleri fra løgner bevitner, i den aller dypeste forstand, løgnas dominans i det moderne kapitalistsamfunnet.
I hans berømte avhandling Imperialism, A Study, skrevet for 120 år siden, forklarte J. A. Hobson den essensielle rollen hykleriet spilte, som en form for løgnaktighet, i berettigelsen av de monstrøse forbrytelsene utført i koloniimperienes styringseliters interesser.
Hykleriet til imperialistherskerne og deres kollaboratører og apologeter, er ikke av konvensjonell, reint personlig karakter. Det er basert på en systematisk løgnaktighet om den sosiale virkelighetens karakter, som er så dypt rotfestet at den forleder sine egne utøvere.
«Imperialisme,» skrev Hobson, «er basert på en vedvarende feilrepresentasjon av fakta og krefter, hovedsakelig gjennom en mest raffinert prosess av seleksjon, overdrivelse og demping, regissert av interesserte klikker og personer, for å forvrenge historiens ansikt.»
«Imperialismens største fare ligger i sinnstilstanden til en nasjon som har blitt vant til dette bedraget, og som har gjort seg selv ute av stand til selvkritikk.» Passasjen som følger er blant de sterkeste tiltalene mot imperialismens mentalitet.
For dette er tilstanden som Platon kaller «sjelens løgn» – ei løgn som selv ikke vet at den er løgn. Et av kjennetegnene på denne syke tilstanden er en fatal selvtilfredshet.
Når en nasjon har bukket under for den, avviser den lett og instinktivt all kritikk fra andre nasjoner, for å skyldes misunnelse og ondsinnet hets, og all innenlandskritikk tilskrives antipatriotismens partiskhet.
Som en forespeiling av de de store marxistenes seinere verk identifiserte J. A. Hobson, den liberale motstanderen av imperialisme, på en generell måte de objektive sosiale interessene som ligger til grunn for «løgna i sjelen».
Den kontrollerende og styrende agenten for hele prosessen, som vi har sett, er presset fra økonomiske og industrielle motiver, drevet for de direkte, kortsiktige, materielle interessene til små, kapable og velorganiserte grupper i en nasjon.
Rachman har ikke fore å forlede hans lesere. Men feid opp i flodbølga av antiRussland-hysteri underbygger han Hobsons observasjon, at de som bedrar andre om interessene som driver imperialisme «først har blitt tvunget til å villede seg selv».