Den amerikanske arbeiderklassens liv er i økende grad definert av intens og uhemmet utbytting av selskapsarbeidsgivere som ser deres profitter gå til værs med lønninger som faller, samtidig som arbeiderklassens familier sliter mer og mer for å holde tritt med inflasjonen og de stigende livskostnadene. Lønningene til arbeidere som er medlemmer av en fagforening økte i 2021 langt mindre (3,3 prosent) enn både inflasjonsraten (offisielt 9 prosent) og lønnsøkningen for uorganiserte arbeidere (5,3 prosent).

I en tidligere periode ble nivået av utbytting på arbeidsplassen holdt igjen av fagforeningene, som arbeidere hadde bygget opp som defensive organisasjoner gjennom kraftfulle og bitre streiker og kamper som involverte millioner av arbeidere. I dag representerer fagforeningene bare 6 prosent av de sysselsatte i ikke-statlig industri. Selv der fagforeninger eksisterer er det knapt noen begrensninger på graden av utbytting arbeidere møter på jobb, eller i samfunnet for øvrig.

En ny rapport publisert av Radish Research, «Labor’s Fortress of Finance» [‘Fagbevegelsens finansborg’], sammenstiller data om fagforeningsfinanser som retter lys på både dagens fagforeningers antiarbeiderklassekarakter og den parasittiske rollen som spilles av de titusenvis av funksjonærer som bemanner dem.

Dataene gjør det klart at fagforeningene ikke er arbeiderklassens organisasjoner. De har blitt omdannet til organisasjoner som frarøver arbeidere milliarder av dollar i medlemskontingenter for å kunne berike byråkrater som lever komfortable liv blant de mest velbeslåtte 10 prosentene av det amerikanske samfunnet. De undertrykker klassekampen og utgjør en kritisk viktig del av Det demokratiske partiet og imperialiststaten.

Ifølge 14 000 fagforeningers føderale innmeldinger hadde amerikanske fagforeninger i 2020 finansielle eiendeler verdt $ 35,8 milliarder, et tall større enn halvparten av verdens lands bruttonasjonalprodukt (BNP). Bare i 2020, med hundretusener av arbeidere som døde av Covid-19, økte fagforeningene deres finansielle eiendeler med $ 2,7 milliarder, etter fratrukkede driftskostnader, nesten likt med Air BnBs årlige profitt i 2020.

Åttifem prosent av fagforeningenes inntekter kommer fra medlemskontingenter ($ 15,5 milliarder bare i 2020), et tall som representerer en massiv årlig overføring av rikdom fra arbeiderklassen over til den øvre middelklassen. I tillegg tjener fagforeningene enorme summer gjennom forskjellige andre parasittiske operasjoner, deriblant renteavkastning på investeringer ($ 509 millioner i 2020), leieintekter ($ 262 millioner) og royalties og tilskudd ($ 2 milliarder).

Aktivaøkningen i 2020 «var ikke en éngangshendelse, men er et konsistent mønster over mange år,» forklarer rapporten. «Siden 2010 har organisert arbeidskraft skapt store overskudd, og nettoført over $ 18,5 milliarder de elleve siste årene, eller i årsgjennomsnitt $ 1,7 milliarder.» I tiåret fra 2010 til 2020 mistet fagforeningene 465 000 medlemmer, samtidig som de totale inntektene steg med 28 prosent, fra $ 14,3 milliarder til $ 18,3 milliarder. Rapporten bemerker: «Til grunn for inntektsøkningen var høyere kontingent per medlem, fra $ 818 per medlem i 2010 til $1 091 i 2020. I tillegg bidro betydelige økte investeringer (+46%), leieinntekter (+47%) og regnskapsposten diverse inntekter (+24 %), til den totale inntektsøkningen.»

Fagforeningene bruker titalls milliarder dollar, ikke på forbedring av betingelsene for arbeiderne de representerer, men på et apparat av ansatte som arbeiderne aldri ser eller hører fra. Fagforeningene brukte i 2020 $ 15,6 milliarder, i overveldende grad på lønninger og rettigheter til titusenvis av deres ansatte. I de fleste tilfeller er disse funksjonærene rett og slett stabsarbeidere i Det demokratiske partiet som utfører arbeid for Demokrat-politikeres valgkampanjer, som essensielt sett er ufrivillig subsidiert av arbeiderklassen.

Rapporten forklarer: «Gjennomsnittlig årlig kompensasjon [for fagforeningsansatte] økte fra 2010 med 37 %,» og videre: «Funksjonærer ansatt i ledende posisjoner så deres kompensasjon øke med 28 %, og denne kategorien vokste i antall fra 7 360 til 9 390.»

Ifølge 2020-dataene «var det mer enn 10 000 ledere og andre ansatte som mottok ei bruttolønn på over $ 125 000 [NOK 1 185 438], som plasserte dem i topp-ti-persentilen av inntekter i USA (dette inkluderer ikke de sjenerøse ytelsene til helsetjenesteforsikringer, pensjonsprogrammer og andre rettigheter fagforeninger vanligvis tilbyr).»

Hundrevis av disse fagforeningsfunksjonærene står på lønningsslista til AFL-CIOs Solidarity Center, en CIA-frontorganisasjon som fremmer amerikansk imperialismes utenrikspolitiske interesser over hele verden, gjennom innblanding i andre lands valg, desinformasjon og undertrykking av klassekampen.

Til sammenligning bruker fagforeningene nesten ingenting på streikelønninger, i årsgjennomsnitt bare $ 70 millioner siden 2010, eller mindre enn halvparten av én prosent av deres årsinntekter. For fagforeningslederne er en dollar anvendt for å øke streikende arbeideres makt en dollar ut av deres egen lønn. Fagforeningsledernes interesser er ikke på linje med, men derimot i motsetning til arbeidernes egne interesser. Gang på gang isolerer fagforeningene streikende arbeidere og tvinger dem til å akseptere vilkår og betingelser som er fordelaktige for selskapene.

Samtidig må det bemerkes at disse tallene i vesentlig grad undervurderer fagforeningenes og deres lederes finansielle eiendeler. Rapporten inkluderer ikke fagforeninger der medlemskapet er offentlig ansatte, som utgjør halvparten av [sentralorganisasjonen] AFL-CIOs medlemskap, fordi slike fagforeninger ikke er pålagt å melde inn føderale rapporter om finansielle eiendeler, inntekter og utgifter. Rapporten inkluderer heller ikke verdien av private fondsmidler og pensjonsfond, som er estimer å være på anslagsvis $ 7 billioner [NOK 66,38 billioner; dvs. 66 380 milliarder].

Rapporten bemerker at dersom ingenting gjøres for å snu disse trendene vil fagforeningenes finansielle eiendeler fra 2020 til 2030 stige fra $ 35,8 milliarder til $ 75,6 milliarder, selv om fagforeningene er forventet å miste ytterligere 800 000 medlemmer. Titusenvis av fagforeningsledere planlegger med andre ord i årene som kommer å stjele ytterligere flere titalls milliarder dollar fra arbeidernes medlemskontingenter, for å berike seg selv.

For å utfordre selskapenes dominans over alle aspekter av livet, kan og må arbeiderklassen samle sin enorme potensielle økonomiske makt, og bryte fri fra strupetaket fagforeningene har på dem.

Kampanjen til Pennsylvania Mack Trucks-arbeideren Will Lehman, for å bli valg til president for [bilarbeiderfagforeningen] UAW, er et kritisk viktig skritt i denne kampen.

Hovedtyngden av UAWs lederskap, deriblant to nylige presidenter, har blitt dømt for å ha akseptert selskapsbestikkelser i bytte mot å selge ut bilarbeidere. Men UAW-korrupsjonen er bare det mest blatante uttrykket for relasjonen mellom [sentralorganisasjonen] AFL-CIO og selskapsledelsen, og bilarbeidere, som deres motstykker i andre bransjer og industrier, har konfrontert tiår med angrep på lønninger og livsvilkår under selskapenes og fagforeningenes tilsyn.

Lehman forklarte i en uttalelse etter hans nominering på forrige måneds UAW-kongress, at hans kampanjen av denne grunn er innrettet på å «bygge en grunnplanbevegelse mot hele det pro-korporative UAW-apparatet.»

Lehman har vunnet støtte for hans krav om å plassere UAWs finansielle eiendeler utenfor apparatets kontroll, og under den demokratiske kontrollen av arbeiderne selv, hvor det ikke kan anvendes til å berike byråkratiet, men til å slåss mot selskapene og få besørget arbeiderklassen makt.

Dette betyr ikke å erstatte en byråkrat med en annen, men byggingen av en massebevegelse av arbeidere internasjonalt, og på tvers av bransjer for å «slåss for hva vi trenger, ikke det selskapene og UAW-byråkratene sier er mulig. En slik kamp verken kan eller vil gjennomføres av selskaps-nikkedukkene i [UAW-hovedkvarteret] Solidarity House, som har sekssifrede lønninger. Det byråkratiske apparatet som kun eksisterer for å undertrykke våre kamper kan ikke reformeres. Det må feies vekk.»

Lehmans kampanje vil møte innbitt motstand fra alle innen apparatet, som er satt til å miste deres jobber og lønninger når arbeiderne tar tilbake makten. Av den grunn var det ikke et eneste medlem av Democratic Socialists of America (DNS) som nominert Lehman på kongressen, og ikke én eneste av pseudo-venstres publikasjoner har omtalt hans kampanje. Disse individene og tendensene representerer den samme velstående øvre middelklassen som fagforeningslederne selv tilhører.

Det brygger et opprør i arbeiderklassen av en global målestokk, forsterket av pandemien og amerikansk imperialismes krigsprovokasjoner mot Russland og Kina. Det kommende opprøret vil finne politisk uttrykk gjennom byggingen av Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-file Committees (IWA-RFC) – et internasjonalt nettverk av arbeiderkontrollerte, demokratiske organisasjoner med siktemål å bryte de nasjonale fagforeningenes isolering. Gjennom IWA-RFC kan og vil arbeiderklassen lansere en global kamp mot de globale selskapene, og mot regjeringene som tjener deres interesser, og utløse en internasjonal kontraoffensiv mot tiår av sosial kontrarevolusjon.