Etter Bank of Englands intervensjon i det britiske obligasjonsmarkedet for å forhindre et finanskrakk, sentrert om britiske pensjonsfond, er det store spørsmålet som henger over de britiske og globale finansmarkedene hva som vil skje når nødsprogrammet avsluttes.

BoE forpliktet seg til å bruke £ 65 milliarder – £ 5 milliarder hver dag i 13 dager fram til den 14. oktober – på langtidsdatert britisk statsgjeld, det vil si 10-årige og spesielt 30-årige britiske statsobligasjoner, såkalte gilts.

Financial Times (FT) rapporterte i løpet av helgen at regulatoriske myndigheter med ansvar for pensjonssektoren, av en størrelsesorden på £ 1,5 billioner [NOK 18,2 billioner; dvs. 18 200 milliarder], som var nær ved å implodere, «har holdt daglige samtaler med kapitalforvaltere for å avverge ei ny krise» når nødsoppkjøpet av statsobligasjoner utløper.

Krisa brøyt ut da pensjonsfond, som matcher deres inntekter og formuesbeholdninger med deres forpliktelser, og foretar store investeringer i gilts for å gjøre det, ble møtt med «margin calls» – krav om økt sikkerhet for å dekke lån de har tatt opp for å handle derivater for å balansere deres regnskapbøker, etter hvert som obligasjonskursene falt.

Pensjonsfondene begynte å selge deres statsobligasjoner, som senket prisene, for å skaffe kontanter for å møte deres margin calls. Dette truet å igangsette ei «doom loop», der fallet i obligasjonsprisene ville føre til krav om ytterligere sikkerhet [‘collateral’], som førte til mer nedsalg, som senket prisene ytterligere, og krav om enda mer collateral.

Hadde krisa fortsatt kunne anslagsvis 90 prosent av britiske pensjonsfond blitt insolvente.

BoE meldte en uttalelse om at «skalaen og hastigheten» av skiftet «langt oversteg historiske trekk».

Sist onsdag steg gilt-yield for 30-årig britisk statsgjeld på et tidspunkt med 1,27 prosentpoeng, på grunn av fallet i obligasjonskursene (obligasjonskursen og avkastningsrenta, yield, beveger seg i motsatte retninger), før den gikk ned igjen etter BoE-intervensjonen. Denne én-dags bevegelsen var større enn den årlige spennvidden i alle unntatt fire av de 27 siste årene.

Daniela Russell, toppsjef for britisk rentestrategi hos bankgiganten HSBC, sa til FT at BoE-obligasjonsoppkjøpene var en «plasterlapp» for å kjøpe seg tid. Det kommer en mulig «kanten av klippa» når intervensjonen avsluttes, og sentralbanken eventuelt må tilby mer støtte.

Avisa rapporterte at i hasten med å reise cash hadde pensjonsfond solgt deres aksjer og obligasjoner, mens noen etterspurte redningsaksjoner fra deres finansielle støttespillere.

Flere detaljer dukker dermed opp om det kaoset i finansmarkedet som brøyt ut som respons på Truss’ Tory-regjerings minibudsjett – som delte ut £ 45 milliarder i skattekutt til selskapene og de superrike, finansiert av økt statsgjeld på 72 milliarder. Krisas drivkrefter har kommet klarere i fokus.

Finanselitenes innvending var ikke mot at de skulle bli overøst med enda mer penger, men at dette ikke ble ledsaget av et ytterligere angrep på arbeiderklassen, i form av dypere kutt i helsevesenet og andre allerede uthulede tjenester, kombinert med undertrykkingen av den stigende lønnsbevegelsen.

En kommentar fra Ajay Rajadhyaksha, en ledende direktør i Barclays Bank, referert av Bloomberg-spaltisten John Authers, pekte på noen av klasserelasjonene som motiverte finansmarkedenes negative reaksjoner.

«Obligasjons- og valutamarkedene har reagert så dårlig siden minibudsjettet, delvis i det minste på grunn av frykt for at trekket la ny finanspolitisk stimulans til en økonomi som allerede har 10 prosent inflasjon og en veldig lav arbeidsledighet,» sa Rajadhyaksha.

Med andre ord, under betingelser der voksende deler av arbeiderklassen krever økte lønninger i møte med en voldsom inflasjon, og streber etter å få brutt kvelertaket til fagforeningsbyråkratiet – de viktigste håndheverne av reallønnskuttene – ville regjeringens beslutning bare legge drivstoff til bålet.

Implikasjonen av disse kommentarene, sammen med andre som har pekt på behovet for å kutte utgiftene, er at regjeringen ikke ganske enkelt kan dele ut enda mer penger til de ultra-rike uten samtidig å undertrykke arbeiderklassen.

Kredittvurderingsbyrået S&P forsterket kravet om kutt av sosiale utlegg. Byrået satte fredag Storbritannia på en «negativ utsikt», mens det fortsatte å opprettholde dets AA-rating.

S&P sa at på grunn av pakka introdusert av finansminister Kwasi Kwarteng ville det britiske budsjettunderskuddet øke med 2,6 prosentpoeng av bruttonasjonalproduktet (BNP). Dette betydde at «netto offentlig gjeld vil fortsette i et oppadgående utviklingsforløp, stikk i strid med vår tidligere forventning om at den skulle synke som en prosentandel av BNP fra 2023.»

Ytterligere kommentarer har framhevet omfanget av krisa i Storbritannia.

Luke Hickmore, en forvalter av faste inntekter i Abrdn, et stort britisk-basert globalt investeringsselskap som i mer enn 20 år har vært sterkt involvert i det britiske obligasjonsmarkedet, fortalte FT at det var perioder mandag og tirsdag i forrige uke da det ikke var noen kjøpere for langtidsdaterte gilts.

«Jeg har aldri sett et slikt trekk,» sa han, og bemerket at selv under den globale 2008-finanskrisa var det alltid et marked for gilts.

Den nåværende situasjonen i Storbritannia er bare det skarpeste uttrykket for ei tiltakende krise i det globale finanssystemet, som inkluderer USA.

Eskalerende rentehevinger i USA, utført under påskudd å bekjempe inflasjonen, ble implementert med sikte på å indusere en resesjon, for å knuse den voksende bevegelsen i arbeiderklassen til støtte for lønnskrav. Renteøkningene økte også verdien av dollaren, som resulterte i stupbratte fall av andre store valutaer.

Det britiske pundet ble på høydepunktet av krisa i forrige uke handlet til nær paritet med den amerikanske dollaren, og euroen gikk under paritet. Den japanske regjeringen greip inn for å prøve å stabilisere deres yen for første gang på 24 år, og Kinas renminbien falt til det laveste nivå på mer enn et tiår.

US Federal Reserves rentehevinger har ført til økt innstramming i det amerikanske obligasjonsmarkedet, der avkastningskursen på den 10-årige Treasury-obligasjonen i forrige uke nærmet seg 4 prosent. Renteøkningen på statsgjeld baner seg vei gjennom finanssystemet. Bloomberg rapporterte at et mål på kredittstress i USA, sporet av Bank of America, i forrige uke spratt opp til ei «kritisk grensesone».

Den indiske sentralbanken (BoI) hevet sist fredag sin utlånsrente med et halvt prosentpoeng, for å prøve å motvirke rupiens fall mot den amerikanske dollaren. BoI-guvernør Shaktikanta Das advarte om at den globale økonomien, etter pandemien og krigen i Ukraina, var midt i et tredje stort sjokk som følge av amerikanske aggressive pengepolitiske innstramminger.

«Det er nervøsitet i finansmarkedene, med potensielle konsekvenser for realøkonomien,» sa Das. «Den globale økonomien er virkelig i øyet av en ny storm.»

Dollarens stigning har ført til en del snakk i finansielle mediekretser om en mulig gjenoppliving av en avtale på linje med den kalt Plaza Accord, fra september 1985, der de store økonomiene ble enige om tiltak for å holde dollarens verdi nede.

Det er praktisk talt ingen utsikter til en gjentakelse, ikke minst fordi USA ikke ønsker det. Dollarens stigning, selv om den er inflasjonsdrivende for resten av verden, er det motsatte, dvs. deflatorisk, for Amerika.

Selv om det skulle bli en slik pakt, valutamarkedene har ekspandert med stormskritt i løpet av de 37 siste årene. I 1985 var den daglige valutaomsetningen $ 200 milliarder. Ifølge Bank for International Settlements (BIS), hadde den i 2019 steget med en faktor på 40, til $ 8,3 billioner.

Slike tall påminner bemerkningen fra Karl Marx i Det kommunistiske manifest om at det borgerlige samfunn har tryllet fram så gigantiske produksjons- og byttemidler at det er «som trollmannen, som ikke lenger er i stand til å kontrollere underverdenens makter, som han ved sine trolldommer har påkalt.»