Denne uttalelsen ble sendt inn av Den unge garde av bolsjevik-leninister (YGBL), en organisasjon i Russland som har erklært sin politiske støtte til Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI). Representanter fra YGBL deltok 9. oktober i et online-møte mellom ICFI og vedenspartiets ungdomsorganisasjon Internasjonal ungdom og studenter for sosial likhet – International Youth and Students for Social Equality (IYSSE) – for å diskutere byggingen av en bevegelse av unge mennesker mot krig.

1. Den unge garde av bolsjevik-leninister – Young Guard of Bolshevik-Leninists (YGBL) – erklærer åpent sin solidaritet med Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og Internasjonal ungdom og studenter for sosialistisk likhet (IYSSE) i organiseringen av en internasjonal ungdomsbevegelse mot krigen mellom Russland og USA-NATO over Ukraina.

2. Som bevis for denne solidariteten deltok YGBL-representantene i det internasjonale online-møtet arrangert av ICFI og IYSSE mot krigen, som ble avholdt 9. oktober. På dette møtet uttrykte YGBL sin politiske støtte til ICFI og IYSSE. Representantene for YGBL stemte også for å ta skritt for å etablere en internasjonal ungdomsbevegelse mot krig, som del av kampen for et sosialistisk perspektiv.

3 Det kapitalistiske verdenssystemet er nå i ei akutt krise, som i siste instans bestemmer kapitalistlandenes reaksjonære politikk og klassekampens dynamikk i samfunnet. Hele kapitalistsystemet revner i sømmene, på grunn av det 20. århundres uløste problemer: Framfor alt motsetningene mellom produksjonens sosiale karakter og den privat-kapitalistiske formen for appropriasjon, og mellom den globaliserte økonomien og verdensinndelingen i nasjon-stater. Forverringen av disse motsetningene fører kapitalistland til reaksjonær, sjåvinistisk og militaristisk politikk. USA, som står overfor ei akutt krise, bestreber seg for oppdelingen av verden på nye premisser.

4. Den nye verdensorden USA bestreber seg for å etablere ser høyst sannsynlig ut som dette bildet: Russland og Kina skal underordnes imperialismen og splittes opp, om det er nødvendig for å få opprettet direkte kontroll over deres naturskatter, industri-teknologiske og menneskelige ressurser.

5. De europeiske imperialistmaktene støtter USA, for deres egen plass i den nye omfordelingen av verden. Europeisk imperialisme ser samtidig bare én vei ut av sin egen økonomiske og geopolitiske knipe, selv om den av USA er satt på rasjoner, som er i omfordelingen av verden der den kan gjenvinne sin tidligere storhet.

6. Japan, Sør-Korea og Australia støtter USA bare så langt som det passer deres interesser i kampen mot Kina i Stillehavsregionen. Disse landene vil støtte USA så lenge det tillater dem å konkurrere med Kina. Prosessen med å dele innflytelsessfærer vil gjenopplive motsetningene mellom kapitalistmaktene i Stillehavet, som er like mye i limbo som Europa er.

7. Krisa i 2008 gjenopplivet klassekampene rundt om i verden. Den arabiske våren tidlig på 2010-tallet er et levende bevis på denne gjenopplivelsen. Den tvang amerikansk og europeisk imperialisme til å gå til mer besluttsomme tiltak. I 2014 støttet de et statskupp i Ukraina. Gjennom dette kuppet klarte USA å skape alle forutsetninger for å bygge et brohode for en framtidig krig mot Russland.

8. Covid-19-pandemien som brøyt ut i 2020 forverret kapitalismens motsetninger og var utløseren for en raskere utvidelse av amerikansk imperialisme, som forberedelser til krig mot Russland og Kina. USA la ut på en mer provoserende kurs for å forlate «ett-Kina»-politikken, og øke landets støtte til Ukraina, som uttrykt på NATO-toppmøtet i august 2021, som støttet Zelenskyjs «Krim-plattform».

9. Det reaksjonære regimet til Vladimir Putin oppsto fra det stalinistiske byråkratiets bedragerske oppløsing av Sovjetunionen og restaureringen av kapitalisme. Putins politiske orienteringer er i siste instans innrettet på å sikre det post-sovjetiske oligarkiets rikdommer, ovenfra mot presset fra vestlig imperialisme, og enda mer nødvendig, nedenfra mot den russiske arbeiderklassens bevegelse.

10. Innenfor denne geopolitiske og sosiale konteksten var Putins eventyrlige invasjon av Ukraina den 24. februar det russiske oligarkiets respons på NATOs uopphørlige ekspansjon mot øst. Putin-regimets hovedmål var gjennom presset av dets «spesialoperasjon» å oppnå en ny runde av samtaler med USA-NATO, da den siste runden fra USA-NATOs side endte med å krysse «røde linjer», hvilket forårsaket Putins invasjon.

11. Det russiske borgerskapets ønske om et «jevnbyrdig partnerskap» med Vesten var én av de mest utopiske vrangforestillingene. Denne vrangforestillingen, historisk avledet fra Stalins politiske orientering med «Folkefronter» og deretter «fredelig sameksistens,» utviklet seg på 1990-tallet blant den vordende nye klassen av russiske kapitalister.

12. Putin-regimet har ikke kvittet seg med denne utopiske vrangforestillingen. Helheten av dets politiske orienteringer har vært å manøvrere og søke kompromisser med Vesten, som det russiske oligarkiet har ønsket å være «på lik linje med». Det var bare det at vestlig imperialisme, med sine ambisjoner om å erobre Russland, ikke brydde seg om disse forsonende tonene fra Putins regime.

13. For det ukrainske oligarkiet, med dets regelrette komprador-karakter, var det lønnsomt å promotere drømmer om et uavhengig «demokratisk» Ukraina, med dets selvbestemmelse. Denne utopien ble imidlertid raskt knust mot virkelighetens mur, representert av verdensimperialismens system, der den ble instrumentet for vestlig kapital i dens imperialistiske ambisjoner mot Russland.

14. Ukrainas uavhengighet kom til en slutt før den i det hele tatt hadde begynt, og det samme gjorde Russlands utopiske drømmer om en «jevnbyrdig» dialog med Vesten. Begge landene, som led av Sovjetunionens katastrofale sammenbrudd, sto overfor en dyster realitet. Ingen av dem hadde i praksis mulighet til å kunne realisere sine reaksjonære mål.

15. Det kapitalistiske Russland forble uavhengig bare i den grad landet fortsatt var i besittelse av den sovjetiske arven: Militærbaser i de tidligere sovjetrepublikkene, et enormt arsenal av atomvåpen og et vell av råvarer. Det russiske oligarkiet skaffet seg raskt en dobbel posisjon: Som et råvarevedheng ønsket det sin uavhengige administrering og kontroll med overføringen av råvarer og profittene fra dem.

16. Ukrainas drømmer om reell uavhengighet er en luftspeiling innenfor det nåværende kapitalistsystemet. Den eneste reelle løsningen på det ukrainske spørsmålet er en sosialistisk verdensrevolusjon. Og dét gjelder ikke bare det ukrainske spørsmålet. Ethvert lokalt spørsmål kan i siste instans bare løses på verdensscenen, det vil si, på en global måte.

17. Krigens forløp etter Putins invasjon av Ukraina understreker i tiltakende grad denne invasjonens reaksjonære karakter. Der Putin hevder å kjempe for det russiske folkets uavhengighet fra vestlig imperialismes trussel, forsvarer han faktisk bare det russiske oligarkiets uavhengighet for å kunne utbytte den russiske arbeiderklassen og landets rikdom av råstoffer.

18. De nylige nederlagene i september og oktober understreker at Putin-regimet ikke har noen vei ut av det russiske samfunnets nåværende krise. Det vil heller ikke finne en slik utvei i framtiden. Alle de militære og politiske aktivitetene til Putin-regimet vil bare bidra til vestlig imperialismes eskalering, og forverringen av vilkårene for den russiske, ukrainske og internasjonale arbeiderklassen.

19. Utsiktene for den nåværende krigen, når de tenkes innenfor rammeverket av kapitalistsystemet, er svært dystre. For det første, denne krigen vil anta en langsiktig karakter, og den vil ikke bare bli utkjempet mellom Ukraina og Russland. Den er det første skrittet i retning av å antenne verdenssituasjonen, til det punkt at trusselen om en tredje verdenskrig rett og slett er uunngåelig. Alle land i verden vil delta i den framtidige krigen.

20. For det andre, krigens karakter vil bli bestemt av de styrende klassenes politiske orienteringer, som nå står på en blatant menneskefiendtlig posisjon. De styrende klassene forflytter seg hensynsløst i retning av bruk av atomvåpen i konflikten, og skaper dermed den reelle muligheten for et nukleært Armageddon. At det spøker en planetarisk ødeleggelse har opphav i imperialistiske kapitalistregjeringers vanvittige politiske orienteringer. Den styrende kapitalistelitens hensynsløshet tvinger unge mennesker til å spørre om hvorvidt de overhodet vil bli tillatt en framtid.

21. Menneskeheten er imidlertid ikke uunngåelig dømt til ødeleggelse. YGBL avviser pessimistenes fatalisme, som med deres utsyn er fanget innenfor begrensningene av hva som er mulig innenfor denne eksisterende kapitalistiske verdensorden. Vi insisterer på at det også finnes et optimistisk alternativ, basert på et sosialistisk perspektiv, som kan realiseres i sammenheng med en politisk massekamp av den internasjonale arbeiderklassen. Verden består ikke bare av imperialister og oligarker. Det er også en massiv arbeiderklasse, som med dens kollektive arbeid, i alle dets mangfoldige, komplekse og uendelig kreative former, er drivkraften for menneskelig framgang.

22. Den internasjonale arbeiderklassen er den eneste revolusjonære kraften i samfunnet som er i stand til å løse kapitalismens krise, håndtere fattigdom, ulikhet, krig, sykdom og klimaendringer. Denne revolusjonære karakteren er innebygd i arbeiderklassens sosiale og økonomiske betingelser, i den historiske utviklingen av dens kamp mot klasseundertrykking.

23. Derfor må kampen mot vestlig imperialisme og andre kapitalistland, medregnet Putins regime, baseres på en bred mobilisering av arbeiderklassen som del av kampen for å transformere kapitalistsamfunnet til et kommunistisk samfunn. Dette reiser utfordringen med å bygge et reelt, ikke imaginært, revolusjonært lederskap i arbeiderklassen. Bare gjennom et slikt lederskap kan arbeiderklassens politiske bevissthet heves til det relevante nivå for å oppnå den sosialistiske revolusjonen, og ta statsmakt over hele verden.

24. Den største krise i vår tid for arbeiderklassen er krisen med revolusjonært lederskap. Revolusjonært lederskap er den viktigste manglende puslespillbrikken for den vellykkede kampen mot borgerskapet. Denne faktoren, som er subjektiv av karakter, må bli det siste trinnet for den vellykkede spredningen og konsolideringen av sosialistisk revolusjon over hele verden.

25. Arbeiderklassens reelt revolusjonære lederskap kan bare være den organisasjonen som systematisk har bearbeidet alle tidligere historiske erfaringer av marxisme og arbeidernes bevegelse. Revolusjonær strategi og taktikker for proletarisk lederskap i den moderne verden vil konsist ta form på grunnlag av assimileringen av denne erfaringen, så vel som av de objektive betingelsene.

26 Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) er den eneste internasjonale organisasjonen som er i stand til å løse arbeiderklassens krise med revolusjonært lederskap. ICFI eksisterer som den eneste legitime etterfølgeren til Den fjerde internasjonale og Leo Trotskij. Det er enda riktigere å si at ICFI er Den fjerde internasjonale.

27. YGBLs orientering i retning trotskisme er ikke bare et innfall fra ei rekke individer som sympatiserer med Trotskij. Den er basert på det faktum at trotskisme er den eneste legitime arvingen til marxisme, at det er trotskisme som representerer proletariatets uavhengige linje i dets kamp for sosialisme, at trotskisme er det 21. århundres marxisme. Bare på grunnlag av trotskisme er realiseringen av verdensrevolusjonen mulig.

28. Trotskijs heroiske kamp mot det reaksjonære nasjonalistiske byråkratiske regimet ledet av Stalin – hvis navn for alltid vil leve som forræderiets legemliggjørelse, som Bolsjevik-partiets og Oktoberrevolusjonens graver – har blitt stadfestet av historien. Oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 bekreftet Trotskijs advarsel om at stalinistregimet, med mindre det ble styrtet av arbeiderklassen, ville føre til Sovjetunionens ødeleggelse.

29. Forøvrig, Trotskijs teori om permanent revolusjon besørget en vitenskapelig analyse av den politiske dynamikken i den internasjonale klassekampen, i en epoke som han så dypsindig beskrev som «kapitalismens dødskramper». Bare en virkelighetsforståelse i den marxistiske ånd, som trotskisme er det sanne uttrykket for, vil hjelpe proletariatet til å realisere sin posisjon.

30. Internasjonale ungdom og studenter for sosialistisk likhet – International Youth and Students for Socialist Equality (IYSSE) er ungdomsfløyen til ICFI. Denne bevegelsens hovedoppgave er å sikre en forbindelse mellom ungdommen og arbeiderklassen i deres felles kamp for sosialisme. For unge mennesker, på grunn av det sannsynlige utbruddet av en tredje verdenskrig, er spørsmålet om deres framtid nå viktigere enn noen gang.

31. Dersom unge mennesker ønsker seg en bedre framtid, da må de kjempe for den. Kampen for framtiden blir uunngåelig en kamp mot kapitalismen, som dermed leder ungdommen til et sosialistisk perspektiv. Ungdommens kamp må imidlertid ikke isoleres, ungdommen må innse at arbeiderklassen er deres viktigste allierte i kampen for framtiden.

32. IYSSEs raison d'être, organisasjonens eksistensberettigelse, er å organisere og koordinere ungdommen internasjonalt, hvilket er umulig uten å forklare ungdommen de viktigste teoretiske og historiske spørsmålene av relevans for dagens faktiske tilstand. Ungdomsbevegelsen er en viktig del av den uavhengige arbeiderbevegelsen mot imperialisme og krig.

33. YGBLs nåværende oppgaver er basert på en klar forståelse av at det er beskjeden kunnskap i Russland og andre tidligere sovjetrepublikker om ICFI og IYSSE, og om aktivitetene disse organisasjonene engasjerer seg i i andre land. YGBL vil derfor bestrebe seg for å utvide innflytelsen fra ICFI og IYSSE på massenes bevissthet i den tidligere Sovjetunionen.

34. Dersom du er solidarisk med uttalelsen fra YGBL, bli med oss i vår kamp for å bygge seksjoner av ICFI og IYSSE i Russland, Ukraina og andre tidligere sovjetrepublikker. Det å bygge seksjoner av ICFI og IYSSE vil være et viktig skritt i retning av å løse krisa med revolusjonært lederskap og tilrettelegge for en sosialistisk revolusjon over hele verden.