De pågående angrepene på palestinere på den okkuperte Vestbredden gjør det klart at de hundrevis av israelske bosetternes pogromlignende rasering av byen Huwara 26. februar, der israelske tropper sto til side, er del av en breiere kampanje for etnisk rensing.

Angrepene fortsetter, ført av sionistiske bosettere under beskyttelse av Israels væpnede styrker, Israel Defense Forces (IDF), og politisk ledes de av statsminister Benjamin Netanyahus nylig installerte regjering, som inkluderer fascistiske, rasistiske og ultrareligiøse partier. Deres erklærte mål er å annektere de palestinske territoriene og implementere apartheidstyre, slik det er nedfelt i «Nasjon-Stat Loven» som fastslår jødisk overherredømme som staten Israels juridiske fundament.

Vigilante-mobber angrep i en fire-til-fem timer lang voldsorgie Huwara, der de banket innbyggere med metallstenger og steiner, drepte én person og skadet 400 andre, så vel som at de satte fyr på ei rekke hjem og butikker og på hundrevis av kjøretøy. De angrep også Burin og Einbus på den nordlige Vestbredden. Alle disse stedene er del av Vestbredden, som er under israelsk sikkerhetskontroll og beliggende bare minutter unna hovedkvarteret til en hærbrigade. Men de israelske soldatene sto til side under raseringene. Ikke én eneste statsråd fordømte uhyrlighetene. Bare 10 personer ble arrestert, hvorav alle unntatt én ble løslatt.

Itamar Ben-Gvir, minister for nasjonal sikkerhet og den fascistiske lederen for partiet Jødisk makt, erklærte: «Israels regjering, staten Israel, IDF, sikkerhetsstyrkene – det er de som må knuse våre fiender», og ikke bosetterne. Bezalel Smotrich, finansminister og leder for partiet Religiøs sionisme, og ansvarlig for bosettingene på Vestbredden, sa onsdag i forrige uke at Israel burde «utslette» Huwara, et forlangende ensbetydende med grusomhetene påført palestinerne i 1948 og 1949 da sionistiske militser dreiv mer enn 700 000 ut fra Palestina.

Småbyen Huwaras butikker har bare nylig gjenåpnet, etter at IDFs ordrer var å holde deres dører lukket, ensbetydende med at butikkinnehaverne sto igjen uten inntekter. Bosetterne har på sosialmedier utstedt trusler om å returnere til byen for en gjenopptakelse av raseringene. De dekket området med plakater som forlangte at hæren skulle «knuse» deres fiender. Én plakat erklærte: «Intifadaen er her. Vi krever at den knuses! Vi krever at det svares med krig!»

Israelske styrker stormet søndag området Umm Said, sørøst for Beit Lahm, der de demolerte en palestinsk moské, og hevdet den var bygget uten byggetillatelse, som israelske myndigheter aldri innvilger. Den 23. januar stormet soldater den palestinske småbyen Isawiyyeh og lokalsamfunnet Khan Al-Ahmar i Øst-Jerusalem, der de demolerte et drivhus.

FNs Høykommisjonskontor for menneskerettigheter (OHCHR) oppfordret nylig stormaktene til å iverksette tiltak mot Israels systemiske og vilkårlige demolering av palestinske bygninger. Bare i januar reiv Israel 132 palestinske bygningsstrukturer på tvers av 38 lokalsamfunn på Vestbredden, derav 34 boliger og 15 som var donorfinansierte, siden 2022 en økning på 135 prosent.

Ben-Gvir forlangte mandag at politiet skulle fortsette å rive palestinske hjem under Ramadan, som innledes den 23. mars, og snudde opp-ned på den tidligere praksisen ført av Israel for å avstå fra den slags for å unngå å øke spenningene. Den forsøkte utvisningen av familier fra området Sheikh Jarrah i Øst-Jerusalem under Ramadan i 2021 var en av faktorene som utløste rakettskytingen fra Hamas, gruppa tilknyttet Det muslimske brorskap som kontrollerer Gaza, etterfulgt i mai samme år av Israels bombardement av Gaza og opptøyene i Israels blandede palestinsk-jødiske byer.

Israels eskalerende vold og kriminalitet har så langt i 2023 drept minst 67 palestinere, mer enn én per dag, en rate langt høyere enn i fjor da minst 171 palestinere på Vestbredden og i Øst-Jerusalem ble drept – det høyeste antallet dødsofre siden 2005. Dette setter under oppløpet til høytidene Ramadan og påskefeiringen scenen for en voldelig brannstorm som truer med å oppsluke ikke bare de okkuperte palestinske territoriene, men også Israel og landets naboer.

Denne voksende trusselen har fått stadig flere israelere til å ta til gatene i protester. Sist lørdag kveld samlet rundt 160 000 seg i Tel Aviv, Israels kommersielle hovedstad og landets største by. Antallet deltaker i pro-demokrati-demonstrasjoner på tvers av Jerusalem, Herzliya, Netanya, Beersheba, Haifa, Ashdod og mange andre byer var lagt større, og arrangørene hevdet i alt rundt 400 000 demonstranter deltok.

Dette er spesielt betydningsfullt gitt at arrangørene har forsøkt å begrense demonstrasjonenes fokus på motstanden mot Netanyahus planer om å begrense justisvesenets makt. Stevnenes hovedtalere har vært tidligere generaler, sjefer for etterretningstjenestene og statsråder. De fleste av dem var medlemmer av den feilbenevnte «endringsregjeringen» ledet av Naftali Bennett, Yair Lapid og Benny Gantz, og tjente tidlige under Netanyahu, med få substansielle forskjeller med ham politisk.

De har bevisst ignorert eller bagatellisert den voksende sosial ulikheten og fattigdommen og den forverrede undertrykkingen av palestinerne, og sikret at svært få av Israels palestinske borgere har deltatt på stevnene. Deres ene bekymring er å beskytte den israelske staten i plutokratenes interesse.

I markant kontrast til hands-off-tilnærmingen militæret og grensepolitiet inntok under de israelske bosetternes raid på Huwara forberedte politikommisar Kobi Shabtai for demonstrasjonene 1 000 polititropper, og da spesielt i Tel Aviv. Han var fast bestemt på å stoppe dem fra å blokkere byens hovedvei Ayalon Highway, som i de siste årenes demonstrasjoner har blitt et symbol på motstand.

 Politiet har i vesentlig grad avstått fra å blande seg inn i proteststevnene fram til sist onsdags «Nasjonale forpurringsdag». De intervenerte først etter Ben-Gvirs provoserende krav at politisjefen skulle stoppe demonstrantene, som han stemplet som «anarkister», fra å «forstyrre ordenen».

Lørdag så et nytt voldsutbrudd, etter at myndighetene i Tel Aviv satte inn politi, spesialstyrker og vannkanoner mot demonstranter som hadde brutt gjennom barrierene som førte til Ayalon-motorveien der de stanset trafikken. Til politiet som arresterte dem ropte de: «Skam!» og «Hvor var dere i Hawara?» Ben-Gvir sa etter proteststevnene at han ikke hadde til hensikt å be noen om unnskyldning, og «absolutt ikke til anarkister som forsøker å sette Tel Aviv-staten i fyr og flamme».

Protestarrangørene kunngjorde de ville holde nok en «forpurringsdag» i landet torsdag den 9. mars.

Men det er umulig for israelske arbeidere å få stanset regjeringens planer for diktatur eller forhindre en total krig med palestinerne uten at de avviser nasjonalisme, og at de allierer seg direkte med palestinerne. Det betyr å avvise det sionistiske prosjektet om en jødisk stat basert på etnisk rensing av den palestinske befolkningen, og at de forener deres kamper med deres arabiske klassebrødre og -søstres kamper, for å omvelte det kapitalistiske profittsystemet og rammeverket for nasjon-staten det er basert på – for den sosialistiske omorganiseringen av økonomien i hele regionen Midtøsten, slik at dens enorme ressurser kan utnyttes til fordel for alle regionens befolkninger.

Et slikt perspektiv må det kjempes for, mot alle partiene og organisasjonene som arbeider for å underordne arbeiderklassen til en allianse med den ene eller den andre av imperialistmaktene og de arabiske regimene. Dét betyr å bygge seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) i Israel/Palestina og i hele Midtøsten, for å lede og organisere denne kampen.