Et åpent brev signert av mer enn 300 skuespillere til lederskapet i deres fagforening, Screen Actors Guild–American Federation of Television and Radio Artists (SAG-AFTRA), er en høyst prinsipiell uttalelse som eksplisitt fordømmer planene om å forråde medlemskapet.

Kontrakten til rundt 160 000 SAG-AFTRA-medlemmer med arbeidsgiversiden, Alliance of Motion Picture and Television Producers (AMPTP), som representerer mer enn 350 amerikanske fjernsyns- og filmproduksjonsselskaper, inkludert alle de gigantiske studioene, nettverkene og streaming-tjenestene, utløper ved midnatt 30. juni. 

Skuespillernes brev advarer fagforeningen mot å overgi seg, og uttrykker en vilje til å slåss kompromissløst mot selskapene. De skriver at en streik for mange vil medføre vanskeligheter, «men vi er beredt til å streike, om det kommer til det». I et uvanlig strengt språk insisterer underskriverne på at dette «ikke er et tidspunkt for å møtes på midten».

Det gjennomtenkte, oppsiktsvekkende brevet bærer navnene til mange prominente størrelser, deriblant Kevin Bacon, Meryl Streep, Liam Neeson, Quinta Brunson, Ben Stiller, Julia Louis-Dreyfus, David Duchovny, Glenn Close, Brendan Fraser, Jennifer Lawrence, John Leguizamo, Téa Leoni, Laura Linney, Bob Odenkirk, Mark Ruffalo, Marissa Tomei, og mange andre.

Til deres ære har noen av de mest suksessrike utøverne innen film og fjernsyn lagt deres signaturer til dette dokumentet, og uttrykker en generell fornemmelse av klassesolidaritet. De innser åpenbart at det er en forskjell mellom deres egne mål og SAG-AFTRA-byråkratiets planer. Og de snakker ut etter å ha trukket oppmuntring fra grunnplanet – der 98 prosent stemte for en streik – og fra manusforfatterne som har vært i streik i nesten to måneder.

Dette er en tvers igjennom kjærkommen utvikling. Serier kritiske til profittsystemet, som Succession, The Dropout og Dopesick er ikke avvik. Betingelsene har modnet. Det stillestående, reaksjonære politiske og kulturelle klima som i flere tiår har rådet, er i ferd med å sprekke opp, med store implikasjoner for alle aspekter av det sosiale liv.

Siden de 11 500 medlemmene av manusforfatternes fagforening, Writers Guild of America (WGA), 2. mai gikk ut i streik, har konglomeratene, de forskjellige fagforeningenes offisiøse strukturer (inkludert WGAs egen) og, uten tvil bak kulissene også Biden-administrasjonen, gjort hardnakkede bestrebelser for å sørge for at forfatterstreiken ikke sprer seg. Dette har hatt karakteren av en konspirasjon mot underholdningsindustriens arbeidere.

Først ble det lagt et intenst press på lederskapet for regissørenes fagforening, Directors Guild of America (DGA), som imidlertid ikke trengte mye bearbeiding for å inngå en råtten avtale med arbeidsgiverne. Den resulterende avtalen beskyttet ikke regissører, regiassistenter, enheters produksjonsledere og andre, verken fra inflasjonens herjinger eller noe annet. Avtalen ble ratifisert, men som en gjenspeiling av den utbredte mistilliten og skuffelsen stemte bare 41 prosent av medlemmene over avtalen, og bare 35 prosent av DGA i sin helhet gikk god for den.

Deretter begynte lederskapet i SAG-AFTRA å lage støy i offentligheten om å forlenge forhandlingene ut over fristen 30. juni, og berømmet de pågående, hemmelige samtalene med motparten som «ekstremt produktive», og hevdet de forble «optimistiske» om at en avtale kunne oppnås før fristen. Fran Drescher, president for SAG-AFTRA, kommenterte arrogant: «Vi besørger dere ikke mange detaljerte rapporter i kveld fordi, vel, ærlig talt, det er veldig konfidensielt hva som pågår der inne.»

Disse utviklingene utløste med rette alarmvarsler og besluttsomheten om å forpurre det forestående utsalget. Som Rolling Stone rapporterer, fagforeningens budskap «satt ikke helt godt med mange skuespillere, som formaner SAG til ikke å ta til takke med en avtale som ikke representerer alle av deres krav.» Følgelig, det aktuelle brevet til lederskapet i SAG-AFTRA og Forhandlingskomitéen.

Det åpne brevet er et klart varsel til fagforeningslederne om å akte seg. Det refererer til kunstig intelligens (KI) «som en trussel mot vårt levebrød, som må adresseres akkurat nå», og det tillegges, antydningsvis: «Vi følte det som at dere forsto hvor vilt våre kompensasjoner og residuals har blitt undergravd [o. anm.: økonomisk kompensasjon i tilfeller av repriser, syndikering, DVD-utgivelser eller online-strømming av verk de har deltatt i produksjonen av], hvor lenge vi blir holdt mellom sesonger. Med andre ord, ‹Dere demonstrerer nå at dere ikke forstår ...›»

De 300 skuespillernes brev påpeker at «solidaritet krever ærlighet, og vi må klargjøre vår besluttsomhet». Etter å ha indikert villighet til å legge ut på en streik, påpeker brevet i sin sterkeste passasje at «vi er bekymret for tanken at SAG-AFTRA-medlemmer kan være beredt til oppofrelser som lederskap ikke er». (Uthevelse tilføyd.) Dette er en direkte advarsel om et svik i emning.

Protestbrevet forklarer at underholdningsindustrien har nådd «et uforlignelig skjæringspunkt» og «det som kunne anses som en god avtale i et hvilket som helst annet år er ganske enkelt ikke nok». «Med inflasjon og fortsatt streaming-vekst, trenger vi en seismisk nytilpassing», intet mindre enn en «transformativ avtale». Brevet adresserer eksplisitt «arbeiderklasseskuespillernes» problemer.

Brevet til SAG-AFTRA-lederskapet nevner, om enn bare kort, kultur-kunstneriske spørsmål som går utover de økonomiske anliggendene, enn så viktige de er. Det hevder at, sammen med «våre lønninger» og «vårt håndverk», har «vår kreative frihet det siste tiåret blitt undergravd». Dette refererer til endringer i film- og fjernsynsproduksjonen, og de transnasjonale konglomeratenes uutfordrede dominans over hvert et hjørne av underholdningsindustrien. Det å få brutt dette kvelertaket krever en ny politisk orientering, innrettet på sosialistisk omorganisering av samfunnet.

Det skarpt formulerte brevet konkluderer med å hevde at «det ikke er en overdrivelse å si at historiens øyne er rettet mot oss alle. Vi ber om at dere presser på for all den endringen vi trenger og den beskyttelsen vi fortjener, og skriver historie ved å gjøre det. Dersom dere ikke er i stand til å komme dere hele veien dit, da ber vi dere anvende den makten som er gitt dere av oss, medlemskapet, og tilslutter dere WGA [manusforfatterne] på streikevaktene.»

SAG-AFTRA-brevet, rettet til medlemskapet på grunnplanet like mye som til de offisielle fagforeningsfunksjonærene, vil forårsake overraskelse – og harnisk – i alle deler av de forskjellige fagforeningenes hovedkvarterer, i studioenes og nettverkenes styrerom og i Det hvite hus. Fagforeningenes bestrebelser for å skille, splitte, isolere og bedra har nå kjørt inn i en mur av opposisjon. I stedet for egoisme og individualisme, er det solidariteten som råder.

Skuespillernes brev peker i retning av prosesser som finner sted i en brei utstrekning blant film- og fjernsynsarbeidere, og utover. En radikalisering er godt i gang. Dette er en betimelig og sårt tiltrengt utvikling, ikke bare for manusforfatterne som har tatt et modig standpunkt, og for selve SAG-AFTRA-medlemskapet, men for kulturlivet som helhet. Store antall mennesker er opprørte over de eksisterende betingelsene, og her har vi opprørsånden som vender tilbake til kulturlivet! For å parafrasere Trotskij, en protest mot den eksisterende virkelighet utgjør alltid del av et virkelig kreativt kunstverk, eller en sosial handling. Ethvert viktig skritt framover i kulturen begynner med opprør. Dette gjelder den generelle sosiale situasjonen – kamper bryter ut over alt.

Fjernsyns- og filmskuespillere, sammen med resten av den arbeidende befolkningen, har blitt hamret av inflasjon, forverrede betingelser, uopphørlige selskapsangrep på alle fronter. Gigantselskapene har lidd alvorlige tilbakeslag i deres streaming-tiltak (ifølge Financial Times «slettet børsen mer enn en halv billion dollar av de største underholdningsgruppenes markedsverdi» i fjor) og de har til hensikt å få arbeiderne til å betale for det.

Hver en skuespiller, manusforfatter, regissør og hvert crew-medlem vet at studio- og nettverksdirektører håver inn ufattelige pengesummer – i noen tilfeller, $ 50 millioner, $ 100 millioner i året, eller mer – samtidig som de proklamerer at arbeidernes bestrebelser for å holde hodet over vann er «urimelige», og ville være «skadelige» for industrien.

Mer generelt, den amerikanske styringseliten forsøker å tvinge alt av kostnadene for deres endeløse Wall Street-redninger og deres like endeløse morderiske kriger over på arbeiderklassens rygg. Politisk blir befolkningen gitt det offisielle valget mellom Bidens pro-korporative, nukleære krigshissing og Trumps nazi-aktige brøling og trusler.

Det er en voksende fornemmelse av avsky mot hele det sosiale og økonomiske oppsettet. Det politiske og kulturelle livet strekkes til et bristepunkt. Om de kunne slippe unna med det, ville ikke film- og fjernsynsselskapene produsert annet enn søppel, en håndfull «blockbusters» i året, og satt alles hjerne i dvale. Men folks øyne er imidlertid ikke lukket for denne prosessen. «Kunst» og «profitt», som det er forstått av mange, deriblant mange manusforfattere på streikevaktene, er dødelige fiender. «Kapitalisme» er mer og mer et bannord.

WSWS har ført kamp for en kursendring i manusforfatterstreiken, og har advart om farene SAG-AFTRA-medlemmer står overfor. For tre uker siden skrev vi: «Det fordres nå en ny retning i forfatterstreiken, sammen med nye organisasjoner, som representerer grunnplanet i bransjen og de politisk-kulturelle behovene til breie lag av befolkningen. Enhet er nødvendig, og hver eneste arbeider graviterer instinktivt i den retningen. Samhold i rekkene når de som står i front fører de bak seg inn i ei felle, som de organisk ikke er i stand til å unngå, er imidlertid ikke sunt. På det tidspunktet må det heves røster av dissidens og opposisjon.» Disse «stemmene» begynner å bli hevet, selv om det er fra medlemmer av en annen fagforening.

Skuespillernes brev er en viktig sosial og politisk utvikling, med sitt innslag av et gryende grunnplanopprør. Det markerer begynnelsen av en endring i kunstneriske kretsers orientering under betingelser av kapitalistisk sammenbrudd, og et forvarsel om en bredere, folkelig bevegelse til venstre. Det er mange spørsmål å skulle arbeide og slåss seg gjennom, men dette er en milepæl.