Perspective

Opponer mot de UAW-støttede utsalgskontraktene hos Ford, GM og Stellantis!

Arbeidere på streikevakt i nærheten av General Motors’ Assembly Plant i Delta Township, Michigan, 29. september 2023. [AP Photo/Paul Sancya]

World Socialist Web Site oppfordrer bilarbeidere hos Ford, GM og Stellantis til å avvise utsalgskontraktene støttet av United Auto Workers-apparatet. Vi oppfordrer innstendig arbeidere til å etablere grunnplankomitéer for å slåss for en breiest mulig «nei»-stemme og til å forberede en reell kamp for å vinne arbeidernes krav.

UAW annonserte mandag morgen en tentative avtale med General Motors etter de siste dagene å ha kunngjort lignende avtaler med Ford og Stellantis. UAW-president Shawn Fain, USAs president Joe Biden og selskapsmediene meldte de uunngåelige erklæringene om at kontraktene er «historiske» (Fain og Biden), «belønner bilarbeidere som ga opp mye» (Biden) og «gir arbeiderne de største lønnsøkningene på tiår» (New York Times).

Dette er en samling løgner. UAWs falske «stand up-streik» var stramt regissert for å konkludere med avtaler det faktisk allerede forlengst var enighet om. På «stand up-streikenes» breieste punkt, sist tirsdag, var knapt en tredjedel av UAW-medlemmene hos Big Three-selskapene kalt ut i streik. I det meste av tiden etter at Big Three-kontraktene utløp 14. september, ble 80 til 90 prosent av bilarbeiderne beordret til å opprettholde arbeidet og jobbe uten kontrakter.

I et siste utbrudd av teatralske geberder før avtalene ble kunngjort kalte UAW ut et lite antall større, mer lønnsomme fabrikkanlegg i streik, og stengte dem ned igjen etter en håndfull dager, eller mindre. Arbeiderne ved disse anleggene ble beordret til å avvikle deres streikevakter før det var blitt noen innvirkning på varelageren selskapene hadde bygd opp.

Alt av dette var designet på forhånd av UAW-ledelsen og Biden-administrasjonen for så liten innvirkning på selskapsprofittene som mulig. På toppen av dette narrespillet stengte UAW-apparatet ned alle streikene umiddelbart etter å ha kunngjort deres avtaler, før arbeiderne i det hele tatt hadde fått en sjanse til å se, enn si stemme, på dem.

Hva inneholder egentlig disse anigvelige «rekord»-kontraktene?

  • Lønnsøkninger som ikke kompenserer for tidligere innrømmelser. Kontrakten inkluderer en kumulativ lønnsøkning på 25 prosent fordelt over fire-og-et-halvt-år, langt under arbeidernes krav om en økning fra 40 til 46 prosent, som Fain tidligere hevdet han kjempet for. Gitt at konsumprisindeksen har steget med 22 prosent siden siste kontrakt i 2019, representerer ikke økningene et framskritt, de veier bare så vidt opp for de fire siste årenes økning av levekostnadene. Innen utløpet av kontrakten vil grunnlønna stige til litt over $ 40 i timen – sannsynligvis under den kjøpekraften bilarbeidere tjente i 2007, med inflasjonen tatt i betraktning.
  • Utilstrekkelig levekostnadsjusteringer (Cost-of-Living-Adjustments, COLA). Selskapene har blitt enige om å gjenopprette COLA-formelen fra 2009, som ikke var en full kompensasjon for inflasjonen, og bare kompenserte arbeidere for en brøkdel av den reelle nedgangen i deres kjøpekraft. For å legge fornærmelse til skade, for hver kvartalsvise COLA-heving vil beløpet som går til arbeidere reduseres med 10 cent, visstnok for å dekke selskapenes høyere helsekostnader.
  • To-nivå-systemet for lønninger og rettigheter er ikke avskaffet. Avtalen eliminerer ikke nivåsystemet – et av arbeidernes sentrale krav. Den forkorter bare lønnsutviklingsstigen for arbeidere på det andre nivået fra åtte til tre år. Selskpsfinansierte pensjoner og pensjonertes helserettigheter for andrenivåarbeidere, oppgitt av UAW i 2007, har ikke blitt gjenopprettet.
  • Fortsatt misbruk av midlertidig ansatte (‹temps›). UAWs avtaler ville videreføre den praktisk talt ubegrensede anvendelsen av disse sterkt utbyttede arbeiderne. I henhold til UAWs avtale med Ford vil lønninger for temps fryses på $ 21 til og med 2028. Mens UAW har sagt at nye temps hos Ford vil bli konvertert til fulltidsstatus etter ni måneder med «kontinuerlig tjeneste» (med forbehold om mange smutthull), har lite blitt sagt om vikarers «løype» til heltidsansettelse i GM og Stellantis.
  • Av aller størst betydning er at avtalen baner vei for desimeringen av arbeidsplasser der bilindustrien går over til produksjon av elektrodrevne kjøretøy. Uansett merkostnader for lønnsutbetalinger vil selskapene bli mer enn kompensert gjennom deres tvangspensjoneringer, masseoppsigelser og anleggsnedleggelser. UAWs påstander om at de vant «retten til å streike mot nedleggelser av fabrikker» er meningsløse, gitt byråkratiets nesten halve århundre med samspill i fabrikknedstenginger og masseoppsigelser.

UAW-byråkratiet har bevisst skjult antallet fabrikker Ford og de andre selskapene planlegger å stenge ned i løpet av de neste årene, og de massive innrømmelsene de planlegger å skvise ut av arbeiderne for å «redde» gjenværende fabrikker. Men det kommer allerede for dagen nye tegn på det massive angrepet på arbeidsplasser selskapene har tenkt å utføre.

Et brev til Chuck Browning, UAWs visepresident for Ford, som er begravd i UAWs kontraktsendringer, med emnet «Sone 1 bemanningsbehov», sier: «Med virkning fra seinest 1. desember 2023 vil hele Rouge-komplekset bli ansett som overtallig» og kvalifisert «for frivillige muligheter for utlyste stillinger» ved andre fabrikkanlegg.

Et annet brev til Browning, «TEVC Transfer Opportunities», hevder at «partene diskuterte interessen for å finne arbeidsomplasseringer for overtallige UAW-ansatte», igjen spesifikt refererert til arbeidere ved Rouge, og sier de ville «tillates» å flytte over til Fords planlagte EV-anlegg i Tennessee, som ikke er planlagt å innlede operativ drift før i 2025, og er hundrevis av miles unna Dearborn. Tidligere denne måneden truet selskapets milliardærstyreleder William Clay Ford jr. det gigantiske Rouge-kompleksets framtid, i en tale på Dearborn-anlegget.

Med en «rettferdig overgang» til produksjonen av elektrodrevne biler mener ikke UAW-byråkratiet forsvar av arbeidernes arbeidsplasser; det betyr forsvar for selve fagforeningsapparatets økonomiske og institusjonelle interesser, inkludert innkrevingen av medlemskontingenter fra lavtlønnede arbeidere i de nye batterifabrikkene. Arbeidere ville ikke akseptere en kontrakt; de ville signere deres dødsdom.

Og mens produksjonsarbeidere på de nye batterifabrikkene nominelt vil bli dekket av UAWs nasjonale hovedavtale, gir fagforeningen selskapene frie tøyler til å gjøre hva de vil. På den nye BlueOval Battery Park i Michigan har UAW innvilget Ford ei rekke unntak, inkludert eksterne kontrakter, sløying av jobbklassifiseringer, pålegging av «fleksible» tidsplaner og en kultur for slank produksjon.

Jo bedre arbeidere studerer de nesten 900-sider-lange kontraktene, jo mer råtne vil avtalene framstå. Det er bemerkelsesverdig at UAW har forsøkt å tilbakebeholde fra arbeidere ved Ford ytterligere 50 sider med «administrative brev», som mer detaljert beskriver den incestuøse, korporatistiske relasjonen mellom fagforeningsapparatet og selskapet. Et «Administrativt brev» bemerker at «en relevant andel av engangsutbetalinger» og «profittdeling»-sjekker til arbeiderne vil bli sendt til UAW i form av fagforeningskontingent, og at Ford vil fortsette å finansiere UAW-byråkratiet gjennom det omdøpte UAW-Ford Joint Trusts Center.

Alt dette gjør det klart at «kontraktene» som UAW pusher med GM, Stellantis og Ford er deres felles konspirasjon mot arbeiderne. I Canada spiller fagforeningen Unifor en lignende rolle, og kunngjorde mandag en avtale med Stellantis etter en farseaktig «streik» på bare noen få timer, som ikke hadde noen innvirkning på produksjonen.

Under Fain, promotert av Democratic Socialists of America som en «fagforeningsreformator», går UAW-byråkratiet lenger enn noen gang i å integrere seg inn i styringsklassens økonomiske krig mot Kina – der produksjon og forsyningskjeder for elbiler er en viktig kamparena – og Biden-administrasjonens bestrebelser for å forhindre klassekampen fra å forpurre planene for global militær erobring.

Grunnplanarbeidere har makten til å beseire denne konspirasjonen. Det er allerede betydelig opposisjon mot UAWs avtaler, som det framgår av hundrevis av kommentarer på UAWs direktesending søndag kveld, fra arbeidere som oppfordrer til «nei»-stemmer.

Men for å lykkes må denne motstanden organiseres. De følgende umiddelbare tiltakene må iverksettes av arbeidere:

  1.  Informasjon om detaljene i UAWs avtaler må utveksles, sirkules breit på sosiale medier og i fabrikkene, og det må forlanges full utgivelse av alle UAWs sidebrev.
  2. Organiser komitéer for å føre tilsyn med avstemminger og opptellingene av stemmesedler og forhindre UAW fra å manipulere avstemmingen.
  3. Bygg støtte for en kraftig og overveldende avvising av utsalgskontraktene, og før kampanje mot avtalene på lokalavdelingenes fagforeningsmøter, i arbeidspauser og under skiftvekslinger.
  4. Utvid nettverket av grunnplankomitéer til hver eneste fabrikk og arbeidsplass, og ta mønster av Mack Trucks Workers Rank-and-File Committee, som denne måneden organiserte nederlaget for UAWs konsesjonsavtale.

Det er ingen tid å miste! For å overvinne UAWs svik er det nødvendig med grunnplanorganisasjoner som er genuint under arbeidernes kontroll, som vil ta makten ut av hendene på fagforeningsbyråkratiet og føre den over til arbeidere på grunnplanet.

Loading