10. januar var det en måned siden den fascistiske fjernsynspersonligheten Javier Milei ble tatt i ed som Argentinas president, og hans administrasjon har allerede innført massive angrep på arbeiderklassen.
Den 14. desember, fire dager inn i hans styre, påla hans økonomidepartement en devaluering av den argentinske valutaen fra 400 pesos per dollar til over 800, som over natta dramatisk økte inflasjonsraten for matvarer og transport for millioner av arbeidere.
Noen dager seinere, den 20. desember, da titusener tok til gatene for å minnes årsdagen for arbeideroppstanden i Buenos Aires i 2001, da 100 000 omringet Argentinas regjeringsbygning, kunngjorde Milei et Dekret av nødvendighet og hast, Un decreto de necesidad y urgencia (DNU). Loven demonterer over 300 lover som regulerer big business, skjermer arbeiderfamilier og pensjonister fra inflasjon og husleieøkninger og forsvarer offentlig utdanning og helsevesen. Som respons har det vært dusinvis av protester over hele landet.
Mileis DNU har blitt fulgt opp av en omnibus-lovproposisjon kalt «Fundament og utgangspunkt for argentineres frihet» som inkluderer rundt 600 «reformer» som eliminerer et halvt århundres sosiale og økonomiske reguleringer. Lovgivningen er støttet av big business og Det internasjonale pengefondet (IMF), som forvalter den argentinske gjeldskrisa og holder milliarder av dollar av argentinsk gjeld. Omnibus-lovproposisjonen diskuteres for tiden i Kongressen, og Milei uttrykker tillit til at «vi har tallene» for å få den godkjent.
Argentinas største fagforbund, Confederación General del Trabajo de la República Argentina (CGT), har kalt en 12-timers nasjonal proteststreik den 24. januar, et totalt utilstrekkelig tiltak med siktemål å presse Milei, og tidsbestemt til å finne sted når Milei-forslagene har blitt godkjent.
Mileis antikommunistiske og antiarbeiderklasse parti «La Libertad Avanza» regjerer i en koalisjon med tidligere president Mauricio Macris republikanske parti Propuesta Republicana (PRO) og deler av det høyreorienterte borgerlige partiet Unión Cívica Radical (UCR). Milei og hans visepresident Victoria Villaruel har gjentatte ganger erklært deres støtte for militærdiktaturet som styrte landet fra 1976 til 1983, og har berettiget dets drap på 30 000 arbeidere og ungdommer.
Nasjonalkammeret for arbeidslivsanker (CNAT) suspenderte i forrige uke ett av tiltakene i Mileis DNU. Kjennelsen var som respons på en klage innmeldt av CGT. Det dreier seg om forlengelser av prøvetiden for nyansettelser (fra tre til åtte måneder), en begrensning for sluttvederlag, restriksjoner på fabrikkokkupasjoner og streikevakter som blokkerer fabrikkinnganger, og retten til å streike for bransjer som anses som «essensielle», som utdanning, transitt og kommunikasjoner.
Arbeidslivsstyrets tannløse kjennelse nevner ingen av de andre brutale angrepene i DNU. For eksempel introduserer den en nesten total deregulering av boligpolitikk og husleier, som gjør det mulig å kaste ut leietakere etter eget forgodtbefinnende, heve husleiene etter eget forgodtbefinnende og kreve betalinger i amerikanske dollar og andre valutaer.
Mileis talsperson Manuel Adorni kunngjorde at de ville anke kjennelsen til Høyesterett, og insisterte på at arbeidslivstiltakene var ment å garantere arbeideres «frihet» til å bli ansatt og for eiere til å ansette uten frykt.
Med bare symbolsk motstand fra den nasjonale lovgivende forsamlingen vil Mileis brutale innstrammingstiltak skissert i DNU sannsynligvis bli godkjent av minst ett av de to kongresskamrene (som er alt som er nødvendig i henhold til argentinsk lov).
Både DNU og omnibus-lovproposisjonen er utformet for å være til fordel for den parasittiske styringsklassen og samtidig ødelegge levestandarder for arbeiderklassen og pensjonister, der deres inntekter ikke lenger vil være knyttet til inflasjonen. Den vil også ramme små næringslivsvirksomheter, som lider av et drastisk fall i etterspørselen, drevet av inflasjon og økte omsetningsavgifter. Lovproposisjonen inkluderer også elimineringen av miljøtiltak og oppheving av programmer for psykisk helse.
Gjennom hele hans valgkamp og nå i vervet har Milei formidlet budskapet at all denne økonomiske og sosiale smerten er nødvendig for å innlede en transformasjon av det argentinske samfunnet, og bringe inn en ny epoke av velstand og frihet. Men falske valgløfter om en delt oppofrelse har nå veket for et brutalt angrep på de lavere 90 prosentene av samfunnet, mens big business, landbruksmonopoler og multinasjonale selskaper feirer.
Milei underordner også Argentina ytterligere til amerikansk og britisk imperialisme, feirer det amerikansk-israelske genocidet i Gaza og går for å bryte kommersielle bånd med Kina. Etter at Milei avviste invitasjonen til å bli med i BRICS-gruppa bestemte Kina å holde tilbake en valutabytteavtale som Argentina baserte seg på for å betjene landets gjeldsbetalinger.
Argentinas økonomiske og politiske krise, som Milei og den lovgivende forsamlingen forsøker å løse gjennom politistatundertrykkelse og økonomisk sjokkterapi, som involverer enda verre inflasjon, innstramminger og arbeidsledighet, er den mest intense siden 2001 og 2002.
På den tiden implementerte Fernando De La Rua-administrasjonen og den lovgivende forsamlingen en «arbeidsfleksibilitetslov» og massive kutt i helse- og utdanningsvesenet som del av et IMF-strukturprogram, men det mislyktes i å begrense en massiv flukt av dollar og andre harde valutaer, og nedstenginger av banker og fabrikker. Dette provoserte fram en sosial eksplosjon som begynte den 20. januar 2001, og inkluderte okkupasjon og tilegnelse av nedstengte fabrikker over hele landet. De La Rua trakk seg og ble tvunget til å flykte med helikopter da titusener omringet regjeringsbygningen og demonstranter var i kamp med mot politiet. Over 30 demonstranter ble drept den dagen.
Men gitt denne førrevolusjonære situasjonen, hva forhindret arbeiderklassen fra å ta over og sikre sine interesser, avskaffe kapitalismen og etablere en arbeiderstat? Det var de samme kreftene som hevdet å representere dem: Peronistene, ledet av Nestor Kirchner, med deres nostalgiske budskap om populistisk borgerlig nasjonalisme, og fagforeningene, begge støttet av tallrike stalinister, maoister, castroister, pseudo-venstre og andre venstre-nasjonalistiske organisasjoner. Disse tendensene hadde allerede en lang hitorikk for å styre arbeiderklassen bort fra revolusjon og kanalisere uro inn bak presstaktikker mot det nasjonale borgerskapet.
I dag spiller pseudo-venstre-partiene i valgkoalisjonen Arbeidernes venstrefront, Frente de Izquierda y de Trabajadores – Unidad (FIT-U), en nøkkelrolle i å gjenta et tilsvarende svik. Disse organisasjonene, som feilaktig hevder å være trotskistiske, inkluderer Sosialistiske arbeideres parti, Partido de los Trabajadores Socialistas (PTS), Arbeiderpartiet, Partido Obrero (PO), Sosialistiske arbeideres bevegelse, Movimiento Socialista de los Trabajadores (MST), og Sosialistisk venstre, Izquierda Socialista (IS).
I en artikkel publisert i WSWS om de argentinske valgene i 2015, forklarte WSWS historien til disse formasjonene (MST ble med i FIT i 2019, men deler samme morenoistiske opprinnelse):
Organisasjonene som de nåværende FIT-medlemmene stammer fra var medskyldige i politisk avvæpning av den argentinske arbeiderklassen i siste halvdel av det 20. århundre, da de forfektet illusjoner i Perón, deretter i Fidel Castro, etterfulgt av Sandinistene og stalinismen. Mange av deres unge arbeiderklassetilhengere var blant de 30 000 som ble torturert og myrdet under militærjuntaen.
PTS og IS oppsto fra oppløsingen av Bevegelsen for sosialisme (Movimiento al Socialismo, MAS), i kjølvannet av dens leders, Nahuel Morenos død i 1987. Moreno, en tidligere tilhenger av Den fjerde internasjonale som på 1960-tallet brøyt med trotskisme og internasjonalisme, hadde vært en pådriver for å underordne arbeiderklassens uavhengige bevegelse til de borgerlige og småborgerlige kreftene: peronismen på 1950-tallet, castroismen på 1960-tallet, sosialdemokratiet på 1970-tallet og stalinismen på 1980-tallet.
PO, også en nasjonalistisk tendens, hadde sin opprinnelse i Silvio Frondizis Bevegelse av det revolusjonære venstre (Movimiento de Izquierda Revolucionaria, MIR-Praxis), som oppsto på 1960-tallet, da under navnet Política Obrera. Frondizi, en radikal sosiolog og bror til Argentinas Radikale parti-president Arturo Frondizi, ble myrdet av «Triple A»-dødsskvadronene i 1974. Han hadde vært en sterk tilhenger av den cubanske revolusjonen og en talsmann for «guevaraisme» som en «indioamerikansk» form for marxisme.
Under påvirkning av den jugoslaviske, algeriske og cubanske revolusjonen (på 1960-tallet spesielt sistnevnte) utviklet Politica Obrera seg, selv om de var kritiske til Moreno, på samme måte som MAS og PTS, og underordnet arbeiderklassens interesser til det radikale småborgerskapets interesser. POs nåværende leder, Jorge Altamira, er en mester i å bruke den revolusjonære sosialismens språk for å berettige POs opportunistiske allianser med pseudo-venstre-partier i Frankrike, Italia, Hellas og andre steder, så vel som medlemskapet i FIT (som Altamira forsvarer som en «forent front»).
FIT opprettholder et nasjonalistisk og prokapitalistisk perspektiv basert på å presse fagforeningsbyråkratiet og det høyrepopulistiske peronist-partiet, og kombinerer dette med promoteringen av identitetspolitikk.
For den siste presidentvalgrunden den 19. november mellom peronisten Sergio Massa og Milei klarte ikke FIT-koalisjonspartiene å bli enige om offisielt å støtte peronist-kandidaten til peronist-koalisjonen Unionen for fedrelandet, eller å oppfordre til å avstå fra å stemme. Beslutningen fra IS og MST om å gå for å oppfordre til å stemme på Massa ble imidlertid ikke alvorlig utfordret av de andre partnerne, som sa de «forsto» sentimentet.
De amerikanske kontinentene, fra Canada, USA og Mexico ned til Chile og Argentina, sitter på en vulkan av klassespenninger. Streikebølga av lærere, helsetjenestearbeidere, gruvearbeidere, transittarbeidere, bilarbeidere og andre rystet i 2023 regionen, i tillegg til masseprotester i Panama, Peru og Haiti, så vel som masseprotester fra arbeidere og ungdommer mot ulikhet, imperialisme, genocidet i Gaza og faren for verdenskrig.
Seier for arbeiderklassen krever et program som overskrider internasjonale grenser og forener alle arbeidere i en felles kamp mot kapitalistsystemet og for byggingen av en sosialistisk verden. Denne kampen blir bare fremmet av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale. Vi oppfordrer arbeidere til å bygge seksjoner av ICFI i Argentina, på tvers av Latin-Amerika og i alle land.