World Economic Forum (WEF) i Davos, Sveits, presenterte torsdag en regelrett fascistutblåsing brakt til torgs av Argentinas nye president Javier Milei, som skjelte ut milliardærer og deres stater og institusjoner for ikke å stå opp for kapitalisme.

Den overstrømmende mottakelsen fra tilhørerne, som angivelig samler de mer «respektable» sjiktene av oligarkiet og etablissementet, legger til tegnene på hele styringsklassens forflytning i retning fascisme.

Den amerikanske milliardæren Elon Musk berømmet talen og beskrev den som en «god forklaring på hva som gjør land mer eller mindre velstående».

På samme måte hyllet Fox News og andre høyreorienterte mediekanaler Milei, og erklærte at han hadde «blendet Davos» med «sannhetsbomber» og «sunn fornuft».

Etter at Milei på vei til Davos kalte møtet «et forum forurenset av den sosialistiske 2030-agendaen», ble han varmt presentert av WEF-grunnlegger Karl Schwab, som sa Milei «introduserer en ny ånd i Argentina».

Den tidligere argentinske fjernsynspersonligheten sa: «Jeg er her for å fortelle dere at den vestlige verden er i fare. Og den er i fare fordi dem som er ment å skulle forsvare Vestens verdier er absorbert av en visjon om verden som ubønnhørlig fører til sosialisme.»

Han gikk videre til å fortelle en eventyrberetning, rett ut av Disney. Kapitalisme hadde siden 1800 trukket 95 prosent av verdens befolkning ut av ekstrem fattigdom og skapt et paradis. «Dagens verden er friere, rikere, fredeligere og mer velstående enn noen annen gang i vår historie.» Tilrettelegging for dette, «forretningsfolkene er heltene» i hans eventyrfortelling.

Men i det sørlige hjørnet av verden hadde en forbannelse rammet landet. «Argentina ble en verdensmakt takket være omfavnelsen av den liberale modellen i 1860, men kollapset på grunn av kollektivisme de siste 100 årene,» hevdet han. Han refererte til etableringen av utdanning, helsevesen, reguleringsorganer og andre offentlige institusjoner etter at De radikales og deretter Peronistenes regjeringer i 1916 erstattet agro-eksportoligarkiets hegemoniske regime.

Milei hevdet at disse reformene er resultatet av egeninteressene til en korrupt «kaste» eller de feilaktige premissene for reformistiske ideologer. Men han klarte ikke engang å ytre navnet på det virkelige målet for hans korstog. Den argentinske styringsklassen, som i store deler av verden, implementerte begrensede sosiale reformer som respons på framveksten av en mektig arbeiderklasse, som førte tiår med militante kamper framfor alt inspirert av Den russiske revolusjonen i 1917.

Disse tvungede innrømmelsene hadde ført til kaos, fattigdom, død og «åpnet døra til sosialisme», sa Milei, og framstilte Argentina som casestudiet for hvorfor kapitalismen skulle bli tillatt å utvikle seg uhemmet for å oppnå sitt antatte naturlige potensial.

Deretter hetset han enhver restriksjon på selskaper, og erklærte at fienden var en amalgam av «kommunister, fascister, nazister, sosialister, sosialdemokrater, nasjonalsosialister, kristendemokrater, keynesianere, nykeynesianere, progressive, populister, nasjonalister eller globalister.» Han understreket: «I all hovedsak, det er ingen forskjeller». Med andre ord, alle burde behandles som en eksistensiell trussel, ansvarlig for å ha «drept mer enn 100 millioner mennesker».

Han understreket trusselen at «regulering av monopoler, ødeleggelse av profitter og ødeleggelse av økende avkastninger automatisk ville ødelegge økonomisk vekst».

Dette var en tilslørt referanse til en rapport fra Oxfam som hadde kastet en skygge over forumet ved å dokumentere noen få oligarkers og finansgruppers kvelertak over verdensøkonomien. Rapporten peker på rekordprofitter mens 5 milliarder mennesker er verre stilt enn før pandemien, og at 800 millioner taper tilsvarende nesten ei månedslønn per år på grunn av inflasjon, blant andre funn.

«For å konkludere, vil jeg gjerne legge igjen en melding til alle gründere,» avsluttet Milei. «Ikke gi etter for den politiske kasten eller parasittene som lever av staten.»

Mileis euforiske mottakelse i Davos og fra de fleste selskapsmedia peker på et betydningfullt skifte.

En dundrende applaus fulgte hans tale. Barron’s skriver: «Noen i publikum samlet seg for å håndhilse på ham og ta bilder.» En reporter for den tyske nyhetskanalen DW sa: «Jeg har aldri sett en mottagelse som den jeg så her for Javier Milei, fra deltakerne på dette World Economic Forum.» Wall Street Journal publiserte talen hans under tittelen «Argentinas Milei gir Davos-forsamlingen en ryggradstransplantasjon».

Financial Times fant brei entusiasme for Mileis tilstedeværelse, og refererte Daniel Pinto, JP Morgan-president. Milei «skaper kanskje en ny begynnelse for landet», sa Pinto, men advarte for at hans planer «krever at befolkningen er villig til å gå gjennom smerten av [nøysomhet].»

Bloomberg-spaltisten Juan Pablo Spinetto påminnet at til og med Donald Trump symbolsk hadde nevnt å bygge «den mest inkluderende økonomien som noen gang har eksistert» i hans Davos-tale i 2020, som «Milei sannsynligvis ville anse som en form for sosialisme».

En slik prominent global plattform og strålende mottakelse har ikke styringsklassen besørget for et åpent fascistmanifest siden 1930-tallet.

Som en understrekning av denne endringen i styringsklassens holdninger var fjorårets latinamerikanske gjester Colombias pseudo-venstre president Gustavo Petro og to ministre fra administrasjonen til Brasils nasjonalistiske «venstre» president Lula da Silva, som også kom med hyklerske nevnelser av sosial likhet og beskyttelsen av miljøet.

Plassert i de globale og argentinske politiske kontekstene oversettes budskapet «ikke gi etter» klart og tydelig til en oppfordring til total krig mot arbeiderklassens motstand mot politikken for krig, genocid, rekolonisering og masseulikhet.

Milei er blant de mest standhaftige heiagjenglederne for USA-sionist angrepet i Gaza, som har utløst masseprotester globalt. Den internasjonale domstolen behandlet i forrige uke en sak som demonstrerte med knusende detaljer at dette utgjør et genocid.

Der han forsøkte å komme ut som en erobrende helt i Davos, holdt Milei kjeft om hva som skjer i Argentina fordi det motsier hans «liberterianske» påstand at han anser «staten» som fienden. Dessuten har han enda ikke implementert hoveddelen av hans plan på grunn av den framvoksende nye sosiale eksplosjonen den provoserer.

Da Milei inntok makten i forrige måned var nesten halvparten av Argentinas 47 millioner mennesker allerede fattige, sult var utbredt og inflasjonen nærmet seg 200 prosent. G20-økonomien hadde forøvrig sunket ned i en resesjon.

Så snart han tiltrådte presidentembetet utstedte Milei autokratiske dekreter for ytterligere å ødelegge kjøpekraften gjennom en massiv devaluering av pesoen, samtidig som han ga frie tøyler til selskaper og regjeringen til å heve priser og nekte å forhandle om lønnsøkninger. Tusenvis har blitt permittert, spesielt i offentlig sektor, etter at antallet departementer ble halvert og finansmidler til provinser ble avsluttet. Regjeringen tar skritt for å avslutte all sosialhjelp for over 160 000 husstander. Milei har skrytt av at offentlige utlegg falt 30 prosent på bare 30 dager. Bemerkelsesverdig er at han ikke kuttet noen skatter og forflytter seg for å heve skatter på middelklasseinntekter.

Han har forbudt streikevakter og veisperringer, og innført en omnibus-lov som forlanger fullmakter for å erklære en «offentlig unntakstilstand» i to til fire år for å kunne styre som en diktator.

Visepresident Victoria Villarruel, som debuterte som statsoverhode i Mileis fravær, skapte seg en karriere der hun berettiget forbrytelsene begått av Argentinas fascist-militærdiktatur (1976-1983), inkludert gjentatte møter i fengsel med den avdøde diktatoren Jorge Videla. En nylig presentasjonsartikkel om henne i Financial Times reiste allerede utsiktene til en presidentkandidat, og konkluderte: «Hun er beredt ... til hva som helst.»

Nasjonale demonstrasjoner fant allerede sted 20. og 27. desember, mens en nasjonal proteststreik er kalt for 24. januar, men disse er bare bestrebelsene fra fagforeningsbyråkratiet og dets pseudo-venstre-apologeter for å begrense det sosiale raseriet. Spontane marsjer, håndlagde skilt med slagord som «Ned med Mileitær-juntaen!» og cacerolazos – banking på gryter og panner – sees nesten daglig, blant rapporter om grunnplanforsamlinger på arbeidsplasser og campuser organisert på sosiale medier. Reportere presser ofte Milei-embetsfunksjonærer på hva deres reaksjon vil bli på forestående fabrikkokkupasjoner og streiker på ubestemt tid.

I denne konteksten betyr «ikke gi etter» å bruke metodene til en fascistisk politistat.

Det argentinske finans-selskapsoligarkiet har stilt seg bak dette programmet, etter å ha sett det som nødvendig for å tiltrekke seg investeringer og for å beskytte deres egne profitter, midt i den stadig dypere krisa for global kapitalisme. Initielt hadde den rikeste argentineren, Marcos Galperin ($ 6,2 milliarder), eier av e-handelsselskapet Mercado Libre, og den mektige italiensk-argentinske multinasjonale Techint Group, eid av Paolo og Gianfelice Rocca ($ 3,9 milliarder), støttet og finansiert Milei. I dag har mesteparten av «Den røde kretsen» – eliten rundt det sentrale Argentinske næringslivsforbundet, Asociación Empresaria Argentina (AEA) – og deres medier gått fra å støtte den peronistiske presidentkandidaten Sergio Massa til å uttrykke støtte for Milei-administrasjonen.

Omfavnelsen av fascisten «loco» Milei i Davos, og av styringseliten mer breit, bekrefter analysen gjort av World Socialist Web Site i sin nyttårsuttalelse om at akkumuleringen av personlig rikdom og økonomisk makt av ei liten gruppe konglomerater «suger oksygenet ut av demokratiet over hele verden.» Uttalelsen konkluderer: «Det å hevde at demokratiske styreformer kan forsvares utenfor et frontalangrep på styringselitens rikdom og dens dominans over økonomien, er høydepunktet av politisk og intellektuelt sjarlataneri.»